Kommentar

Sheikh Hassan Nasrallah har greid å slå flere fluer med ett smekk. Men det er sine egne han har slått ihjel.

Thomas L. Friedman demonstrerer hvilke gigantiske selvmål Nasrallah har scoret: han har diskreditert islamistene som pålitelige regjeringspartnere, han har gitt gode argumenter for at Israel trenger «strategisk dybde», dvs. styrket bosetterne på Vestbredden, og han har svekket Irans posisjon kraftig ved å spille ut og avsløre rakettvåpenet mot Israel.

For ikke å snakke om hva han har gjort mot sitt eget folk i Sør-Libanon!

La oss ta det i rekkefølge, og dette er også en knusende kritikk av den norske tenkemåten rundt Midtøsten, som kun teller antall angrep, døde, «den humanitære katastrofen», proporsjonalitet osv. Viktige nok, men når de fullstendig fortrenger politisk analyse er det noe galt.

For publikum kan det virke uforståelig hvorfor Israel hamrer løs. Det virker som ren gjengjeldelse. I henhold til denne logikken vil Israel bare styrke Hizbollah, ikke svekke eller utradere dem. Slik tenker 90 prosent av de som uttaler seg til NRK, og programlederne ser ut til å mene det samme. Igår var Erik Aasheim vert i Dagsnytt Atten og han hadde med seg Mads Gilbert hjemvende fra Gaza, Kari Vogt, og en ny stemme fra Institutt for fredsforskning, Trude Strand. Alle var enige i synet på Libanon, Gaza og ødeleggelsene: her var kun destruksjon. Gilbert tok seg av Gaza: Israel søkte målbevisst å ødelegge den palestinske regjering, som er demokratisk valgt, som han gjentok. Norge hadde en stor oppgave i å gjenopprette forbindelsene og normalisere dem, ifølge ham.

Inn kommer Friedman som sier: Hizbollah og Hamas har med sine soldatkidnappinger inne på israelsk område bevist at de sier ja takk til begge deler: de er ikke istand til å innta ansvarlige posisjoner, men vil bruke dem som springbrett til å fortsette den væpnede kampen, og denne gang innenfor 1948-grensene.

Det er dette siste punktet som har opprørt israelerne mest: rakettangrepene mot Haifa og andre byer har understreket trusselen: tilbaketrekking fra Sør-Libanon og Gaza betyr ikke at Israel får fred, tvert imot. Islamistene vil benytte enhver innrømmelse til å angripe staten Israel. De verste jødiske dommedagsprofetene får rett.

Mange vil trekke konklusjoner på bakgrunn av dette: Arabiske diktatorer vil si: aldri mer demokratiske valg hvis islamistene ser ut til å kunne vinne. USA støttet valget som ga Hamas-seier. USA kommer heller ikke til å prresse på for demokratiske valg i araberland i nærmeste fremtid, hvis det er utsikter til islamist-seier, skriver Friedman.

Samtidig har angrepene satt et stort spørsmålstegn ved tilbaketrekningen fra Vestbredden.

On the peace front, let’s see, Israel gets out of Lebanon and Gaza, and what is the response of Hamas and Hezbollah? Build schools, roads and jobs in their recovered territories? Nope. Respect the border with Israel, but demand that Israel continue to withdraw from the West Bank? Nope. The response is to shell Israel from Gaza and abduct Israeli soldiers from Lebanon. Hamas and Nasrallah replaced the formula «land for peace» with «land for war,» said the former Mideast envoy Dennis Ross.

In doing so, they have ensured that no Israeli government is going to unilaterally withdraw from the West Bank and risk rockets on Tel Aviv. Nasrallah and Hamas have brought «strategic territorial depth» back to Israeli thinking. All West Bank Jewish settlers say, «Thank you, Nasrallah.»

Iran

Iran ga Hizbollah de avanserte rakettene som et trumfkort Iran kunne spille ut i en presset situasjon. Ved å spille dem ut altfor tidlig og på feil tidspunkt, har Hizbollah demonstrert hvor farlig Iran-fronten er. Det er en lærdom mange land i og utenfor Midtøsten vil ta til seg, selv om de ikke sier det høyt.

Skepsisen til Iran vil vokse, kanskje også blant land som ellers er nøytrale eller vennligsinnede. Friedman mener dette er en anledning for Washington til å prøve å splitte Syria vekk fra Iran. Syria ser nå at det er en høy pris for å støtte Iran. De risikerer å bli dratt inn i en krig de er nødt for å tape. I Damaskus handler det bare om å klynge seg til makten. USA kunne gi dem valget: kast ut Hamas-ledelsen, bryt med Teheran slik at Hizbollah blir hengende «high and dry», spark ut jihadistene som hviler ut etter innsats i Irak, så skal vi se på dere med nye øyne.

Det er dristige tanker, tilsynelatende kyniske, men resultatet er positivit, og det er hva politikk handler om, i forhold til moralisme.

Can America capitalize on Nasrallah’s foolishness? To me, the big strategic chess move is to try to split Syria off from Iran, and bring Damascus back into the Sunni Arab fold. That is the game-changer. What would be the Syrian price? I don’t know, but I sure think it would be worth finding out. After all, Syria hosts Hamas’s leadership in Damascus. It is the land bridge between Hezbollah and Iran, without which Hezbollah can’t survive. And it is the safe haven for the Baathist insurgents in Iraq.

Yes, we have a lot to discuss with Syria. And so do the Saudis, the Egyptians and the Jordanians, who are worried that Syria is paving the way for an Iranian-Shiite takeover of Arab politics.

I’d sure be interested to know if Damascus would respond to a U.S.-Saudi overture, like the one that got Libya to give up its nukes, and come over from the dark side. Unlikely, to be sure, but if the Bush team had the smarts to pull it off — also unlikely — it would be the mother of all defeats for Iran and Nasrallah.

Not So Smart (sub only)