Sakset/Fra hofta

Illustrasjonsfoto: Investor Trading Academy / YouTube.

 

Det statlige norske investeringsfondet Norfund, som er et redskap i norsk utviklingshjelp, skal satse 40 millioner kroner på sharia-lån i Somalia, skriver Finansavisen onsdag (side 24–25, papir). Lånene skal forvaltes av et somalisk selskap:

Onsdag formiddag presenteres det nye fondet på et arrangement i Norfund-regi. Fondet «The Nordic Horn of Africa Opportunity» har som mål å investere i mellom 30 og 50 små og mellomstore bedrifter i Somalia de kommende tre årene.

Fondet er etablert av Norfund i samarbeid med det somaliske investeringsselskapet Shuraako. Norfund, og dermed norske skattebetalere, går inn med 40 millioner kroner. Fondet og utlånene skal forvaltes av Shuraako.

Somalia er uten fungerende regjering eller rettsvesen, men islamsk lov – sharia – gjelder uansett, og

på grunn av renteforbudet i islam foregår tilbakebetalingen i en komplisert serie av transaksjoner der eierskap i pantet samt endring av verdivurderinger inngår.

Finansavisen er naturlig nok svært opptatt av rent finansielle vurderinger som forholdet mellom risikoen, som avhenger av fravær av krig og tilliten mellom aktørene i islamsk finans, og avkastningen, som man simpelthen håper vil komme før eller senere.

Avtroppende Norfund-sjef Kjell Roland antyder at dette er bedre bistand enn den som har vært prøvd før, hvilket ikke sier så mye, all den tid norsk bistand i hovedsak er et katastrofens kapittel.

Investeringene som gjøres på vegne av det norske folket, reiser imidlertid en rekke andre spørsmål. Roland understreker for eksempel at risikoen begrenses av den sosiale kontrollen. Men er ikke nettopp islamsk sosial kontroll en av de faktorene som er til hinder for økonomisk utvikling?

Ved å investere i sharia-lån, investerer Norge også i islam. Den «kompliserte serien» av transaksjoner som inngår i islamsk finans, kan utmerket godt omfatte koner, som er en handelsvare i islamske land – og for den del også i islamske diasporaer i vestlige land, vårt eget inkludert.

Det finnes knapt grenser for de handicap som islam representerer for en fungerende økonomi. Økonomen Timur Kuran skriver for eksempel i «The Long Divergence: How Islamic Law Held Back the Middle East» (2010) at de islamske lovskolene er til hinder for akkumulering av kapital og de upersonlige selskapsformene som er dominerende i Vesten.

Dermed ender man i den litt paradoksale situasjonen at et initiativ på bistandsfeltet bidrar til å befeste en tilstand som permanent garanterer økonomisk tilbakeståenhet. Samtidig gir man et godkjentstempel, med hilsen fra norske skattebetalere, til sharia, som har mange andre sider enn de økonomiske.

I en verden hvor man – med rette – av og til kvier seg for å investere i Russland eller Iran, eller man – med urette – har etiske innvendinger til at Norge investerer i kull eller tobakk, er det også et paradoks at det ikke finnes etiske betenkeligheter ved å investere i sharia.

Noen ekstra avkappede hender må kanskje aksepteres i godhetens tjeneste? Men er ikke det bitte litt verre enn, la oss si, barnearbeid?

Både Norfund og Oljefondet investerer det norske folkets penger, men der sistnevnte får kjeft for den minste ting, kan førstnevnte hive penger etter sharia. Og du som betaler skatt, tvinges dermed i praksis til å investere i islam. Enhver norsk borger blir en liten sharia-investor.

Somalia trenger mindre islam, ikke mer islam. Om britene og italienerne rekoloniserte hver sin bit av landet, ville de gjøre somalierne en tjeneste.

Finansavisens sak er også migrasjonspolitisk relevant:

I forbindelse med Somalia-prosjektet har Roland vært én tur inne på somalisk territorium.

Det skjedde i 2016, til den relativt rolige og selverklært autonome provinsen Somaliland.

– Det lokalsamfunnet var overraskende velfungerende Jeg møtte mange folk som driver med næringsliv og energi, og provinsens myndigheter er ekstremt opptatt av å stimulere til vekst i privat næringsliv.

Hvorfor skal Norge gi opphold til mennesker som kommer fra et land med velfungerende lokalsamfunn?

Problemet er naturligvis at Somalia består av en rekke klansamfunn, og at den som tilhører klan A, ikke vil få noe godt liv på territoriet til klan B. Dette er noe enhver som har stiftet bekjentskap med somalisk klankultur, lett vil forstå.

Men om Norge mente alvor med tanken om flerkultur, kunne vi kanskje forlange at også somaliske territorier måtte gi plass til alle slags klaner?

 
 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!