Kommentar

Hvis den nye regjeringen skal overleve, må den ha en mediestrategi. Den må lese sine motstandere korrekt, ellers vil energien tappes i en utmattelseskrig. Den andre siden har uuttømmelige ressurser.

Fremskrittspartiet vet mer om dette trykket enn Høyre, men nå er de spent for samme vogn og vil få smake den samme pisken. Trykket var ikke nok til å bremse Høyre fra å samarbeide med FrP, men det vil komme evinnelige runder som tar sikte på å bryte ned motstandskraften.

Skal man kjempe, må man vite hva man kjemper mot og hva man kjemper for.

Arbeiderpartiet har, med de to andre partiene på slep, de siste åtte år bygget et prosjekt for modernisering av Norge. Dette prosjektet har en solside og en skyggeside. Den siste ønsker man ikke å snakke om.

Kulturbudsjettet er mobilisert for å skape samholdskraft og entusiasme rundt dette prosjektet. Kulturen har fått en ideologisk slagside som tidligere bare forelå som ansatser. Nå driver Kulturdepartementet en branding av Det nye Norge der statens overflødighetshorn brukes til å promotere en bestemt oppfatning av samfunnet, de rette holdninger, politisk syn, hvem som hører med, og hvem som ikke gjør det.

Kulturpolitikken er blitt et instrument til omformingen av Norge til Det nye Norge.

På samme måte som bistandspolitikken har hatt tunge ideologiske føringer som har gått på bekostning av empiri, har kulturpolitikken blitt instrumentalisert. Satt på spissen: Slik bistandspolitikken var et middel til å bygge opp bildet av Norge, og klimapolitikken er blitt det, har også kulturpolitikken fått en tung ideologisk komponent.

En slik politikk liker ikke frie medier og ytringsfrihet. Frie medier ville sett hvordan regjeringen ikke bare ideologiserer disse feltene, men også gjennomtvinger sin oppfatning av dem, og det er her det begynner å bli skummelt. Den som opponerer, ties i hjel eller stemples.

Per Sandberg forsøkte å ta opp at en ny regjering måtte se på nettverket av NGO-er som den rødgrønne regjeringen holder seg med. Da rykket kulturminister Hadia Tajik ut med en voldsom salve i Dagsavisen:

– Jeg opplever det Sandberg sier, som et alvorlig angrep på ytringsfriheten og frivilligheten. Frivillighetens funksjon skal – som det ligger i begrepet – være fri. Den skal utfordre, sier kulturminister Hadia Tajik (Ap) til Dagsavisen.

Hun avviste Sandbergs premisser og påtvang ham sine egne, som delegitimerte hva Sandberg sa og gjorde ham til en samfunnsfiende.

Dette til tross for at han påpekte noe som mange oppegående mennesker kan se: Ikke bare NGO-er, nær sagt alle organisasjoner og institusjoner hører hjemme i den samme Folden: bistandsorganisasjoner, Amnesty, Antirasistisk senter, FAFO, Den norske kirke, høyere læresteder, medier, det finnes ikke den organisasjon som ikke inngår i en symbiose med den staten og det samfunnet som Arbeiderpartiet ønsker å forme. (SV overdriver, og Sp har ikke samme erfaring.)

Og grepet for å stramme til, øke lojalitet og kontroll, er synlig og tydelig for den som vil se.

Man vil øke pressestøtten til 332 millioner kroner, og kaller det mangfold. Prisen for dette mangfoldet er ensformighet, konformitet, passivitet, fallende opplag, og i skyggen av dette: taushet og frykt.

Den nye regjeringen må snarest ta noen grep som viser at den ser trusselen og demontere noe av den korporative strukturen som ligger som en klam hånd over landet. Hvis den ikke gjør det, men later som ingenting, vil denne strukturen kvele tilløp til genuin nytenkning.

Dette er ikke en bagatell. Det ideologiske herredømmet og pengesekken som finansierer det er nøkkelen til Arbeiderpartiets dominans. Hvis de blå ikke forstår det, vil deres periode bli en gjesteopptreden. Sterke krefter legger allerede regien for et slikt forløp.

Ap har kunnet kjøpe seg mye lojalitet opp gjennnom årene. Den eksisterer i tusenvis av kontorer over det ganske land og forsvinner ikke med et regjeringsskifte.

Tajik truer i Dagens Næringsliv den nye regjeringen hvis den våger å gå en annen vei i kulturpolitikken.

– Det er visse menneskelige begrensninger på hva en kan gjøre på to uker. På sikt tror jeg vi kommer til å se at de vil ta andre veivalg enn vi har gjort.

– Jeg gir dem en sjanse, men de skal få seg en trøkk om de velger å gå veier som vi mener kan få konsekvenser for det norske kulturlivet, sier Tajik.

Det er rene ord for pengene: De blå skal få seg en trøkk om de våger å bryte med den kursen Ap har lagt, for det er Ap-staten som har definert hva som er riktig kultur. I denne tankegangen ligger en overbevisning om at man har rett, og dermed har man rett til å sørge for at politikken effektueres. Slikt kalles vanligvis autoritære holdninger.

Det har gått automatikk i denne tankegangen. Den gjennomsyrer medier, utdannelse og debatter: Hvis man har de rette meninger, har man også rett til å sørge for at de får gjennomslag. Man trenger bare gjennomføringsevne. Det moralske mandatet har man allerede.

I sin kjerne er dette en overbevisning om å ha rett som over tid og med statens enorme ressurser vil undergrave demokratiet innenfra. Vi har allerede kommet et godt stykke på den veien.

Utad ser det imponerende ut: Kulturpalasser skyter i været (selv om mange ikke har råd til å bruke dem), og det drysses penger ut til film, litteratur, statsstipend til Erling Borgen og finansiering av «kritisk journalistikk».

Men en bitter lærdom som ideologene ikke er i stand til ta til seg – ideologier gjør blind –, er at kultur ikke oppstår ved diktat. Da blir det noe annet man får, og det fortjener ikke navnet kultur. Men med sin enorme pengesekk – 10,8 milliarder – kan Ap sette dype spor. Hva vokser i disse, og hva er konsekvensene?

Kanskje den som bryr seg om kultur, må gjenoppdage en annen lærdom: at kultur også vokser der den blir en livsnødvendig motstand mot noe kvelende. Men det er en mye tyngre oppgave, og dagens generasjon er helt uforberedt på en slik situasjon, selv om vi ganske lenge har befunnet oss der.

 

Artikkel i DN; De skal få seg en trøkk.

Avtroppende kulturminister Hadia Tajik (Ap) lover å gi de blåblå «en trøkk» om de endrer for mye i kulturpolitikken.