Fremskrittspartiet har antageligvis norsk rekord i å ekskludere medlemmer, og det er kanskje ikke så rart, når man forsøker å holde et parti samlet som er fullt av både liberalere, konservative og rene rebeller med et stort spenn av meninger og politiske kjepphester som ofte er rene motsetninger. Til  forskjell fra sosialistene mangler man dessuten et instinkt for å marsjere i takt. Partiet ville blitt pulverisert om man ikke hadde 50 år med systemer for å holde folk i øra. Men å ekskludere en høyprofilert stortingsrepresentant er noe nytt.

Man trenger ikke google lenge før man finner at Christian Tybring-Gjedde (CTG) har vært kontroversiell for partiledelsen i lang tid. Problemet er at han har vært med i ledelsen lenger enn de fleste, og har en ansiennitet i forhold til Siv Jensen og Sylvi Listhaugs ledelse og veivalg. Eksklusjonen ble begrunnet slik:

– Oslo FrP har bedt partiet vurdere om Christian Tybring-Gjedde sine angrep på partiet og partikollegaer i TV 2 (lenke) er forenlige med å være medlem av partiet. Organisasjonsutvalget har konkludert med at uttalelser i forbindelse med nominasjonsprosessen i Oslo FrP om at: «Innstillingen fra nominasjonskomiteen er et bestillingsverk og partipolitisk korrupsjon.» ikke er forenlig med å være medlem av partiet.

Det er forståelig hvis det Tybring-Gjedde sier, er feilaktig og helt uten grunnlag. Hvis det derimot er begrunnet og sant, så er eksklusjonen et maktovergrep for å sementere en intern ukultur som dermed bare forsterker seg – og det bør jo partiets medlemmer og velgerne få kartlagt og klarlagt. Partiets talsmenn avviser alt Tybring-Gjedde sier ifølge NRK Dagsrevyen 15. juli 2024:

– Om påstandene om bindinger mellom First House og FrP sier daglig leder i First House at det er konspirasjonsteorier han mener det er ikke verdt å kommentere. Nestleder i FrP Hans Andreas Limi kaller det oppspinn. Limi sier det er stor takhøyde i partiet, og at det var riktig å ekskludere Tybring-Gjedde.

Dermed er det opp til oss i pressen å faktasjekke om dette er «konspirasjonsteorier» – et nedlatende uttrykk som er typisk i propaganda-sammenheng for å gjøre avsender til en klovn med foliehatt, mens utrykket «oppspinn» er veldig bastant og indikerer at det overhodet ikke finnes noen koblinger mellom Fremskrittspartiets ledelse og First House. Så hva er sant? I denne uavhengige faktasjekken må vi først se nærmere på First House. Hvem og hva er dét?

Hvem og hva er PR-byrået First House? 

First House er et kommunikasjons- og rådgivningsselskap med 33 ansatte som opererer i skjæringspunktet mellom næringsliv, politikk og media, og leverer rådgivning innen finansiell og politisk kommunikasjon, virksomhetskommunikasjon, lederkommunikasjon, posisjonering, krise- og mediehåndtering. Dette er altså påvirkere og «spindoktorer» hvis jobb er å fremstille sine kunder på best mulig måte, få problemer til å fordampe og få deres vilje til å skje – mot klekkelig betaling.

First House ble offisielt grunnlagt 4. januar 2010, men allerede i 2009 ble selskapet kjent gjennom medieoppslag fordi en rekke toppolitikere hadde gått sammen om etableringen. En av partnerne er Sigbjørn Aanes, som er tidligere statssekretær for Erna Solberg. Siden da har selskapet jevnlig fått oppmerksomhet i media fordi man ansetter tidligere politikere til å påvirke politikere og politiske prosesser.

