Militærhistorikeren John Keegan har en must-artikkel i Daily Telegraph. Han har den senere tid ligget i sengen, post-operativt, og hatt anledning til å se mye TV. Han reagerer på den ensidige avskyen for USA og UK som pumpes ut av alle kanaler. Men mest på den historieløse fremstillingen, som gir seerne inntrykk av at alt er a mess, og at Irak er blitt Vietnam.

Britain and the United States have got into a difficult situation in Iraq and the entire Western media are reacting as if an unprecedented disaster is about to overwhelm their armed forces and governments.

Massemediene spiller på våre oppfatninger om hva en god og dårlig krig er. En krig skal ende godt, slik WWII gjorde: the bad guys get whipped, and peace prevails. Men dette er jo bare tull, skriver Keegan. Nederlaget i 1945 var så kategorisk fordi tyskerne sloss til siste slutt. Da nederlaget kom, var det totalt. Men da lå byene i ruiner, og hundretusener sivile var drept. Og etter krigen? I mange land fortsatte krigen. Vi trenger ikke gå lenger enn til Hellas, hvor motstanden ble forvandlet til borgerkrig som varte til 1949: 150.000 drepte.

Mediene spiller på sjablonger, uten å ville fylle dem med fakta, og vrir dem til å passe dagens begivenheter. Derfor er folk helt uvitende om disproporsjonaliteten mellom Irak og tidligere kriger. For ikke å snakke om hva diktatoriske regimer er i stand til.

Mediene samspiller med en liten, men høylytt venstreside, og til sammen kan de gi en perspektivforskyvning som kan føre helt galt av sted. Fordi vi lever i demokratier kan det tvinge regjeringer til beslutninger med helt fatale konsekvenser, jfr. Spania og Zapateros utmarsj fra Irak. Hva vil mediene si den dagen terroren virkelig vinner makt i Irak, eller det bryter ut borgerkrig? Bush ville de skreket, slik de gjør ved bensinpumpene rundt om i verden. Det er BUSH, BUSH!

What monopolises the headlines and prime time television at the moment is news from Iraq on the activity of small, localised minorities struggling to entrench themselves before full peace is imposed and an effective state structure is restored. The news is, in fact, very repetitive: disorder in Najaf and Fallujah, misbehaviour by a tiny handful of US Army reservists – not properly trained regular soldiers – in one prison. There is nothing from Iraq’s other 8,000 towns and villages, nothing from Kurdistan, where complete peace prevails, very little from Basra, where British forces are on good terms with the residents.

Jeg tror nok Keegan tar litt feil den andre veien og bagatelliserer en smule. Men han er inne på noe viktig.
Men han satte meg på noen tanker om hvordan TV former tidsoppfattelsen. Det skumle med TV er jo at man ikke merker at man blir formet: Man sitter og ser det samme om og om igjen, og umerkelig endres vår oppfatning. Den fragmenterte virkelighetsoppfattelsen er kommentert mange ganger. Men nå er det ikke det det handler om: Tvert om. Norske medier, og de fleste vestlige, har i tilfellet Irak stått klar med analysen fra dag en, de har bare blitt litt fortumlet, og forbigått av begivenhetene av og til. Det har gått noen dager, og så har noen negative trekk gjort at man kan justere modellen og promotere den sterkere enn noen gang.

Mismanagement i Pentagon har gitt dem gode argumenter, det er så.

Men historien forsvinner helt. Den er rett og slett ikke til stede. Som målestokk for hva konflikter handler om, hvordan de løses, hva man må unngå, hva man ikke kan gjøre.

Også journalister har ansvar. Redaktøren for Information viste det da han skrev at det er høyst umoralsk å kreve at USA trekker seg ut av Irak. Det spiller ingen rolle hvor sterkt vi avskyr Bush. Det vil være å svikte irakerne. I Norge spiller Kristin Halvorsen uhemmet på følelser. Igår skjedde det endelig noe positivt i Irak: Landet fikk en regjering. Men det Odd Karsten Tveit snakket om, var reaksjonene fra den delen av irakerne som står for motstandskampen. Det var ordet han brukte om folkene som samme dag drepte 25 irakere med terrorbomber. Det kan ikke kalles annet enn perverst.

History tells us that most conflicts end in chaos
By John Keegan
(Filed: 01/06/2004)