Kommentar

Julen 2012 lot det tre frem noen nye trekk ved julefeiringen: juleterror, den nye antisemittismen og samtidig en understrøm av ny tro, midt opp i en triumfalistisk avkristning.

Vår tid snakker i paradokser. De stadige forsøk på terror i det avkristnede Europa i adventsmåneden desember, er kan hende ikke tilfeldig. Kanskje er det den stemning av forventning menneskene settes i, som tross alt har en kristen ramme, som provoserer en del muslimer og får andre til å føle seg utenfor. Dette er en eneste høytid hvor Europas nye religion kan føle at det eksisterer en kristen umma.

Det ble avverget en kraftig bombe på sentralbanestasjonen i Bonn. I desember for to år siden feiltente bomben slik at selvmordsbomberen kun drepte seg selv midt i Stockholms julerush. I begge tilfeller ville en vellykket detonasjon medført blodbad. Vi bør stille oss spørsmålet: hvordan vil et Europa i førjulsstemning reagere på et slikt angrep? Vil det oppfange «budskapet», at julen provoserer? Slik det provoserte det muslimske flertallet i danske Kokkedal borettslag til først å bevilge 60.000 til eidfeiring, men så avslå et ønske om julegran. Et slikt intermesso synliggjør noen konfliktlinjer på et tidspunkt da dansker er mottagelige. Hva ville resultatet av en terrorbombe bli?

Den nye antisemittismen

Muslimers provoserthet av julehøytiden motsvares av at den nye antisemittismen er blitt standard fare for mainstreammedier og samfunnsstøtter. Det budskapet er heller ikke til å ta feil av.
Den nye antisemittismen manifesterer seg gjennom statskanaler og statskirker, uten at noen leer på øyelokket.

En god stund før jul var det et seminar på Litteraturhuset i Oslo om Bibelen rommet eller var antisemittisk. I et panel deltok Dagens redaktør Vebjørn Selbekk, sekretær for Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy. Agøy hadde snakket om de rådende forestillingers «blindsoner», punkt som vi ikke oppfatter leder til antisemittisme. Disse måtte, forsto man, «opereres» bort.
Selbekk tok Agøy på ordet og spurte hvordan hun ville karakterisere kampanjene utenfor Betlehem, som tok sikte på å demonstrere at Josef og Maria ville ha vanskeligere for å passere israelske checkpoints for å komme frem til Betlehem enn de gjorde for 2000 år siden. Selbekk spurte om ikke denne innblanding av religiøse fortellinger inn i den politiske konflikten, var med på å aktivere fordommer. Agøy kunne ikke forstå eller se relevansen. Tre ganger måtte Selbekk stille samme spørsmål: var ikke denne kampanjen – som Agøy og MR stilte seg bak – nettopp et eksempel på en blindsone: en usalig blanding av religiøse sentiment og politisk konflikt. Han nådde aldri frem. Agøy ville eller kunne ikke se problemstillingen.

Selbekk siterte også et annet eksempel på den nye antisemittismen: da Gilad Shalit ble byttet fri etter fem år i Hamas-fangenskap, laget Finn Graff en tegning i Dagbladet, der Gaza var omgitt av en mur, på muren sto «jedem das Seine» (hver får sitt, eller: hva han fortjener). Det var innskriften over porten til KZ Buchenwald. Det var en av disse nazistiske «moralske» parolene som de hang opp i KZ’ene, og som i disse dødens fabrikker fikk en helt spesiell klang for all ettertid. Det velger altså Finn Graff å tegne på muren til Gaza. Stort tydeligere kan ikke den gamle og nye antisemittismen manifestere seg, og som det høver seg en ny antisemittisme: den fremføres av en anerkjent kunstner, i en normal norsk avis og alle later som ingenting. Det er ikke lenge siden VGs Anders Giæver utga en bok av og om Graffs tegninger. Den samme Graff som åpent har tilstått at han aldri vil våge å drive gjøn med islam eller muslimer, har ikke problemer med å gjenta de verste antisemitiske perfiditeter.

Vil disse tegningene – og det har vært flere av dem – diskvalifisere Graff fra å få Kongens fortjenestemedalje? Neppe. Trolig har han allerede fått den.

