Kommentar

Det finnes antisemittisme i Norge. Det går det ikke an å benekte. Spres den av mediene? Nei, den gjør ikke det. Men det kan være at mediene har en for snever og ensidig fremstilling av Midtøsten-konflikten, slik at mediene uten å ville det stimulerer antisemittisme.

Det var mediefolk stort sett enig om under første del av seminaret om antisemittisme i Norge arrangert av Det mosaiske trossamfunn, og med representanter for jødiske organisasjoner i USA.

Cecilie Hellestveit skal redde det offisielle Norges ære med sin forklaring på hvorfor mediene uforvarende kommer til å stimulere til ensidighet. Litt avhengig av øynene som ser er Hellestveit befriende kritisk eller en kreativ bortforklarer av det som kalles Den nye antisemittismen.

Redaktører sto frem etter tur og gjentok at det er norsk godhet som gjør at vi blir så ensidige. Politisk redaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug, sa det var fordi nordmenn opplever at Israel ligner så mye på det norske samfunnet at vi utsetter det for så mye kritikk. Vi har ikke behov for å kritisere et land som Saudi-Arabia. Det er dermed uttrykk for nærhet at norsk presse er så hard med Israel. Den man elsker, tukter man.

Dette ble litt vel enkelt og apologetisk for noen av de amerikanske deltakerne.

Redaktør for fagbladet Journalisten, Helge Øgrim, sa at han gjennom et langt yrkesliv har møtt og kjenner hundrevis av journalister. Han har aldri støtt på en antisemitt. Men er det så sikkert at de ville flagge et slikt standpunkt i dagens Norge? Er det noen mediebedrift hvor det ville være stuerent? Er det ikke snarere et annet fenomen som er karakteristisk for den nye antisemittismen, at samtidig som folk har de riktige meningene og verdiene, har de et forhold til Israel som er så negativt at det ikke ligner på noe annet.

Dette er et av kriteriene på den nye antisemittismen, at Israel får et overfokus og kritiseres hardere enn noe annet land. Mao. en dobbeltmoral. Norsk presse gikk bananas over Operation Cast Lead, men brød seg bare beskjedent om den srilankiske hærens operasjon mot tamiltigrene noen uker senere, til tross for at antall drepte der var det mangedobbelte.

Denne dobbeltmoralen gir seg også uttrykk på andre måter. For eksempel kan man godt være antirasist på sin hals og samtidig være så innbitt motstander av alt som smaker av Israel og israelsk at det grenser til hat. Det er en karakteristikk som passer på mange i den norske offentligheten. Men den norske politiske korrektheten gir deltakerne alibi: Er man antirasist, kan man per definisjon ikke være antisemitt.

Det er her jødene kommer inn og blir et hår i suppen. De har sin egen definisjon av hva det vil si å være antisemitt. Tenk det!

En av de amerikanske deltakerne trakk frem Finn Graffs tegning av Ehud Olmert som SS-kommandant i en konsentrasjonsleir, med våpenet klart til å plaffe ned forsvarsløse fanger innenfor sperringene. – This is clearly crossing the red line, sa han.

Sjefredaktør Lars Helle i Dagbladet var ikke enig i det. Han var ikke enig i at kritikk av Israel kunne kalles antisemittisme, heller ikke denne. Avsender var ikke antisemitt, og kritikken var ment politisk. Ergo er ikke tegningen antisemittisk, hevdet Helle. Han erkjente at noen mente det, men avviste det, og sa at tegningen hadde ført til en livlig debatt. At jøder kunne ha en annen oppfatning som burde tillegges en viss vekt, at historisk bevissthet burde tillegges en viss vekt, synes ikke å plage Helle.

Tidligere sjefrabbiner for Norge, Michael Melchior, sa det var greit å kalle Ramallah en humanitær katastrofe, hvis det var det man mente, men det var ikke OK å sammenligne situasjonen med Warszawa-ghettoen (han sa egentlig Auschwitz).

Men Helle syntes upåvirkelig. I Dagbladet visste man hva man drev på med og aktet ikke å la seg påvirke. Helle virket svært dårlig orientert om tematikken og lite lydhør. Her var det pigger ute og forsvar.

Kunne ikke Helle bare innrømmet at tegningen var et feilgrep? Eller føler man i Dagbladet at det vil være å desavouere avisens eminente tegner? Ikke bare hans strek, men hans ideer? Er man mer lojal mot Finn Graff enn Auschwitz? Ideer og prinsipper kan føre langt av sted.

Den samme Finn Graff har som kjent sagt at han ikke ville finne på å tegne en karikatur av profeten Muhammed, da han har livet kjært. Akkurat det forholdet setter Graffs heltemot overfor en israelsk statsminister i et litt annet perspektiv. Kanskje det ikke er den skarpe penn og tanke, men provokatøren som er sterkest? Ønsket om å vanhellige? Det er en lang tradisjon i Dagbladet, som kan virke pervertert.

