Kommentar

I sin siste bok Nomade forsvarer Ayaan Hirsi Ali at hun løy som asylsøker i Nederland. Alle gjør det. Noe annet ville vært unaturlig, hevder hun. Det spesielle med SV-staten er at den later som om dette ikke er tilfelle. Den vil ikke gå inn på at en asylsøker og myndighetene har helt forskjellige roller og oppfører seg deretter.

Deri består sviket mot den norske befolkningen, som stilles overfor et fullbyrdet faktum: Den har værsågod å ta imot de trengende, for det har man som rik nasjon per definisjon plikt til. Vanlige folk på alle nivåer har for lengst oppdaget at så enkel er virkeligheten ikke. Men det har ikke fått noen konsekvenser for pressedekningen av asylindustrien og den enkelte asylsøker. Tvert imot.

Det har vi til fulle sett under Maria Amelie-saken, hvor mediene ga full støtte til en koordinert kampanje som hadde som mål ikke bare at Amelie skulle få bli, men at de papirløse skulle få amnesti. At det var hensikten, ser vi når Amelies advokat Brynjulf Risnes nå slår hånden av regjeringen etter at hans klient ikke ilegges karantene, men kan søke om arbeidstillatelse fra Russland umiddelbart.

Rollefordelingen er gitt, og ut fra objektive kriterier kan man konstatere: En asylsøker vil lyve. Innsatsen er høy. Han/hun har betalt smuglerne store summer, ingen kommer til Norge alene eller på egen hånd. Han/hun står på terskelen til El Dorado, og har kanskje flere hjemme som enten skal komme etter eller livnæres. Selvfølgelig vil man lyve. Derfor kaster 95 % papirene underveis. Det har det heller ikke vært gjort noe stort nummmer av i norske medier, nærmest bare konstatert som et beklagelig faktum.

Det er den saklige omstendigheten som er interessant: Asylsøkere vil per definisjon lyve.

Da er det myndighetenes oppgave å ta de nødvendige forholdsregler. Være skeptisk. Forsøke å sjekke. Kartlegge mønstrene for plausible fortellinger, bruke fysiske og verbale identifikasjonsmetoder.

Men det vi har opplevd fra asyllobbyen er forsøk på å mistenkeliggjøre eller kriminalisere myndighetenes metoder som hånd-, skjelett- og tannundersøkelser. De fremstilles som krenkende.

Størst grunn til å gå i seg selv har journalistene som har kastet seg over Amelie-søken og skamløst gjort den til en tåreperse. Man valgte glatt å overse at Amelie var en brikke i et politisk spill, og deltok villig vekk i kampanjen for å presse regjeringen til å endre politikk. Kampanjejournalistikk kan være ok hvis den spiller med åpne kort. Men mediene – i likhet med visse politikere – visste at det ikke ville falt i god jord hvis de åpent gikk inn for å gi de papirløse amnesti. Da heller kjøre på sentimentalitet. Det gir en tarvelig, uærlig journalistikk.

Alle taper på det i lengden, også de papirløse.

Også en regjering trenger oppbacking. Også den består av mennesker. Hvis de systematisk mistenkeliggjøres og fremstilles som harde og ufølsomme, vil det ha sin pris.

Jens Stoltenberg viste i denne saken en forbilledlig prinsippfasthet. Det samme gjorde statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet.

Tidligere justisminister Anne Holt rykket ut i VG og etterlyste «anstendighet». Det er fullt mulig å la Amelie få bli pga hennes sterke tilknytning til riket, ble det presisert. Reglene kan tolkes. Selvfølgelig kan de det. Men denne saken var en prøveklut. Kampanjefolkene ødela selv for Amelie ved å minne om at det ikke gjaldt bare henne, men x antall titusen illegale.

Anne Holt snakker ikke om konsekvensene. Hun vil kun snakke om menneskelige hensyn. Anne Holt er dreven nok til å forstå hva det betyr: Hun vil at Norge skal bli som Sverige.

I Sverige er asylstrømmen tre ganger større enn til Norge, og det er bare asysøkerne selv. I tillegg kommer familiegjenforening.

Det store spørsmål er om Norge skal bli som Danmark eller Sverige. Folkene bak Amelie ønsker at Norge skal bli som Sverige. Men det gjør ikke det norske folk. Selv i innvandrertette Oslo var det 42 prosent som mente at hun måtte ut.

Det er kultureliten som har råd til å holde seg med feelgood-faktor. De andre må forholde seg til realitetene.

Sverige står oppe i virkelig dype problemer, økonomisk, kulturelt, politisk. Svenskene har ingen svar på problemene de har rotet seg opp i. Norge ga gass i asylmottaket på et tidspunkt da man burde ha bremset, men forsøker nå gjenvinne kontroll. Sverige gir fortsatt gass i utforbakke og kommer til å betale en meget høy pris. Tilstrømmingen av svensker til Norge vil øke.

Det baktalte og forhatte Danmark fremstår mer og mer som et foregangsland. Det er der man har turt å ta debatten og våget å se konsekvensene av politikken. Leder av forskningsavdelingen i Rockwool-fondene Jørgen Tranæs var krystallklar i sitt budskap på NHOs årskonferanse 5. januar: Hvis ikke kursen legges om, kommer hele oljeformuen til å gå med til å underholde ikke-vestlige innvandrere. De lønner seg ikke.

Stoltenberg satt i salen, det samme gjorde flere statsråder. Det er politisk ubekvemt å ta opp temaet direkte, men på kammerset ser det ut til at Stoltenberg har mottatt budskapet. Han vet at dette er sosialdemokratiets siste sjanse. Hvis ikke kursen legges om, vil Arbeiderpartiet forspille sin historiske rolle og sette velferdsstaten over styr. En slik arv ønsker ikke Stoltenberg å etterlate seg. Derfor er han så bestemt og hard i klypa overfor SV.

SV vil ikke innse realitetene, men er forelsket i sin egen godhet. Mot den kjemper selv gudene forgjeves.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også