Gjesteskribent

Sjikaneringen av stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde har fått konsekvenser. Nå er han også truet på livet. Politiet må vokte ham døgnet rundt, han er sykemeldt og flere andre frykter den samme skjebnen. Hans tilfelle har vist oss noe konkret om hvem de virkelige ekstremistene er. De som med hensikt satte en av de folkevalgte ut av spill, forsøker gjennom en intens mediekampanje også å sette et medskyldighetsstempel på de deler av Norges befolkning som tilhører opposisjonen.

Tybring-Gjedde og undertegnende representerer politiske motpoler. Mange av oss som fikk venstresosialismen til frokost mens Stalin smilte bredt til oss fra spisesalens vegg, har etter hvert innsett at idealene vi trodde på ble misbrukt av maktsyke mennesker, noe som kostet menneskeheten et veldig folkemord. Mange av oss har derfor måttet ta oppgjør både med Stalin, Lenin og deres totalitære metoder og løgner. Men i Norge blir dette tankegodset fremdeles overført til nye generasjoner av unge mennesker som uten historisk kunnskap og erfaring gjentar dårskapen på en tragisk måte.
Tybring-Gjeddes tilfelle viser klart at den radikale venstresiden mangler kontroll over sin egen atferd. De unge guttene som har mobilisert seg selv til kamp mot «Høyre-kreftene» forstår ikke at de selv gjennom sin fundamentalisme og kunnskapsløse fordømmelser, representerer nettopp det som de anklager sine motstandere for. De har ikke tatt lærdom av noe som helst av sine forgjengeres feil, og vil i siste instans kunne være like rede som dem til å sende mennesker til Gulag-arkipelet fordi de har våget å ytre seg annerledes enn dem.
Kravet om hevn over opposisjonen og valget av Tybring-Gjedde som et første offer er ikke tilfeldig. De utsagnene han hadde i en kronikk for halvannet år siden og som han var modig nok til å beklage, var aldri i nærheten av noe som kan defineres utenfor ytringsfrihetens grenser. Til forskjell fra Per Sandberg som skyter først og spør dagen etter, er Tybring-Gjedde en reflektert politiker som har støtte fra mange som både er enige og er uenige i hans politikk forøvrig. Derfor ble Sandberg tilgitt og Tybring-Gjedde hengt ut. For klarer man å bringe folk som Tybring-Gjedde til taushet, vil det være lettere å kue det tause flertall. Det er dette som er venstreekstremismens metode, i dag som for 75 eller 90 år siden. Lenins barn og barnebarn har aldri sluttet med å terrorisere sine motstandere til taushet. Ingen bør ha illusjoner om at Moskva-prosesser er utenkelige i vår tid.
Det er et trekk i tiden at 1968-generasjonen som, når det kom til stykket, ikke dugde til å gjennomføre sin «væpna revolusjon,» i likhet med sine sovjetiske kolleger og kinesiske forbilder heller valgte å degenerere i stillinger som direktører, redaktører, journalister og professorer. Nå er det like før de forsvinner inn i eldresenteret alle sammen. For dem kom «Høyre-ekstremisten» Breivik som en avskjedsgave. Nå har de åpenbart fattet håp om at de kanskje likevel kan få ri inn i solnedgangen med knyttneven hevet til hevngjerrig tukt over det borgerskapet som ikke ville kjennes ved dem. Deres politiske rullator, Aslak Sira Myhre, legger ikke skjul på hva denne falanksen krever. I et innlegg i den britiske avisen The Guardian beklager han den diagnosen de sakkyndige har gitt den sinnslidende Breivik, fordi «den tar bort det norske samfunns behov for hevn,» som han uttrykker det, og slår fast at «Jeg tror at dette behovet for hevn er berettiget.»
For leninister dreier saken seg aldri om borgerlige verdier som sannhet og rettferdighet. Makt forutsetter hensiktsmessig effektivitet og svekkes av den borgerlige rettsstat. Men enn så lenge formidles dette først og fremst til utenlandske lesere. Det bør være et tankekors at en profilert samfunnsaktør og leder for «Litteraturhuset,» som mange tror er en kulturinstitusjon, som en selvfølge kan gi offentlig uttrykk for ytterliggående ekstremisme som ville avskaffe den norske rettsstaten om det ble virkeliggjort, helt uten at dette vekker reaksjoner i våre medier eller får våre overvåkere i PST til å våkne.
Det er en positivt tanke at Regjeringen har opprettet et nytt nettsted om radikalisering. Men kommer det til å advare mot de virkelige ekstremistene som med ideologisk verktøy vil undergrave den demokratiske rettsstaten og erstatte rettsvesenet med «folkedomstoler,» eller vil man fortsatt konsentrere seg om å trakassere den politiske opposisjonen?
Oppløftende er det i så måte å se at deler av pressen som hittil har vært «mikrofonstativer» for aggressive og usaklige personangrep, har begynt å ta til seg litt kritikk. Og selv VG har moderert seg betydelig. Nå har man endelig oppdaget at det også finnes andre ekstremister: ”På syttitallet ville venstreekstreme miljøer og partier forandre samfunnet, ikke gjennom valg og demokratisk prosess, men gjennom væpnet revolusjon.” Her gjenstår det bare for VG å oppdage at disse miljøene lever i beste velgående fremdeles, og de er slett ikke blitt mindre ekstreme.

Med vennlig hilsen,
Senter mot antisemittisme (SMA)
dr. Michal Rachel Suissa, leder

Mest lest

Vendepunktet