Er Israel blitt en prügelknabe, en syndebukk? Er det det som ligger bak Rimehaugs ord om «nærhet»? Da er det en nærhet som de fleste jøder vil betakke seg for. Hvem har valgt denne nærheten, hvem gir nordmenn rett til en slik familiaritet?

De norske redaktørene var ubekvemme med problemstillingen. Igjen og igjen fordømte de antisemittismen, samtidig som de etterlyste en nærmere definisjon av den. Hva var det vi skulle diskutere, antisemittisme eller grensene for kritikk av Israel?

Bjørn Gabrielsen er en sjelden fugl i norsk journalistikk. Han bemerket at siden halvparten av verdens jøder bor i Israel, vil lett en monoman opptatthet av Israel føre til at ens følelser for Israel også smitter over på jøder generelt.

Det var denne kattepinen Cecilie Hellestveit skulle redde norske offentlige aktører ut av. Hvem vil ha sittende på seg at man leverer ammunisjon til antisemitter?

Hellestveit tok utgangspunkt i analysen hun gjorde av Dagsrevyen og Urix for Kringkastingsrådet etter at ambassaden klaget på ensidighet.

Hellestveit bruker mange ord. Hun sa at nyhetsdekningen til NRK var grei. Den er faktuell. Hun har ikke funnet noe galt ved den. Men norsk journalistikk er konsensusorientert. Også i synet på konflikten Israel og palestinerne. Den er blitt et moralsk lærestykke: Det finnes en sterk part, Israel, og en svak part, palestinerne. Den sterke bruker sin overmakt overfor den svake. Nordmenn er opptatt av rettferdighet, derfor er det naturlig at de holder med palestinerne.

Igjen er det norsk godhet som vil det beste, men godheten har visse utilsiktede konsekvenser. Den skaper og bekrefter stereotyper om hvem som er the good guy and the bad guy. Folk på grasrota får bekreftet disse stereotypene igjen og igjen, og det kan føre til negative følelser overfor Israel. Det er uheldig, men ikke tilsiktet, forsikret Hellestveit.

Hun bruker ordet narrativ. Der norsk journalistikk svikter er i analysen. Nyheter er kjappe og korte, men i analysen har man anledning til å være mer nyansert. Det er man ikke, og det er en stor mangel. I stedet bekrefter også analysene og kommentarene stereotypene. Det er ikke bra.

Slik gikk Hellestveits innledning. Så helt på slutten kaster hun ut noen brannfakler. Hun sier at holdningen til Israel blant studenter og selv eldre akademikere har endret seg radikalt i retning av Israel-fiendtlighet de senere år. Hun sa de kommer med uttalelser som sjokkerer henne. Det er sterke ord.

Så helt på slutten sa hun at nyhetsformidlingen med sine stereotyper må bære sin del av ansvaret for at den forer denne voksende antisemittismen. Det var sterke ord igjen, men de druknet nesten i avslutningen.

Påpekningen hang ikke helt sammen det som gikk forut.

Flere vil være enig i konklusjonen: Nyhetsdekningen stimulerer, forer og bekrefter anti-israelske holdninger som vanskelig lar seg skille fra antisemittisme.

Men Hellestveit frikjenner nærmest journalister og redaktører. Det skjer nærmest uforvarende. Det er ikke intendert.

Akkurat på dette punkt er hennes argumentasjon svak.

Det er ikke vanskelig å dokumentere at norske medier har utviklet en negativ linje overfor Israel. Det skjer systematisk. Som Bjørn Gabrielsen sa: Når det faller en bombe over Gaza, heter det at Israel bomber Gaza. Når noen sprenger en bombe i Israel heter det: En bombe gikk av, uten at gjerningsmannen nevnes. Mediene sørger også for å anonymisere ofrene på israelsk side. Den bestialske massakren i Itamar fikk overfladisk dekning. Man ønsker ikke å gi israelerne sympati.

Denne antipatien reflekteres også i Utenriksdepartementets linje. Forholdet til Israel er blitt kjølig. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sendte ut en pressemelding da palestinere forsøkte å storme Israel fra Syria for halvannen uke siden, som var så politisert at Israel før helgen svarte med en skarp kritikk. Slikt blir lagt merke til internasjonalt, men ikke av norske medier, som heller ikke skriver om at PFLP (GC) skjøt og drepte 20 palestinere i flyktningeleiren dagen etter.

Dette er systematisk vridning, og det at myndigheter og medier og forskere bekrefter hverandre i at verden er slik, gjør det alvorlig. Ikke for Israel, men for Norge.