I en pressemelding opplyser DNV (Det Norske Veritas) at ti planlagte skip som har fått støtte fra Enova for å drives av hydrogen og ammoniakk, står fast på et økonomisk skjær. Samtidig har fem produsenter også fått støtte fra Enova for å etablere produksjon og distribusjon av hydrogen til de samme skipene. Men kostnadene er fortsatt for store, og staten må stille opp med enda mer. Som med batterifabrikken i Mo i Rana.

Eierne som ønsker å bygge de ti skipene, tør ikke ta de nødvendige investeringsbeslutningene, for den økonomiske risikoen er for stor, sier de. Årsaken til det er at å drifte skip på ammoniakk og hydrogen lar seg realisere basert på teknologisk utvikling gjennom markedskrefter. «Løsningen» er bestilt og beordret av myndighetene, og er et samferdsels-eksperiment ingen vet om vil lykkes eller være økonomisk bærekraftig, og da er naturligvis risikoen for å bygge slike skip enorm.

Ifølge pressemeldingen fra DNV er hydrogenbasert drivstoff to til fire ganger så dyrt som fossilt drivstoff. Pressemeldingen nevner ikke energitapet forbundet med eksperimentet. Også de fem hydrogenknutepunktene lar vente på seg: De private aktørene bak tør ikke starte bygging av sine fabrikker når frykten for at skipene de planlegger å levere hydrogen til, simpelthen ikke er der den dagen fabrikkene står ferdig. En økonomisk Catch-22, altså.

Løsningen på denne floken er naturligvis å la skattebetalerne ta hele risikoen, som de gjør rundt alle de andre grønne samferdselseksperimentene som pågår for å innfri «klimamålene» innen 2030. Men naturligvis er dette kamuflert av grønn «nytale» som «differansekontrakter»:  Direktør for Grønt Skipsfartsprogram – GSP (Ja da, det finnes) Narve Mjøs sier til DNV:

– Differansekontrakter kan løse denne knuten. Differansekontrakter som sikrer at prisen på nullutslippsdrivstoff blir forutsigbart og konkurransedyktig mot fossilt drivstoff for sluttbrukerne, er essensielt både for dem som skal investere i produksjon og distribusjon, og for rederiene som skal investere i nullutslippsløsninger for sine skip.

Målet er altså at differansekontrakter (les subsidier) må innrettes slik at myndighetene dekker prisforskjellen mellom grønt og fossilt drivstoff. Dette kaller man altså «lønnsomhet». Kontraktene vil være tidsbegrenset frem til gapet mellom pris på fossilt drivstoff inklusiv CO2-avgift og pris på hydrogenbaserte drivstoff er lik. Og det, kjære lesere, kommer aldri til å skje.

GSP/DNV har estimert at slike kontrakter vil koste den norske stat i størrelsesorden 2–3 milliarder kroner i støtte, akkumulert frem til 2030 og uten overskridelser.

– Differansekontrakter er helt nødvendig dersom regjeringen skal nå sitt eget mål om å halvere utslipp av klimagasser fra innenriks skipsfart og fiske innen 2030. Og de er viktige for å sikre norsk maritim næring konkurransefortrinn som leverandør av grønn teknologi og tjenester, skape grønne arbeidsplasser, øke eksport og ta internasjonal lederposisjon, understreker Mjøs.

Igjen ser vi hvordan regjeringens selvpålagte «klimamål» utløser et enormt politisk hastverk frem mot 2030. Og det hastverket utnytter private profitører til å presse regjeringen til å betale for utviklingen av eksperimentelle «klimatiltak» – det være seg hydrogenbåter, batterifabrikker, havvind, batterifly, karbonlagring eller elektriske kjøretøy og maskiner. Skattebetalerne skal alltid ta regningen, for da blir det angivelig «lønnsomt».

Tusenvis av aksjeselskaper bare i Norge utvikler nå «klimaløsninger», og disse klimaparasittene forlanger alltid mer og mer penger av skattebetalerne for å utvikle sin «nye teknologi».  Jo nærmere vi kommer 2030, og jo mer håpløst det er å oppfylle klimamålene, desto sterkere blir hastverket og det moralske presset mot myndighetene. «Bla opp, ellers legger vi ned!» 

Klimamålene er en genial forretningsmodell for svindel

Det geniale med denne forretningsmodellen, som i praksis er en ny form for ponzie-svindel, sanksjonert, ønsket og drevet fram av myndighetene, er todelt:

1:  I motsetning til finanskrisen i 2008, hvor boblen var basert på folks husdrømmer og gjeld, og investorkilden dermed gikk tom for penger til slutt, er klimaboblen bygget på staten, som har endeløst med penger. Så lenge klimapanikken opprettholdes, går investorkilden går aldri tom.

2: Hvis man lykkes med å utvikle noe som faktisk fungerer, får man beholde profitten. Hvis man mislykkes (som de aller fleste), kan man utbetale bonuser til aksjeeierne, og avslutte prosjektet uten at noen blir straffet. Win/win.

Klimamålene er altså en helt ny og todelt forretningsmodell for private kapitalkrefter som verden aldri har sett maken til: En flom av subsidier gjennom klimahastverk – uten å måtte garantere for noen resultater.

Historiens største og farligste bobleøkonomi?

De private klimaparasittene kan toe sine hender, for det er ikke markedet som ønsker disse «klimaløsningene» – det er myndighetene som bestiller og beordrer dem bygget gjennom grønn planløkonomi, basert på klimapanikken og det hodeløse hastverket det utløser.

Klimapolitikken er altså en «failsafe» metode for private næringsinteresser å melke offentlige penger på. Og ingen i pressen, offentlige kontrollorgan som riksrevisjonen, økokrim eller børstilsynet, ymter et kritisk pip til det som foregår. Heller ikke DNV.

For å sette det i perspektiv: Tenk på Norge som Stoltenbergs Mongstad-«månelanding» – bare mye, MYE større og riksdekkende.

Alt er lovlig, ønsket og beordret av myndighetene med pengesekken. Vanligvis er det private som står bak aksjesvindel. Nå er det myndighetene som bestiller det. Det er derfor store og små selskaper kaster seg ukritisk over klimapolitikken og hevder seg mer opptatt av grønne verdier enn av profitt.

Pengene dine renner inn til spekulanter, uten at noe av verdi produseres, og ingen av aktørene bak vil at det skal stoppe: Ikke politikerne, ikke næringslivet, ikke media, ikke de grønne pressgruppene, ikke EU, ikke FN og ikke engang forvaltingen, hvor tusenvis av mennesker lever av å «redde klimaet».

Resultatet av dette kortsiktige selvbedraget er ikke fremgang og innovasjon, slik Støre tror. Prisen for selvbedraget og panikk-styringen kommer til å bli forferdelig – og kronefallet er herolden for det som kommer.

Utenlandske investorer ser nemlig at Norge har blitt et økonomisk galehus. Der finansavisene har sviktet, har Document varslet i årevis. Derfor bør du abonnere.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!