David Ignatius i Washington Post deler vår oppfatning: At Hamas og Hizbollah bare fortroppen i en front som går fra Gaza, til Bagdad over til Teheran og Kabul. Irak har oppmuntret islamist-fronte. Den lar seg ikke skremme av amerikansk og israelsk militærmakt. De har sett at denne makten har sine begrensninger, og målet med dagens aksjoner er nettopp å lure USA og Israel til å dundre løs, mener Ignatius.

Men først konklusjonen hans:

In the Lebanon crisis we have a terrifying glimpse of the future: Iran and its radical allies are pushing toward war. That’s the chilling reality behind this week’s events. On Tuesday the Iranians spurned an American offer of talks on their nuclear program; on Wednesday their Hezbollah proxy committed what Israel rightly called «an act of war.» The radicals want to lure America and Israel deeper into the killing ground, confident that they have the staying power to prevail. We should not play their game.

Ignatius har både det store perspektivet og det realpolitiske grepet: Det Israel oppnår ved sin bombing i Gaza og Libanon står ikke i forhold til hva det taper i opinionen. Hvis de bare hadde tatt ut fiender, ville verden forstått. Men ødeleagte broer og veier, kraftverk og renseanlegg, og drepte sivile, blir ikke forstått. De angrepene som rammer Hizbollah blir forstått, men ikke de andre.

Hizbollah og dets herrer i Teheran har analysert situasjonen. De har sett at USA har hendene fulle, og har planlagt en provokasjon.

Alt snakk om fangeutveksling er bare påskudd. De virkelige motivene er politiske og mye større.

Hezbollah’s action in seizing the Israeli soldiers was utterly reckless. That’s the new part of this crisis — that Iranian-backed radicals deliberately opened another front in a war that, in their minds, stretches from Gaza to Iraq. Watching Nasrallah’s cocky performance at a news conference Wednesday, I thought that he seemed almost to be inviting an Israeli counterattack — knowing that it would destabilize the Lebanese government of Fuad Siniora, which is one of the few solid achievements of U.S. policy in the region.

Begivenhetene utspiller seg på en meget stor scene. USA har ikke så stort handlingsrom, og Israels krymper i takt med bombingen.

sraeli and American doctrine is premised on the idea that military force will deter adversaries. But as more force has been used in recent years, the deterrent value has inevitably gone down. That’s the inner spring of this crisis: The Iranians (and their clients in Hezbollah and Hamas) watch the American military mired in Iraq and see weakness. They are emboldened rather than intimidated. The same is true for the Israelis in Gaza. Rather than reinforcing the image of strength, the use of force (short of outright, pulverizing invasion and occupation) has encouraged contempt.

Ignatius sier ganske riktig at verdensopinionen er noe man må ta hensynn til, og det har ikke akkurat vært George Bush sitt spesiale. I stedet for å innrømme feil, blir han nå påtvunget nederlag, som da Høyesterett tilsto hver Guantanamo-innsatt retten til en fair trial.

A final obvious lesson is that in an open, interconnected world, public opinion matters. This is a tricky battlefield for an unpopular America and Israel, but not an impossible one. To fight the Long War, America and Israel have to get out of the devil suit in global public opinion. For a generation, America maintained a role as honest broker between Israel and the Arabs. The Bush administration should work hard to refurbish that role.

Men når det er sagt: Innsikten er ikke plagsom stor blant journalister heller. BBCs Custy Lang hadde heller ikke noe annet å spørre tidligere amerikansk ambassadør til Israel, Martin Indyk, om enn hvorfor ikke USA bruker sin innflytelse på israel til å stanse bombingen av Libanon.

Da måtte Indyk drive litt voksenopplæring for åpen skjerm:

-USA har ingen innflytelse over den andre siden: ingen overfor Teheran, Damaskus eller Hizbollah. Så lenge raketter regner ned over israel, kan ikke USA be den ene part om å innstille sine mottiltak.

Så enkelt kan det sies. Men vi har ingen Indyk. I stedet NRKs nye krigsreporter Sigurd Falkenberg Mikkelsen som kunne fortelle seerne at Israels krav om avvæpning av Hizbollah var helt urealistisk. Det var et eksempel på hva John Kenneth Galbraith døpte «conventional wisdom».