Kommentar

Dagbladets Line Fransson har intervjuet en gammel bekjent i Bagdad, drosjesjåføren Fadil Kadoum. På telefon. Intevjuet, som foregir å vise hvilket helvete Bagdad er, skjemmes av overidentifikasjon og fortielser.

Det generelle bildet, at forholdene i Bagdad er blitt vanskeligere, stemmer. Ikke minst gjelder det den interne volden, men den nevner ikke Fransson. Ansvaret har gradvis skiftet fra amerikanerne til irakerne selv, som ikke greier å bli enige.

Irak er en heksegryte. Fransson skriver at alle de drepte irakerne som Iraq Body Count opererer med, er «uskyldige». Hun gjentar det flere ganger, ordet uskyldig, som har en sterk appell på norsk. Det er et uheldig ord. De fleste er sivile, det er riktig, men ordet uskyldig er problematisk. Ifølge andre på stedet-reportasjer er det ikke tilfeldig hvem som blir drept i den såkalte sekteriske volden. Det sies at i politikontroller velges sunnier ut, ut fra navnet. Begge deler er sikkert riktig, og begge deler må med for å skjønne hvor uoversiktlig bildet er.

Steder som Bagdad og Gaza er kaotiske, det er vanskelig å vite hva man ser. Men i norske reportasjer blir det lett forvandlet til en moralsk fabel. Hvorfor? har vi et slikt behov for uskyldige ofre?

Den sekteriske volden er blitt den store frykten for irakerne. Men denne greier Fransson å mystifisere.

-Stadig flere irakere sier også ja til oppdrag som går ut på å drepe andre mennesker. Nå betaler kjeltringer fattige irakere 200-300 dollar for å drepe en mann. Mange ordentlige folk, som aldri har drept noen, ser seg nødt til å si ja til slike oppdrag. Tenk deg sjøl: du har ingen jobb, ingen vann eller elektrisitet. Men du har en stor familie og mette. Hva gjør du da, spør Fadil Kadoum.

Det er Fadoums ord, men de får inngen utfyllende forklaring.

Den som leser artikkelen får inntrykk av at Irak er en katastrofe, som Stoltenberg sa. Og det underliggende premiss er at det er amerikanernes skyld.

I samme avis fortsetter Yngvil Mortensen sin føljetong om vertsfamilien sin i Abu Tor, som ikke får slippe inn igjen i Israel, men blir sittende strandet i Amman. Jeg betviler ikke at historien er sann, men Mortensen må lage en moralsk fabel ut av den. Hun henger på at Israel er en trygg havn for alle jøder (de ville aldri brukt et slik positivt uttrykk), men at palestinerne må holdes ute av demografiske grunner.

Israelske myndigheter har siden 1967 fratatt oppholdstillatelsen til 6500 palestinske innbyggere i Øst-Jerusalem, ifølge forskningsinstituttet PASSIA. I samme periode har rundt 200 000 jødiske nybyggere flyttet inn. Israels mål er å være en demokratisk stat for jøder, alle som vil komme. Men ikke folk som Jabbarin-familien, selv om de er aldri så innfødte. For de er en demografisk fare for Israel.

6.500 siden 1967 er ikke mange. Det er et annet tall man savner. Hvor mange gjenforeninger har Israel tillatt? Hvor mange palestinere utenfra har fått slå seg ned innenfor 1967-grensene? Jeg mener å huske at tallet er 100.000, og at det økte så mye at myndighetene slo bremsene på. Ikke helt ulikt norsk innvandringspolitikk.

Men Mortensen passer på å ta med at 200.000 jøder har slått seg ned i Øst-Jerusalem og tilgrensende bosettinger.

At norske journalister må gjøre storyer om til moralske fabler er én ting. At de må ha Israel og USA som bad guys, gjør dem til det motsatte av oppbyggelige, og der er vi ved problemets kjerne.

En fare for Israel

«Hvis vi kan, forlater vi Irak på sekundet»