Kommentar

Israel spiller stilltiende på lag med det internasjonale samfunn når det svekker Hizbollah. Det åpner for å sette inn en internasjonal styrke med et «røft» mandat, som kan holde Hizbollah i sjakk og gjøre regjering og hær sterke nok til å avvæpne shia-militsen.

Dette pleide å være PLOs måte å krisemaksimere på for å få det internasjonale samfunn til å gripe inn. Israel har tradisjonelt vært uhyre skeptisk til internasjonale styrker. Nå er situasjonen snudd på hodet: Nå er det Israel som skaper en situasjon som fremtvinger internasjonal intervensjon.

Norske medier underspiller den diplomatiske siden, og overfokuserer på den humanitære: Hvordan kan det internasjonale samfunn tillate dette? Men det er dette politikk handler om. Utenfra virker det selvsagt kynisk. Men de 400 drepte og flere tusen sårede, og den ødelagte infrastrukturen, må veies opp mot den potensielle trusselen Hizbollah representerer. Det slike regnestykker politikere må sette opp. Det heter å beskytte sine interesser, enten man tilhører kongedømmet i Saudi-Arabia, huset Mubarak eller Bush-administrasjonen.

Og Hizbollah har vist tydelig at det har helt andre agendaer og interesser enn stabilitet og forutsigbarhet. Bevegelsen gir blaffen i om det drar Libanon inn i en ny krig. Det skremmer nasjoner som feks. lever av olje, enten det er eksport eller import. Hvis noen synes det er kynisk, så er det faktisk det som gjør at vi har råd til å kjøre bil.

Moreover, while Israel has often felt internationally isolated in the past, now it feels that its interests coincide with those of the United States, Europe and even parts of the Arab world, notwithstanding the alarm raised by international officials about civilian casualties in Lebanon.

In the current two-front crisis with Hezbollah in southern Lebanon and Hamas in Gaza, Prime Minister Ehud Olmert has done his best to shape Israel’s agenda as the world’s, presenting it as a regional battle against the growing power of radical Islam and Iran. Hezbollah, and even Hamas, Israel contends, are proxies of Iran and its weaker ally, Syria, all dedicated to keeping the Middle East boiling and preventing an accommodation between Israel and the Palestinians.

Israel’s fierce response to the Hezbollah attack on July 12 was a warning to Hamas, Syria and Iran. But it also seems in part a warning to world powers that if they do not step in to help solve the larger problem, Israel cannot be counted on to be cool-headed about similar attacks.

Lars Sigurd Sunnanå er tilbake i Jerusalem. Han rendyrker kynismen, men later som om det er det skitne spillet som har gjort ham klok. Idag handlet det om ikke å ha noen illusjoner om Condis rundreise. -USA heier jo på Israels krig, sa Sunnanå.

Sunnanå, som uavlatelig minner om at dette skjer i Det hellige landet, er full av edder og galle. Han unnlater å opplyse lytterne om hvilke interesser som ligger bak. Israel ødelegger ikke Libanon for å hevne seg.

«It’s often said that the Israeli psyche thinks the world is against us, but it’s not true here,» said Mark Regev, the Foreign Ministry spokesman. «Israel has an international environment much more understanding than in the past. When you say that Hezbollah is the problem, no one argues. Everyone is pretty much on the same page about how to go.»

The call for international involvement is «a big change,» said Yossi Alpher, former director of the Jaffee Center for Strategic Studies and co-editor of bitterlemons.org, a Web site promoting an Israeli-Palestinian dialogue. It represents for Israel, he said, «two new, even revolutionary understandings.»

Til de som frykter at Olmert og Peretz ikke kan styre, eller at Israel står overfor genocidale kriger: Analysen viser at det ligger en ganske kløktig strategi bak, for å tvinge det internasjonale samfunn til å avvæpne Hizbollah, eller i det minste holde dem stangen. Israel kommer ikke til å gå i Hizbollahs felle og sette inn en stor bakkestyrke som kan bli mål for selvmordsbombere.

Israel oppnår sine mål ved å overspille. De hundrevis døde og tusenvis sårede betaler prisen. Den er høy. Den menneskelige lidelsen er stor. Vi skal ta den inn over oss, men samtidig se hva det kan føre til i neste omgang; en internasjonal robust styrke som kan sette en effektiv stopper for Hizbollah. Vi skal også huske hva det verste alternativet ville vært: en halvhertet respons som hadde ansporet Hizbollah til nye fremstøt.