Ifølge Wikipedia ble First House brukt av tidligere statsminister Thorbjørn Jagland som et eksempel på en ikke-demokratisk maktansamling i Dagsavisen den 29. mars 2012, og han hevdet at «avgåtte toppolitikere samler seg i kommunikasjonsbyrået First House, hvor de selger sin makt til høystbydende.» I 2014 kom Harald Stanghelle med påstander om at First House skal ha vært engasjert av Kina eller «kinesiske interesser» for å sverte Thorbjørn Jagland og å påvirke sammensetningen av Den Norske Nobelkomite, noe som førte til klager til PFU.

First House ble fort en tungvekter i norsk politikk: I 2012 vant selskapet SABRE Awards som årets nykommer i Europa, Midtøsten og Afrika (EMEA), og i 2014 ble First House kåret til årets konsulentselskap i Norge. De var igjen i søkelyset i 2018, da Tor Mikkel Wara ble utpekt som justisminister i Solberg-regjeringen. Det var nemlig ett problem med den utnevnelsen: Wara hadde jobbet i kommunikasjonsbransjen i årevis og var partner nettopp i kommunikasjonsbyrået First House.

Han var ikke den første som gikk den veien, også nåværende partileder Sylvi Listhaug kom fra First House da hun ble landbruks- og matminister fem år tidligere, i 2013. Dette var såpass kontroversielt at pressen forlagte å få se kundelistene til Listhaug, men hun nektet å legge dem frem, og det samme gjorde byrået. Alle skjønner at å røre sammen et privat PR-byrå og en ministerpost i beste fall kan skape spekulasjoner om samrøre, inhabilitet og økonomiske bindinger – ikke minst om noen av kundene kunne være vindkraftindustrien eller kraftbransjen. Men alt prellet av på Listhaug – som altså har lært ett og annet om å avlede kritikk nettopp i First House.

Klar og dokumentert sammenheng mellom FrP-ledelsen og First House

Vi kan altså slå fast at både Sylvi Listhaug og mannen som er på jakt etter Tybring-Gjeddes stortingsplass, Tor Mikkel Wara, har vært tett knyttet til First House. Det er ingen «konspirasjonsteori». Og koblingen slutter ikke der: Ifølge våre kilder var det Wara som ansatte Listhaug i First House. Jon Georg Dale er partner og seniorrådgiver, avdelingsleder for politikk og samfunn i First House, og Jon Georg Dale var landbruks- og matminister og samferdselsminister i Erna Solbergs regjering, og stortingsrepresentant 2017–2021.

Også Ole Berget fra Fremskrittspartiet er partner og seniorrådgiver i First House, og heller ikke han var noe vanlig medlem av Fremskrittspartiet: Han var kommunikasjonssjef for Fremskrittspartiet og statssekretær for Siv Jensen i Finansdepartementet. Så «konspirasjonsteorien» er ikke noen teori. Den er et faktum. Hvilket leder oss til advokat Arve Lønnum, som ble fylkesleder for Oslo FrP etter mye uro, men som tilfeldigvis også ledet nominasjonskomiteen for FrP, altså gruppen som skal foreslå hvem som skal stå på toppen av stortingslista for Oslo.

Denne «helt uavhengige» nominasjonskomiteen kom til at Tor Mikkel Wara skulle få dukke opp som et esketroll i politikken igjen ved å stå på toppen av stortingslista for Oslo – uten å ha bidratt med noe som helst til Oslo-politikken. Og selv om han dermed forbigår politikere som har jobbet intenst for Oslo-politikken – så som den alltid tilsidesatte og overkjørte Aina Stenersen, som likevel er like blid. Selv om Tybring-Gjedde påpekte at hun burde fått nominasjonen, har ikke Stenersen ytret et pip til forsvar for CTG eller om det som har foregått i kulissene.

Tybring-Gjeddes ankepunkt er nemlig at Tor Mikkel Wara har vært en nær venn av Lønnum i årevis, noe alle i partiet er klar over, og ikke bare dét: Han har vært kompanjong og nær venn med Ole Berget, som sammen med Sylvi Listhaug har jobbet i bakrommet for å kontrollere hvem som skal få stortingsplassen til CTG gjennom å bruke «partidemokratiet» i Oslo FrP. På Facebook fremsetter CTG også beskyldningen om at «Wara har  en forhistorie med å kjøpe journalister til taushet og lyve i rettssalen.» Her sikter han til rettssaken mot Laila Berheussen.

