Kommentar

Bush-administrasjonens overtramp i krigen mot terror er noe mer enn Abu Ghraib, Guantanamo, renditions, black sites og water boarding. Disse fenomenene er ikke wild acts, men springer ut av en bevisst politikk.

Filmen «Taxi to the Dark Side» dokumenterer dette på en nøktern, skremmende måte. Den dokumenterer hva som skjedde med en afghansk drosjesjåfør som tilfeldigvis ble stanset og sendt til Bagram. Etter fem dager var han død. New York Times-journalisten Carlotta Gall oppsøkte familien og fikk se dødsattesten. Her sto det svart på hvitt at sønnen ble drept – homicicde – men familien kunne ikke lese engelsk. Gall ble sjokkert: Pentagons egne leger oppgir at han ble drept i fangenskap! Av amerikanerne selv.

Filmen nøster så opp hva som skjedde: Soldatene som forhørte mannen blir intervjuet. Det vises bilder. Han ble festet i taket etter hendene, og sparket. Sparkene var så harde og mange at bena ble ødelagt og det gikk betennelse og senere koldbrann i dem. Etter fem dager var han sparket ihjel. Dette skjer i et amerikansk fengsel.

Pentagons egne tall viser at over 100 fanger har dødd i fangenskap. Av dem klassifiseres 24 som drap. Hvis de gamle forskriftene hadde stått ved lag, hadde dette tallet vært nærmere null. Det er en direkte sammenheng mellom Bush-administrasjonens kamp mot lover og regler og tortur og død i fangenskap.

Det amerikanske systemet er bygget opp rundt «checks and balances». Bush-administrasjonen har vist forakt for maktbalansen. De ønsker i størst mulig grad å sjalte ut Kongressen og domstolene. Selv sin egen administrasjon ønsker de å omgå, når den kommer med innvendinger. Dette gjaldt i første rekke Office of Legal Counsel i Justisdepartmentet, hvis oppgave det er å undersøke lovligheten av administrasjonens lover og regler. Det gjelder bl.a. slike ting som at embetsmenn skal vite at de ikke kan bli trukket for retten for å ha gjort jobben sin. Det er det nå usikkerhet om i CIA, og den nye CIA-sjefen Michael Hayden har forsøkt å suspendere CIAs egen internkontrollør.

Byråkratiske prosesser og rundskriv er kjedelig stoff, men det er her opprinnelsen til det famøse bildet av Lyndie England og en iraker i hundebånd finnes. Mest kjent er forordningen John Yoo skrev i august 2002, om at tortur først kan brukes om metoder som fører til alvorlige indre skader og død. Nesten-drukning, slag, ekstreme posisjoner, kulde/varme, søvn-nekt osv. er ikke tortur.

Bakgrunnen for dette radikale brudd med USAs sterke rettstradisjoner var 9/11, og reaksjonen til visepresident Dick Cheney og hans krets. Mottoet var: The gloves are off. Myten sa at den utøvende makt ble hemmet av innsyn, kontroll fra Kongressen, lover og bestemmelser. Nå skulle presidenten stå mest mulig fritt.

Resultatet var katastrofalt: De rettsskandalene har kostet USA viktig goodwill hos både allierte og i den internasjonale opinion. Denne jeg står over loven-holdningen finner også sitt uttrykk i håndteringen av Irak: Det var den samme lemfeldige omgang med sannheten: Etterretning kunne manipuleres. Utenriksminister Colin Powell ble sendt på FNs talerstol med materiale som blant andre CIA-sjef George Tenet visste var alt fra tvilsomt til løgn.

Nå tas det et oppgjør med denne mørke siden av Bush-administrasjonen på bred front. Også embetsmenn som har vært på innsiden, skriver bøker. En av dem er Jack Goldsmith, som var leder for Office of Legal Counsel fra oktober 2003. Han forfattet en betenkning som sa at også irakere er dekket av Geneve-konvensjonene, og fikk voldom påpakning av David Addington, juridisk rådgiver for visepresident Cheney og en grå eminense i Bush-administrasjonen. Få har hørt om Addington, men han har vært en av de mektigste, og Goldsmith ga opp etter ni måneder. Nå har han skrevet boken The Terror Presidency: Law and Judgment Inside the Bush Administration. Goldsmith tilhører rekken av tjenestemenn som ikke kunne tolerere at Bush ville gå utenom loven. Det var ikke nødvendigvis metodene han reagerte på, men det at de ikke var forankret i lov og rett.

