Kommentar

Vietnam-krigen er en av 68-generasjonens mest formative erfaringer. Derfor skulle man forvente at en profesjonell historiker har noe interessant å si. Men Guri Hjeltnes presterer i dagens VG å sammenligne krigen med den spanske borgerkrig!

Fortiden er viktig. Vietnam-krigen er nå historie for nye generasjoner. Det er derfor ikke likegyldig hvilket bilde man gir. Jeg ble overrasket hvilke paralleller Hjeltnes trekker, hun som ellers fremstår som moderat og konsensusorientert.

Det er fristende å tro at det er dagens antiamerikanske stemning som får en retroaktiv virkning:

Først litt hagtvetsk svada, før hun gir gass:

Vietnam ble for 1968-generasjonen som borgerkrigen i Spania for den samme generasjonens foreldre: et definerende element, et felles politisk fortetningspunkt. Krigen som rev masken av det amerikanske demokratiet, ble det sagt. Ett er sikkert: Etter Vietnam var det vanskelig å se opp til USA som den frie verdens forsvarer, slik det var naturlig å hevde før 1965, og slik nettopp generasjonen fra annen verdenskrig hevdet fra 1945.

Sammenligningen med Spania er rett og slett uforståelig: i Spania var det en totalitær trussel, som svake demokratier vek unna, til en forferdelig pris, viste det seg. Historien om den internasjonale brigaden, stalinstenes utrenskninger og «anarkiets korte sommer», er en tragedie om sosialismen som ble forrådt av deres egne. I Indokina overtok USA den beseirede kolonimakten Frankrikes rolle. Det var en krig i avkoloniseringens tegn, drevet frem av nasjonalisme og kommunisme. USA var fylt av overmot, og manglende kunnskap. Mission creep.

Rev krigen masken av det amerikanske demokratiet? Det er i tilfelle et ekko av SDS, Black Panther og den mer ytterliggående del av bevegelsen. Den versjonen er grundig diskontert.

Derimot fikk vi avsløring av korporasjonenes makt, av Pentagons krigsretorikk, vi fikk Ralph Nader, Daniel Ellsberg, og Watergate. Mye av det vi forbinder med det beste i dagens demokrati. Om noe så beviset dette at amerikansk demokrati var sterkt nok til å fornye seg. Hvor mye trykksverte er brukt på hva som egentlig skjedde i Tonkin-bukta?

Dagens journalistikk om Abu Ghraib og Guantanamo bygger på denne kritiske tradisjonen, som har fortsatt å grave, og gi ny informasjon, f.eks. om bombingen av Kambodsja, som ble loggført som noe annet på Nixons ordre.

Hjeltnes skriver at det tok åtte år før hun greide å besøke USA. Så dypt stakk uviljen. Hun sier hun har venner som måtte vente 20-25 år! Men så kommer Spania-parallellen igjen, og nå er det Hjeltnes som kaster maska: USA er lik Franco-Spania!

Men jeg har venner som ikke dro til USA før 20-25 år var gått. Og noen vil aldri sette kursen dit. Som Spania-kjempere som ikke ville spise spanske appelsiner eller besøke Madrid før etter Francos fall.

Jeg tror Hjeltnes her har bedrevet et stykke kommentar med freudiansk tilsnitt. Dagens antipati mot USA gjør at vi skal omskrive selv vår nære samtidshistorie.

At det forholder seg slik er Kristelig folkepartis Lars Rise ytterligere en bekreftelse på. I samme avis har en kronikk om Vietnams elendighet etter krigen: at 30. april 1975 var de lange knivers natt, er ukjent for de fleste. Det var undertrykkelsen som gjorde at folk flyktet ut på havet i farkoster av skrøpligste slag. Av over 800.000 regner man med at halvparten druknet, skriver Rise. Det er et høyt tall.

Men så skriver han:

Vietnam-krigen ble fra amerikansk side sett på som en del av en større ideologisk kampanje, hvor man skulle utbre demokratiet, og demme opp for kommunismen, som man mente hadde som siktemål å innføre ettpartistater og diktatur. Likheten til det som er vedtatt amerikansk politikk idag er slående: utebre demokratiet, med makt om nødvendig.

Det er et helt annet USA som fører krig idag. I 1968 var det dominoteorien, og en kynisk realpolitikk som rådet grunnen, jfr. noen av folkene man støttet i Vietnam. Dagens USA våket opp 911 og skjønte at leflingen med et regime som Saudi-Arabia hadde lønt seg dårlig. Jeg trodde at dette var blitt allmenkunnskap. Men ikke i Norge.

Den samme merkelige virkelighetsoppfatning hører vi fra forsker Anders Romarheim som på radio imorges sa at Bush hadde tapt propagandakrigen når det gjaldt terror. Det er som om klokka stanset en gang i fjor sommer.