«Partidemokratiet bestemmer»

Leder av Fremskrittspartiets organisasjonsutvalg, Anni Skogman, fastholder i pressemeldingen at «Vi har sett i flere av prosessene Oslo FrP har gjennomført de siste årene at Tybring-Gjedde ikke har ønsket å legitimere parti-interne forhold». I pressemeldingen står det at Fremskrittspartiet har klare vedtekter, reglementer og etiske og organisatoriske retningslinjer for hvordan ulike organisasjonsprosesser skal fungere. Sentralt i disse er at man skal ta diskusjonene internt, fremme forslag og respektere fattede vedtak og representere Fremskrittspartiet basert på disse demokratiske prosessene som er gjennomført.

Problemet er nettopp at Tybring-Gjedde påpeker at partiledelsen ikke følger hverken vedtekter, reglementer, etiske eller organisatoriske retningslinjer, men manipulerer partidemokratiet så effektivt at partiet i praksis er styrt av ledelsen, som er synonymt med First House og deres kunder. Eller som en annen intern kilde sier til oss i en mail: «Det er etter hvert så mange linker til First House at partiet ikke trenger partiprogram, men kan forholde oss til First House.»

I nominasjonskomiteen satt tidligere nevnte Arve Lønnum, Ole Berget samt Henning Holstad og flere mindre kjente lokalpolitikere. Ifølge kilder stilte Henning Holstad spørsmål om habilitet i nominasjonskomiteen, men dette ble avvist. Spørsmålet ble videresendt til assisterende generalsekretær Helge Fossum, som skulle avgjøre om noen i komiteen var inhabile.

Trass i åpenbare og godt dokumenterte tette vennskapsbånd kom man altså frem til at dette ikke var nødvendig, og nettopp dette er årsaken til at Tybring-Gjedde kaller det «partipolitisk korrupsjon». Det er bare det at et parti er en uavhengig organisasjon. Ledelsen kan gjøre som den vil så lenge medlemmene, landsmøtet og Partilovnemnda aksepterer det.

Alle partier er toppstyrte og legitimert gjennom internt skinndemokrati

Saken omfatter altså en vennegjeng som også har vært nære kollegaer i et av Norges mektigste påvirkningsbyråer, og som nå åpenbart ønsker å få en venn som stortingsrepresentant. Alle kan tenke seg hva dét kan være verdt for First House, og Fremskrittspartiet gjør ingenting for å fremlegge bevis for at de har brutt med selskapet og opprettet vanntette skott mot styrerommet til Norges mektigste påvirkningsbyrå.

I stedet peker partiledelsen på «demokratiske prosesser», men én ting er våre kilder klare på: Ingen vil utfordre Wara hvis han blir nominert på topp. De som gjør det, vil havne i unåde, og sånt har naturligvis ingenting med «demokrati» å gjøre. Slik er det for øvrig i alle partier: Hvis man ikke har kontroll på delegatene før avstemning, kan alt skje, og det er umulig å styre et slikt parti unna opprør, kaos og fraksjonisme – slik vi ser i samtlige småpartier som forsøker å være ekte intern-demokratiske.