Dette var en systematisk linje Cheney & Co fulgte: Presidenten skulle stå mest mulig fritt. Men da kan det gå helt galt. Selv i et demokrati.

Bush-administrasjonens oppførsel har hatt preg av absurd teater. Da Kongressen påla Det hvite hus å informere om det hemmelige avlyttingsprogrammet som National Security Agency bedrev uten godkjenning fra en domstol slik loven krever, påberopte presidenten seg retten til hemmelighold – overfor Kongressen!

Many of the administration’s most controversial policies have been adopted in secret, under Addington’s direction, often without much input from other parts of the executive branch, much less other branches of government, and without public accountability. Among the measures we know about are disappearances of detainees into secret CIA prisons, the use of torture to gather evidence, rendition of suspects to countries known for torture, and warrantless wiretapping of Americans.

When the public learns of such practices, usually because someone—presumably not David Addington—has leaked information about them to the press, the administration continues to invoke secrecy to block efforts to hold it to account. After The New York Times revealed that President Bush had authorized the National Security Agency (NSA) to monitor Americans’ phone calls without judicial approval, in violation of a criminal statute, the administration labeled the program a «state secret» and argued that lawsuits challenging its legality must be dismissed in deference to executive claims of confidentiality.

Det verste ved rendition-sakene er ikke overgrep mot enkeltmennesker isolert sett, selv om det er ille nok. Det verste er at Bush-administrasjonen begår en illegal handling og senere nekter å innrømme det. Bush har implisert og inkriminert US government med sine overgrep. Det er alvorlig.

On the same grounds, the Supreme Court in October declined without comment to hear a lawsuit challenging the administration’s abduction of an innocent German citizen who was taken to Afghanistan to be tortured, and then dumped on a remote Albanian roadside when US officials realized they had kidnapped the wrong man. The administration argued that the litigation would reveal classified information, and the Supreme Court was unwilling even to consider whether it is consistent with our democratic system to elevate secrecy over all other constitutional and human rights values—including the right not to be tortured.

Når ledelsen for en nasjon slår inn på slike veier, får det konsekvenser for hele kommandokjeden, både i det sivile og militære liv. Særlig når et land er i krig, er det farlig, for viljen til å bryte grenser er da større.

Et lite eksempel fra dagens Irak: En AP-fotograf, Bilal Hussein, har sittet 19 måneder i fangenskap hos amerikanerne, mistenkt for å være innblandet i terrorisme. Han ble arrestert på jobb i Ramadi i april ifjor. AP sier de er fortvilet. De får ikke vite noenting. Det ble mandag kjent at de militære vil fremstille Hussein for en irakisk domstol.

An AP attorney on Monday strongly protested the decision, calling the U.S. military plans a «sham of due process.» The journalist, Bilal Hussein, has already been imprisoned without charges for more than 19 months.

A public affairs officer notified the AP on Sunday that the military intends to submit a written complaint against Hussein that would bring the case into the Iraqi justice system as early as Nov. 29. Under Iraqi codes, an investigative magistrate will decide whether there are grounds to try Hussein, 36, who was seized in the western Iraqi city of Ramadi on April 12, 2006.

Dave Tomlin, associate general counsel for the AP, said the defense for Hussein is being forced to work «totally in the dark.»

De militære sier til mediene at de har sikre bevis for at Hussein infiltrerte AP for å bruke det som cover. Men APs juridiske team blåser av ankagene.

The AP rejects all the allegations and contends it has been blocked by the military from mounting a wide-ranging defense for Hussein, who was part of the AP’s Pulitzer Prize-winning photo team in 2005.

Soon after Hussein was taken into custody, the AP appealed to the U.S. military to either release him or bring the case to trial—saying there was no evidence to support his detention. However, Tomlin said that the military is now attempting to build a case based on «stale» evidence and testimony that has been discredited. He also noted that the U.S. military investigators who initially handled the case have left the country.

The AP says various accusations have been floated unofficially against Hussein and then apparently been withdrawn with little explanation.

Holdningen er noe av det samme som med Blackwater: Man gir seg selv for stort handlingsrom og tar seg for store friheter. Det går ikke når man utkjemper en krig, enten det er den «lille» i Irak, eller den store på verdensscenen.

Les også

-
-
-
-