Graffs utstuderte perfiditet har pågått over så mange år at det ikke kan være resultat av et øyeblikks innfall. Leonard Cohen skrev om Eichmann at han hverken hadde klør eller hale. Den som måtte tro noe slikt hadde naive forestillinger om ondskapen. Man kan vri på det og si det samme om den nye norske antisemittismen: tror man den kommer i støvler og barberte hoder? Eller kommer den fra en tegner som sitter i bakeriet på Bergheim på Nøtterøy og nyter sin avis og kaffe, i fredfull sommeridyll, for å gå hjem og tegne israelsk statsminister som en nazistisk massemorder?

Aftenposten har abonnert på forestillingen om den tredje bølgen av nazister og høyreekstreme. De første hadde egg på jakka og var eldre menn, så kom Holmlia og Boot Boys. Nå menes det at man er inne i en tredje bølge. Der det ikke går an å se på folk hva de er.
Men hva skal vi si om folk som Agøy og Graff. Dem går det heller ikke an så se på hva de er. Selv om det finnes høyreekstreme i Norge som hater jøder, hvilket hverken Agøy eller Graff gjør, så tror jeg de er mye farligere for liv og helse til dagens jøder, både i Europa og i Israel.

Er dette uhøflig eller upassende tale? Langtifra. Det er slik den nye antisemittismen er i praksis. Det er antisemittisme uten antisemitter. I Norge snakker man ikke om dette fenomenet. Nettopp fordi det i Norge står så sterkt. Jøder vet det og kjenner det igjen. Men de har vært forhindret fra å henge bjella på katten, bortsett fra Mona Levin når hun er i slag, for det betyr å legge seg ut med store deler av norsk offentlighet. Det gjør en minoritet på 1.400 mennesker ugjerne.

Derfor lar man kalotten ligge hjemme, bokstavelig og billedlig talt.

At denne nye antisemittismen feirer nye triumfer var minnemarkeringen over utskipingen av norske jøder på «Donau» 26. november et bevis på: å la Kåre Willoch og Anders Lysbakken være dagens talere i Bergen, kan bare skje hvis man ikke lenger fornemmer eller bryr seg om hva jøder føler og tenker.

For at jøder skal kunne krenkes på minnedagen for norske jøders Holocaust må flere stadier være passert. Ett av dem er uthulingen av kristendommen til å bli anti-Kristus. Er det noe igjen av den norsk kirke? I 12 år har vi overværet gudstjenesten julaften i den lokale kirke. Budskapet er blitt tammere og tammere. I år var det lysbilde i kirken. Ordet er ikke nok. Litt prat om stall, vismenn og gjetere. Så er det ikke mer.
I år deltok vi også på katolsk midnattsmesse og messe 1. dag. Pateren foredro den samme preken, og den varte bare i ti minutter. Men på disse ti minuttene fikk han sagt noen ord som la seg tungt på sinnet: Han hadde en venn i det tidligere Øst-Tyskland som skrev til ham. Han møtte mange mennesker som aldri hadde hørt om eller visste hva troen var. Vennen hadde forstått at ateisme ikke kan lede til humanisme. Det kan kun Gud. Mennesket kan kun bli menneske via Gud.

Så kort og tilhugget var julebudskapet. Pateren var ikke i tvil. Hans ord kom uten nøling. I en protantisk kirke ville slike ord vært fornærmende: man kan ikke stemple ateister på den måten! Det er en fornærmelse! Men paterens ord er ingen krenkelse. Det er en konstatering. Det betyr ikke at ateister ikke er like verdifulle som mennesker. Men deres overbevisning kan ikke føre til humanitet, hvis det blir samfunnets ideologi, og en kristen kan heller ikke anerkjenne denne overbevisning som likeverdig.

Slik er protestantismen blitt en moraliserende etikk opptatt av andres reaksjoner. Den er rettet utover mot samfunnet, ikke oppover. For pateren kom ordene uten nølen, mens en protestant hele tiden må være opptatt av kirkelyden og samfunnets reaksjoner. Derfor brukes ordet «samfunnsutviklingen» nå som målestokken på alt kirken gjør, og den føyer seg under pisken.

En slik kirke er ikke lenger en kirke.

Bjørn Stærk har skrevet et langt essay om sin vei ut av troen. Ville han blitt spaltist i Aftenposten hvis han hadde beskrevet motsatt reise: tilbake til troen?

Menneskene vil måtte finne veien frem på egen hånd. Men det finnes mange tradisjoner og mennesker å øse av. At disse ulike tendensene viser seg i julefeiringen vitner om hvor dramatisk vår tid er. Det er en åndskap vi er alle deltakere i. Utgangen avhenger av hver og en av oss.

Les også

-
-
-
-
-

Les også