FrP-ledelsen velger lettvint å avfeie dette maktspillet som «oppspinn» og «konspirasjonsteorier». Det er for lettvint, og skaper naturligvis bare sterkere mistanke om skittent spill, for dette er nøyaktig hva en PR-ekspert fra First House ville anbefalt dem å si for å få krisen til å forsvinne: «Latterliggjør det og gå videre, for det er snart glemt». Glemt er også at en annen «urokråke» er vingeklippet av FrP-ledelsen i mars i år:

Fra protestparti til «ansvarlig regjeringsparti»

Per Willy Amundsen er satt i skammekroken med munnbind frem til 2026 for å si sin ærlige mening om «islamister og radikale kvinnemennesker». Hvorfor en voksen mann finner seg i å bli behandlet som en uskikkelig syvåring, får han selv svare på, men sannsynligvis er det nominasjon i 2025 som gjør det verdt ydmykelsen. Uansett viser dette et mønster: Listhaug bruker rå makt mot alle som fortsatt representerer Carl I. Hagens folkelige, norske protestparti mot snobberi, jåleri, elitisme, skatter, avgifter, statlig inngripen og globalisme. Veien til makt er å bli mest mulig spiselig for Høyre, og da må man ligne Høyre.

Hvilket bringer oss til min første artikkel i serien «Den politiske eliten og deres lukkede fora», som omhandler hvordan samtlige stortingspartier er overtatt av en lukket elitekrets som skryter av å være «demokratiske». I virkeligheten kontrollerer de både nominasjonskomiteer, redaksjonskomiteer og andre parti-instanser ved å manipulere nettopp partidemokratiet, så ingen reelle kritikere blir nominert til valg og ingen nytenkende politikk kommer til votering på landsmøtet.

Hvorfor? Fordi mye makt, penger, prestisje og kontroll er bedre enn lite makt, penger, prestisje og kontroll. Les artikkelserien og lær hvorfor og hvordan Norge styres med elitepolitikk fra et EU-adelskap som flertallet av velgerne er imot. Demokrati kan nemlig brukes til så mangt, ikke minst til å avvikle demokratiet gjennom skinndemokratisk manipulasjon. Selv Nord-Korea insisterer på at det representerer ekte demokrati, for det gir regimet legitimitet over massene.

Fremskrittspartiet jobber for å gi private aktører mer business

Christian Tybring-Gjedde har satt fingeren på det som beviselig og faktasjekket er en nær og ugjennomsiktig kobling mellom Fremskrittspartiet og Norges mektigste private lobbyist- og påvirkningsbyrå – som lever av å påvirke politikerne til å gi sine hemmelige klienter det de ønsker seg av politikerne. Dette er naturligvis rene petriskålen for spekulasjonen om samrøre og korrupsjon, for hvor er kontrollinstansene? Hvem kontrollerer dem som kontrollerer partiene? Ingen.

Fremskrittspartiet har i alle år gått inn for privatisering og offentlig/privat samarbeid: Partiet presset på for den nye energiloven i 1991. Det var motoren bak å kommersialisere strømmen. De sa ja til Paris-avtalen, sto lojalt bak innføringen av «smartmålere» og vindkraftindustrien. I 2018 lovte oljeminister Søviknes at ACER ikke skulle gi økte strømpriser, og i 2019 tok han grep som forplikter Norge til å ta en ledede rolle for å spre CO2-rensing og lagring, mens Ketil Solvik-Olsen satte rekord i bompenger etter å ha opprettet det statlige aksjeselskapet «Nye Veier». Det er vanskelig å se at FrPs velgere har vært for dette, så partiet må ha hatt fokus et annet sted.

Indisiene er altså mange og tunge for at private aktører (og EU) får det som de vil gjennom å bruke FrP som politisk brekkstang og verktøy. I et «verste fall» scenario kan konspiratoriske sjeler med foliehatt  påstå at First House betaler og styrer sine tidligere kollegaer for å styre FrP. Og en statsminister som rapporterer til styrerommet, er en våt drøm for denne bransjen. En slik kobling ville naturligvis være dypt hemmelig, og alle ville benekte det bastant – men det ville være nær umulig å avsløre, og neppe ulovlig.

Det er slike spekulasjoner som skapes når man ikke er ryddig i sin kommunikasjon og bevisst handler på en måte som skaper spekulasjonene. Fremskrittspartiet burde rydde opp på bakrommet, ikke ekskludere varslere.