Kommentar

Christian Tybring-Gjedde tar norsk debatt på kornet i en kronikk i Aftenposten: Den er avgjort før den er begynt. Det er m.a.o ingen reell debatt.

De som kontrollerer mediene følger en regi der de selv kontrollerer rammene, premissene og bestemmer utfallet. Hvis du vil delta med avvikende meninger, må du finne deg i å bli «castet» i rollen som nettopp, avviker! Hvor mange har rygg til det? Tybring-Gjedde har hatt stortingsplassen å lene seg mot, men i det lange løp holder selv ikke den.

De som er innenfor irettsetter ikke mediene. De er selv med å skumme fløten.

Krig mot annerledestenkende

Det er ikke slik at dette er en uheldig situasjon, en mistilpasning som kan korrigeres. Det er snakk om en ideologisk låsning, hvor mediene fører krig mot andre oppfatninger som de opplever som truende.

En blåblå regjering ville vært en trussel mot det ideologiske hegemoniet. Derfor ble det blåst til krig mot regjeringen allerede valgnatten. Mediene utnytter enhver sak eller situasjon til å diskreditere regjeringen; Reservasjonsrett, arbeidstidsregler, bevæpning av politiet, privatisering, landbruk, sykehusstrid – alt fremstilles som at landet styres av partier som enten ikke er til å stole på eller som vil oss vondt.

En slik kampanje gir resultater: FrP er under 10 prosent, Høyre på 21 og Ap på 43 % i Sentios siste måling. Det er til dels selvforskyldt. Regjeringen har bøyd seg for mediepresset og unnlatt å ta til motmæle. Kanskje befolkes den av rådgivere som fraråder krig med mediene?

Det er en grov undervurdering av ideenes betydning.

Operasjonalisert konsensus

Tybring-Gjedde har kjent trykket mot kropp og sinn. Han beskriver hvordan konsensus produseres av mediene gjennom operasjonalisering:

I Norge er debatten om vår tids store spørsmål i realiteten avgjort før den er begynt. Man inviteres gjerne med, men er tiltenkt dissidentens rolle: den uregjerlige sjarlatanen som ennå ikke har krøpet opp i konsensusens og konformitetens trygge favn. En som på ubegripelig vis utfordrer sannheter som ble vedtatt for lenge siden.
Konsekvensen av samfunnets kollektive ensretting gjør at stadig færre alternative røster ønsker å utsette seg for den belastningen et slikt engasjement krever.
Fremskrittspartiets inntreden i regjering har bidratt til at den alternative røsten i norsk samfunnsdebatt har forstummet.

Fremskrittspartiet hadde ikke trengt å hive inn håndkleet. Partiledelsen burde forstått tegningen da norsk presse begynte omkamp om ordet snikislamisering rett etter regjeringsdannelsen. I stedet overlot man jobben til enkeltpersoner, slik at mediene kunne gjøre dem til outsidere.

Filleristingen av Sandberg

Behandlingen av Per Sandberg er siste eksempel. Han får nå skylden for at FrP er under 10 %. Medienes kynisme kjenner ingen grenser.

Når den siste dissident er fordrevet fra politisk debatt vil man ha nådd målet: full konsensus. Men tro ikke at jakten på avvikere vil slutte med det. Da har man alt grumset i folket å gå løs på, og det tar aldri slutt. Men man vil ha lykkes med å rense maktens korridorer. Det anser man sikkert som et fremskritt. At demokratiet i mellomtiden reduseres til et skuespill, er en kostnad de tar med på kjøpet. Det er jo ingen til å si det høyt.

Et slikt skinndemokrati blir fremfor alt kjedelig.

Mediene sliter med å finne folk som kan fylle debattstudioene. Gjenbruken av de få som trekker politisk ukorrekte konklusjoner er påfallende. Tilbake gjenstår debattpaneler som alle tilhører de gode og rettferdige i munter passiar med likesinnede journalister.

Hvem gidder høre på slike debatter? Hvem orker høre på Ole Torp?

Redd folket

Norge har gjennomgått en enorm transformasjon de siste tyve år. Men det politiske liv har ikke fulgt med. Mediene og politikerne har ikke turt å ta debatten. Hvis norsk debatt er så robust, hva er det de er redd for?

Tybring-Gjedde gir flere eksempler på at han blir oppringt av NRK og invitert til debatter der han åpenbart er tiltenkt rollen som den brunsvidde politikeren.

Hva har skjedd med norsk politisk kultur? Dette var metoder vi praktiserte på venstresiden på 70-tallet: Brunbeising av motstandere, karikering, personangrep, stedfortrederretorikk. I løpet av noen år er det blitt standard for  så godt som alle medier. Og de utøver denne teknikken med største suffisanse, og ikler seg merkelapper som «åpenhet og mangfold». Det er bullshit fra ende til annen.

Brunsvidd politiker

Carl I Hagen fant seg ikke i å bli «framet» på denne måten. Han er den siste som kunne greie å snu situasjonen mot journalistene. Da han forsvarte Max Hermansen ble Tybring-Gjedde oppringt av NRK:

 

I debatten var jeg tiltenkt rollen som den noe brunsvidde politikeren som støtter opp under stigmatiseringen av muslimer.

Slik bidrar NRK til å kvele den frie rasjonelle tanke. Slik kveles mangfoldet.

Politiske debatter i Norge er elitistiske. De ekskluderer og segregerer. Visse standpunkter er moralsk overlegne. Andre er egoistiske, kyniske og hjerterå. Definisjonsmakten ligger forankret hos dem som har begge føttene solid plantet innenfor.

Faller for eget grep

Det er to saker, intimt forbundet, som truer med å sprenge denne dominansen og medienes hegemoni, og det er innvandring og islam. Også her trumfer mediene sin versjon, helt uaktet fakta og konsekvenser.

De som hevder islam betyr fred, har et milelangt forsprang på dem som hevder det motsatte.

Uansett hvor mye bestialsk terror som utføres i islams navn. Den som hevder dagens asylinnvandring er en kulturell berikelse, stiller i en helt annen divisjon enn den som påpeker de langsiktige konsekvensene av denne gjestfriheten. De som ønsker å ta imot flest flyktninger er pr. definisjon rausest.

De rause trenger ikke befatte seg med budsjettmessige konsekvenser, folks nærmiljø eller norsk kulturell identitet. Det er ordene som teller.

I det lange løp er dette ikke holdbart. I det lange løp er det fakta som teller. Særlig når disse fakta står for trusler og drap. De fire terrorangrepene Europa har opplevd på litt over en måned, har rystet grunnvollene til mange. Og det kommer flere. Hver eneste dag kommer meldinger om jihad mot Vesten, og folk begynner å lytte.

Spillet rakner for mediene og deres politiske medspillere. I mellomtiden står vi uten politisk ledelse. Det er alvorlig.

 

 

PS. Tybring-Gjeddes kronikk er så to the point at han burde utvide den til et lengre essay eller bok. Han har personlig masse erfaring og kan gi eksempler. Fremdeles er mange uvitende om hvor styrt dekningen er.

 

Mediene knebler meningsmangfoldet

 

 

Les også

Litt ytringsfrihet -
Perspektiv -
Aggresjon forkledt som omsorg -
Digitale nabokjerringer -
Noe å tenke på før valget -