Norske journalister og debattanter har en hang til å gjøre alt om til moralske fabler. Det gjør det vanskelig å navigere. For i de moralske lærestykkene vi blir oppdratt og foret med hver eneste dag, er det USA og Israel som spiller kjeltringrollen. Hva slags lærdom skal vi trekke av det? Hvilken virkning får det på vårt forhold til disse to sentrale landene?

Betyr det at vår store allierte er på ville veier og at moralske råd fra venner kan få det til å snu? Eller stikker råttenskapen dypere? Fremstillingen av Bush-administrasjonen tyder på at man ser den som fortapt.

Hvilke virkning har det på vårt selvbilde at Vestens supermakt blir fremstilt som en rogue nation? Har vi noe å sette i stedet? Ønsker man seg en katharsis? Et rensende, selvkritisk bad?

Er det dette som ligger bak ønsket om å få Vietnam-krigen i reprise? Amerikanske medier bidro jo i høy grad til at opinionen vendte seg mot krigen. My Lai var i 1968. Skal mediene nå gjøre jobben en gang til? Her kommer Haditha og byr på anledning. Til å refse, være undersøkende og kritisk.

Eller forfaller det til klisjeaktig, amerikansk anti-amerikanisme? Dagbladet.no kliner til med en tittel hentet fra «Apokalypse NÅ», «Lukten av barnelik om morgenen», og presterer å sette på et bilde av Marlon Brando som Kurtz over en artikkel om Haditha.

Deler av kulturlivet har lenge vært fascinert av Kurtz og «Mørkets hjerte». De samme som hater Washington får et kick av Robert Duvalls valkyrieritt.

Men siden USA har feilet en gang, i Vietnam, er det noe fortapt over Irak. USA har ikke lært. De lyttet ikke til advarslene. Derfor ligger det noe mer grunnleggende i kritikken denne gang: USA under Bush er «fortapt», lar seg ikke reformere.

Det åpner for helt nye allianser:

Hvis USA og Israel automatisk får tildelt skurkerollen, betyr det at ofrene for deres politikk er uskyldige og fortjener vår sympati og forståelse?

Et vrient punkt, som viser fallgrubene ved å bruke den moralske fabel som modell.

At USA burer fanger inne på Guantanamo uten lov og dom betyr ikke at de er uskyldige. Men de blir det, i kraft av den moralske indignasjonen som mediene mobiliserer. Leserne blir forvirret.

I Winterbottoms «Veien til Guantanamo» er de fire guttene uskyldige. De har dratt fra UK til Pakistan for å feire bryllup, og finner plutselig på å dra til Afghanistan sånn helt uten videre, i oktober 2001!

Da er vi plutselig over i et helt annet territorium, og det skjer i en glideflukt, umerkelig. Men det er en uhyre viktig grense som krysses. Som redaksjoner og journalister benekter. Å erkjenne det vil være for mye. Derfor blir en diskusjon om denne viktige forskjellen fortiet.

Istedet tyr man til virkemidler som understreker hvilken parodi Bush er. NRKs drevne Annette Groth hadde igår et innslag om Guantanamo, hvor det pågår en sultestreik. Hun sa at presset mot USA for å stenge Guantanamo øker, og klippet så inn en uttalelse av Bush: «These are killers. De deler ikke våre verdier».

Setningen ga ekko: -De deler ikke våre verdier. Satire er et kjent og effektivt våpen. Det inngår som standard verktøy.

Hvis USA og Israel er skurker, får det en rekke konsekvenser. Jeg tror ikke en gang de som bruker denne fabelen er seg helt bevisst hvilke.

Det mest brennende spørsmål for oss er kanskje ikke «Veien til Guantanamo», men hvordan en moralsk fabel kan forvandles til det motsatte.