Kommentar

Sjøen ligger speilblank. Natur og mennesker døser. Det er sommer i Norge. Nyhetene utenifra er som fra en fjern planet. Men de filtreres gjennom våre norske medier og gjøres gjenkjennelige, les: fordreid. Forholdet mellom avsender og mottaker i massekommunikasjonens tidsalder er et studium verdt. I Norge er det et studium i forflatning. Det har skjedd noe med det norske språk som snart gjør det uegnet til å uttrykke nyanserte meninger. Det er nok å høre på Dagsnytt og lese aviser.

Vi er på ferie og tar lett på nyheter, men kom i dag til høre Bondevik bli intervjuet på politisk kvarter om Sharon og Molde. Den kritiske vinkelen fortjente noen spørsmål, men etter det tredje burde Bondevik ha snudd spørsmålet den andre veien og spurt journalisten om ikke NRK forsto at man faktisk må investere noe for å oppnå noe, dvs. bevegelse mot fred. Journalisten forsøker knapt å skjule at han stiller seg negativt til besøket: det er i prinsippet moralsk forkastelig å motta en mann som Sharon, alldeles ikke under Molde-festivalen, og det er ren blasfemi å la han stille seg ved siden av kongebjørka. For å gjøre det helt klart presiserte journalisten at på samme sted hvor kong Haakon og kronprins Harald er avbildet skal nå Bondevik avbildes med slakteren fra Beirut. Det siste uttrykket brukte han ikke, men det er en karakteristikk som ligger under hele tiden.

Man må nesten lage et nytt ord for norske holdninger: grumsete uskyld. Ta tegningen til Finn Graff i Dagbladet søndag, til kommentaren av Halvor Elvik. Sharon ruller som en stor kule inne i en David-stjerne. Nesen hans er krumbøyd og oppblåst. Underleppa henger ut, akkurat som på de antisemittiske karikaturene fra før annen verdenskrig. Man skulle kanskje forvente at Graff ville bestrebet seg på ikke å lage noe som kunne minne om DEN type karikaturer, spesielt ikke etter at han våren 2002 tegnet Sharon i SS-uniform, gående vakt utenfor en KZ-leir, med Arafat på innsiden. Man skal ha en høy grad av ufølsomhet for å prestere noe slikt. Graff har en høy stjerne internasjonalt. Den ville bleknet hvis dette hadde stått på trykk i en større publikasjon. Antisemittisme er ikke gangbar mynt i internasjonal presse. Men i lille Norge gjør det liksom ikke noe, for det er ikke vondt ment. Jeg har latt meg fortelle at Graff ble lei seg da han ble fortalt hvordan andre oppfattet SS-varianten. Nå ser det ut til å være glemt.

Det er den moralske avskyen som er mest motbydelig. Som om vi ikke er en del av historien til Israel: med deportasjonen av jødene, konfiskeringen av eiendom, stansen i flukten til Sverige, og den skammelige behandlingen av de overlevende etter krigen. Ikke fikk jødene bli med de hvite bussene hjem fra Tyskland heller.

Alt dette er present i hodet til et normalt menneske. Det gjør at man er litt tilbakeholdende med å ta fram storslegga når man kritiserer Israel. Men blant de politisk korrekte er Israel blitt fair game. En Oxford-professor avviste nylig en israelsk student med begrunnelsen at han aldri ville ansette noen som hadde tjenestegjort i den israelske hæren. Studenten svarte at det ville være det samme som yrkesforbud, for i Israel tjenestegjør alle i hæren. Han offentliggjorde e-posten, og det ble bråk. Nå er det professoren som ligger tynt an.

Gammel-SV’eren Torhild Skard (m lang fartstid i Norad) kritiserte Bush Afrika-besøk fra alle bauger og kanter på NRK radio. Hun mente han blant annet kunnet besøkt Liberia. Ole Moen var den andre deltakeren: Han kunne nå innkassere politisk gevinst for Bush sine feilgrep. Merker dere ikke dette elementet i norske mediers dekning av Blair/Bush og Irak de siste dager? Nå tar man igjen for ikke å ha fått rett i katastrofespådommene før krigen. Man har en vested interest, man har faktisk investert mye av sin egen troverdighet i at dette skulle gå galt. Når krigen går bra har man mistet noe troverdighet. Det vil man ikke snakke om. Men så kommer lovløsheten i Bagdad, plyndringen av Nasjonalmuseet. Det er den første skalpen. Så kommer attentatene på soldater. Nå kan man også utpensle deres nederlag. Der har man to sterke poeng. Man får også anledning til å reise kjerringa retroaktivt, når det blir kritikk av etterretningsmaterialet før krigen. Da hadde man jo rett likevel! Bush og Blair taper troverdighet! Det forkynnes på alle gatehjørner. Men ikke et ord om at mediene samtidig vinner, dvs. restituerer noe av SIN tapte troverdighet. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle journalister/medier. Men i Norge er det innslag av det i nesten samtlige, og i noen, med Dagbladet og NRK i spissen, er det den altdominerende agendaen.

Det hele minner om et regnestykke, et strategisk spill, der man skjuler at man er deltaker.

Jeg tror ikke folk flest er klar over i hvilken grad journalistene pusher sine holdninger. Det krever enten inside-kunnskap, eller at det finnes motpoler. Men det er jo det det ikke gjør, så hva skal vi egentlig med pressestøtte og Pressens faglige utvalg?

Kun ved å stå på barrikadene og utfordre, kan argumentet om ytringsfrihetens forsvar ha noen vekt

At dette ikke skjer, at det er tomt, taust, gjør at det offentlige rom preges av noe hult. Det skjer ingenting. Det skyldes på at vi har det for godt. Det er ikke der det stikker. Vi har ikke lenger noe å si. Kulturfolket diskuterer lengden på anmeldelsene, eller hvor mange titler som skal anmeldes til høsten.

Sandefjord tirsdag 15. juli, 2003