Sakset/Fra hofta

SVs Snorre Valen liker ikke forsiden på Documents jubileumsnummer. Han mener det minner om de antisemittiske tegningene fra 30-årene.

Valen glemmer en del grunnleggende ting. Han bruker shock and awe-teknikk; leserne skal sjokkeres over sammenstillingen og moralsk sky Document, mens Document-folket får en sjanse: Fall til fote og bekjenn, eller bli utstøtt.

Er det et tegn på hvor trengt venstresosialister er når de bare kan flagge med 1930-tallet, nazisme og antisemittisme? Valen devaluerer kraften i alle tre når han og likesinnede slynger ut anklagen, igjen og igjen.

For alle vet at karikaturene som har rystet vår tid, er Jyllands-Postens, og der var Valen og norsk venstreside mot ytringsfriheten. Så spørsmålet som melder seg og bør stilles, er: Forsøker Valen å ramme Document fordi han ikke liker innholdet i tegningen? Den eneste måten han i så fall kan gjøre det på, er å slå under beltestedet.

Ed McLachlans tegning er et klassisk eksempel på britisk satiretradisjon. Det kunne stått på forsiden av The Spectator, og ingen ville leet på et øyelokk.

I Norge er det tegningen som vekker debatt, fordi den oppleves som støtende.

Er det deler av kommentariatet som er i ferd med å bli hysteriske?

«Ingen», heller ikke Valen, kommenterer det tegningene handler om: hvordan den arabiske våren er blitt til vinter. Hvordan brutaliteten og volden brer seg fra land til land. Sammenlignet med virkeligheten er karikaturen et teselskap.

Hvordan skildrer man en slik utvikling? Man kan fotografere, sette på et bilde, som oftest tragisk og hjerteskjærende. Satire er noe annet. Den bygger på sjablonger, stereotyper, gjenkjennelighet. Hvis Valen leser noe ondsinnet inn i tegningen, må det være fordi det finnes i Valens hode. Kanskje det bak reaksjonen på den frådende gryten ligger en frykt for hva den representerer?

Endimensjonal

Folks problemer med ytringsfrihet synes nettopp å bunne i en slik reaksjon: Man har problemer med å forholde seg til at andre forholder seg på en annen måte til virkeligheten enn en selv gjør.

Her møtes islamister og sosialister. De har en bestemt oppfatning av virkeligheten, og mener at den bør være enerådende. Hvis det dukker opp andre, vifter de med blasfemiparagrafer og inntar offerrollen.

Her inntar Valen forsvarerrollen på vegne av «araberne», og for at det skal «stick», legger han inn at det er samme teknikk som nazistene brukte overfor jødene!

Stikk den! Den er finurlig og utstudert, og satser på hjernelammelsen og panikken som inntrer når folk ser jødekarikaturer og ordet Der Stürmer.

Dette er venstrepopulisme av verste skuffe. Hensynsløshet forkledt som omsorg og anstendighet.

Koblinger

I stedet for å forholde seg til den politiske utvikling i Midtøsten, legger Valen inn motiver og tolkninger i tegningen som ikke er der.

Han får det til at tegningen er rettet «mot en folkegruppe». Araberne, selvsagt, bare slik kan han få hangup’en med en nese til å gå i hop.

Men tegningen handler ikke om «araberne», den forestiller imamer, generaler, mujahedin, griske gangstere, islamister, sunnier og shiaer med hvert sitt selvmordsbelte. De står rundt en gryte hvor det koker av sharialover, diktatur, opprør, grådighet, indoktrinering, fattigdom og kjønnslemlestelse. En Ola Dunk med topplue forsøker å få demokrati til å yngle. Det er en ganske håpløs oppgave. I bakgrunnen rømmer sivilbefolkningen.

Valens argumenter er på linje med de som mener at en sigar som heter Sorte Mand eller et krydder som heter Black Boy er rasistisk. Antirasistene ser rasisme overalt, og inngår nærmest i en slags symbiose med nazistenes progaganda.

Samme virkemidler

Dette kunne man ledd av hvis det ikke var for at Valen kobler det til Der Stürmer og nazisme, og sier at Documents forside bruker «virkemidler fra propagandaen som var med å muliggjøre Holocaust».

Når noen forsøker å forsvare anstendighet med slike anklager, må man ta til motmæle.

Valen vil representere historiske lærdommer, men gjør noe helt annet.

Han minner om Finn Graffs tegning av Ehud Olmert som Amon Göth, kommandanten i utryddelsesleiren Plaszów i filmen «Schindlers liste», og sier at den fikk ham til å føle seg fysisk uvel og at «.. (jeg) tror for eksempel ikke jeg var alene».

Men Valen var ganske alene blant sine partikamerater. De protesterte ikke mot Graffs tegning. Venstresiden har vært helt taus om den ondsinnede streken til Graff i årevis, slik den har vært om den anti-israelske og anti-sionistiske strømningen på venstresiden som ikke har hatt noen sperre mot antisemittisme.

Når Valen kommenterer at jøder ikke får gå i fred på gata i hjembyen Trondheim, gjør han det uten å kommentere hvem det er som truer jødene slik at de ikke lenger tør vise sin identitet offentlig.

Morass

Valen befinner seg dermed i et morass skapt av ham selv. Han vil gjerne finne veien ut av det ved å svine til andre.

Han synes å mene at man lettvint kan slenge om seg med at andre benytter «virkemidler fra propagandaen som var med å muliggjøre Holocaust».

Documents forside er enda verre, for den tar i bruk virkemidlene fra propaganden som var med på å muliggjøre Holocaust.

«Enda verre» er blitt venstresidens yndlingsvåpen. Verre enn fascistene, verre enn Finn Graff.

Valen vil bevisstgjøre Document om hva vi holder på med, men forstår han selv hva han sier?

Eller er historien en sandkasse man fritt kan benytte til å undervise og oppdra, og ingenting slår som «nazisme» og Der Stürmer.

Etter å ha blitt omskolert får man tilbud om å delta i flaggheising for å feire hva man er blitt enige om «å luke ut».

Nei takk.

 

 

Innlegget står også i Aftenposten, med en annen tittel valgt av Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Antirasistene-ser-rasisme-over-alt-7398110.html