Kommentar

Selv om norske redaksjoner ikke evner å sette Otto Jespersens jødevitser inn i sin rette sammenheng, så er det andre som gjør det.

Manfred Gerstenfeld, medredaktør av boken Behind the Humanitarian Mask: The Nordic Countries, Israel and the Jews, tar i en artikkel i Jerusalem Post opp den antijødiske/antiisraelske tendensen blant the chattering classes. Utlandet forstår ikke norsk, men antisemittisme er et internasjonalt språk.

Otto Jespersens vits om lusene som døde i Auschwitz, var så «bad taste» at TV 2 øyeblikkelig burde kommet med en unnskyldning. Men TV 2 gjorde ikke det. De forsvarte både denne vitsen og den som fulgte om jødiske pantelånere. Dette poenget er også Gerstenfeld opptatt av.

Det finnes en rekke jødiske organisasjoner i verden som jobber med menneskerettigheter og antisemittisme. Nordmenn virker nesten en smule naive. Tror regjeringen f.eks. at den kan innlate seg med Konferansen av islamske stater (OIC) og delta på Durban II-konferansen der det flommer av anitisemittisme, uten at dette vil bli lagt merke til og sett i sammenheng med hendelser her hjemme?

Gerstenfelds artikkel viser at man nå følger med på hva som skjer i Norge. Han trekker frem Norges svært lite ærefulle rolle, både i mellomkrigstiden, under okkupasjonen og etter krigen. At norsk politi var de som hentet og leverte jødene på kaia i oktober 1942, begynner nå å bli kjent. Men at myndighetene etter krigen la sin aller verste byråkratiske side for dagen da jødene vendte hjem, er mindre kjent. Dette pågikk helt inn på 90-tallet. Berit Reisel var medlem av kommisjonen som skulle se på erstatningene jødene hadde fått. Reisel og historiker Bjarte Bruland utgjorde mindretallet i kommisjonen. At de som hadde best forståelse for jødenes historie utgjorde mindretallet, var spesielt. Gerstenfeld vet å fortelle at fylkesmann og leder av komiteen Oluf Skarpnes truet Reisel.

In the new round of restitution in the mid-1990s, several authorities did their utmost to avoid paying. Berit Reisel, the only Jewish member of the commission of inquiry, states that she was threatened by chairman Oluf Skarpnes, a former Justice Minister. He told her that if she didn’t go along with his proposed report, it would cost her dearly as far as her life and health were concerned. Reisel added that a few days later she was attacked on a street in Oslo.

Norske medier bør være klar over ett forhold: Norske jøder går stille i dørene. De rapporterer ikke den slags negative hendelser, for det vil bare slå tilbake på dem selv. De er så få. Hvis norske medier ikke viser omsorg for landets jøder, er det mye som ikke kommer frem. I dag er det mye som ikke kommer frem. Jøder ligger lavt. Det skriver Gerstenfeld. Jøder i utlandet gir sine norske brødre og søstre en håndsrekning: De kan si hvordan det egentlig er. Det er i seg selv ikke til å tro.

Gerstenfeld trekker frem karikaturtegningene. De kondisjonerte i mediene forsvarer sine egne. John Olav Egeland i Dagbladet vil ikke innrømme at Finn Graffs tegninger er antisemittiske, Knut Olav Åmås vil ikke innrømme at Jostein Gaarders kronikk var antisemittisk, og TV2 vil ikke innrømme at Otto Jespersen er en pøbel. Vi kan føye til Oslo tingrett, som heller ikke ville dømme Arfan Bhatti for terrorisme for skuddene mot synagogen.

Men akkurat på dette punkt, hva som er antisemittisme, er jøder spesialister. De lukter det langt vei. Kondisjonerte nordmenn viser igjen en håpløs naivitet. De kommer straks trekkende med antisionisme og forskjellen på det ene og det andre. Joda, noen ganger kan man være i tvil. Det finnes ingen brevvekt man kan veie innholdet på. Men jøder har en innebygget seismograf. Den ser på varighet i tid, den ser på grovhet og mangel på reaksjoner, den ser på ensidighet, fortielser, hvor ofte korrigerende oppfatninger slipper til. Summen sier noe om hvilken vei vinden blåser.

I Norge har den blåst i gal retning i lang tid.

Dette skal selvsagt ses opp mot den sterke islamofile retningen, blant annet innen kirken og Human-Etisk Forbund.

Norge er i ferd med å ta farvel med sine åndelige røtter.

Det er alvorlig for de 1.300 jødene i Norge. Men det er mye mer alvorlig for den vanlige kvinne og mann. Jødefiendtlighet er i dag noe som truer norsk kultur og norsk fellesskap, så merkelig det enn kan høres.


Norway – a paradigm for anti-Semitism

Les også

Jødehat i Norge? -
Antisemittismens følger -
Den gamle og den nye pakt -
Sivilisasjon i solnedgang -
Jødehatets pris -
Beseiret på hjemmebane -
Collateral damage -