Biden-regimets «Inflation Reduction Act» lovfester å gi bort nær 4000 milliarder kroner i klimasubsidier til private kapitalkrefter over en tiårsperiode. Alle som driver med “grønn industri” i form av vindturbiner, batterifabrikker, hydrogenfabrikker, karbonlagring, solkraft, elektriske fly (og tusen andre små og store “klimatiltak”) kan og vil ta del i pengefesten. Denne gavmildheten har skapt stor bekymring blant EU-politikere, som frykter at europeiske subsidie-parasitter vil flytte virksomheten til USA. Derfor svarer EU med å love bort enda mer skattepenger til søkkrike kapitalister som aldri snakker profitt lenger, men bare bærekraft, energiomstilling og grønne verdier.

EU-kommisjonen har nå levert to forslag til rettsakter som skal danne grunnlaget for EUs “grønne industrielle giv” (her på berget kjent som Støres “grønt industriløft”). Disse to forslagene heter «Net Zero Industry Act» og «Critical Raw Materials Act» og har to forskjellige mål – og naturligvis er lovforslagene EØS-relevante og vil dermed omfatte EU-kolonien Norge. Vesten er altså inne i et subside-kappløp hvor man uten minste bekymring konkurrerer om å bruke mest mulig skattepenger på private klima-aktører for å oppnå såkalte “klimamål”.

Hvor kolossalt dette subsidiekappløpet er, er vanskelig å forstå: Rapporten fra Menon Economics (bestillt av Rana, Tysvær og Arendal kommune) viser at investeringer i en batterifabrikk i USA gi opptil to kroner per investert krone i produksjonsstøtte. Det er to hundre ganger høyere enn nivået her hjemme. Og beveger man seg over grensa til Sverige, er støtten nesten femti ganger så høy som i Norge. Likevel insisterer bransjen på at dette lønner seg, ikke er en subsidiekonkurranse, at det er sunn økonomi og at etterspørselen ikke er politisk bestemt.

To EU-lovforslag for å kontre Bidens «Inflation Reduction Act»

«Net Zero Industry Act» har som mål å satse enda hardere på solkraft, vindkraft på land og til havs, batterier, biogass og biometan og karbonfangst og -lagring. Loven skal gi prioritetsstatus til prosjektsøknader rundt industri som kan øke Europas “grønne konkurransedyktighet” og korte ned saksbehandlingen til mellom ni måneder og ett år. Loven vil også omfatte prosjekter rundt CO₂-fangst og -lagring. Målet er å fange og lagre 50 millioner tonn årlig innen 2030, med “proporsjonale bidrag” fra europeiske olje- og gassprodusenter som vil bli pålagt å lagre CO₂, uansett kostnad. Det høres mye ut, men i internasjonal målestokk er det ingenting, hvis det mot alle odds skulle lykkes.

«Critical Raw Materials Act» skal redusere EUs avhengighet av tredjeland for å få tak i råmaterialer for “grønt skifte”, som er et raskt økende problem: Dette er begrensede ressurser, og etterspørselen overstiger allerede produksjonen, noe som får prisene til å eksplodere. Målet er at innen 2030 skal minst 10 prosent av de strategiske råmaterialene, som magnesium eller litium, utvinnes i EU. Dette vil naturligvis øke gruvedriften i naturen, så det blir mye å gjøre for dem som allerede protesterer mot vindturbiner, men som paradoksalt nok likevel forsvarer klimapolitikken.

“Grønt skifte” er i praksis et “brunt skifte” til massiv økning i ressursbruk

At denne ekstreme offentlige pengebruken vil øke inflasjonen og svekke folks privatøkonomi, er bare ett paradoks. At “energiomstillingen” man forsøker å presse inn i virkeligheten, aldri har hatt noen forutsetning for å fungere, er et annet: Det er fysisk, teknologisk, matematisk og økonomisk umulig å erstatte dagens bruk av naturens ferdigproduserte og lagrede hydrokarboner med energiproduksjon i “realtime” fra vindkraft og solkraft. Regnestykkene går ikke opp, derfor vil grønt skifte fortsette å feile, og havarere til slutt, uansett hvor mye penger man kaster bort.

Men det mest paradoksale med denne “grønne” galskapen gjelder altså naturvern og miljø: Hele poenget med “grønt skifte” er å redde naturen og miljøet fra menneskehetens herjinger, men resultatet i praksis blir et “brunt skifte ” med en astronomisk økning av energibruk, ressursbruk, gruvedrift og rasering av natur.

Denne kognitive dissonansen kompenseres med mantraet om at ” vi MÅ oppfylle våre klimaforpliktelser”. Vi ha’kke noe valg, for ellers går jorden under! Slike tvangstanker basert på frykt sørger for at alle risikovurderinger og økonomiske kalkyler er fjernet fra offentligheten, og de eneste som tjener på dette sirkuset, er private kapitalkrefter som skal skape alle “klimatiltakene”. Venstresiden, klimaaktivister, naturvernere og regjeringer har dermed blitt nyttige idioter for kyniske internasjonale børshaier, men alle som påpeker det, regnes som fiender av fremtiden.

En rekke punkter vekker vår bekymring

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen var som vanlig ikke det miste bekymret for kostnadene eller natur-konsekvensene i sin tale til det europeiske parlamentet da forslagene ble lagt frem. Hun var langt mer bekymret for at man ikke bruker nok offentlige penger på “grønt skifte” og at lovverket ikke tillater nok snarveier for private aktører som skal utvikle de påståtte “klimatiltakene”.

– Jeg tror Europa vil være det første klimanøytrale kontinentet på denne planeten … Vi må øke hastigheten, vi må forenkle prosedyrer, vi må gi bedre tilgang til offentlig og privat kapital. … Med andre ord: kappløpet er i gang. Kappløpet om hvem som skal være dominerende i dette markedet i fremtiden. Vi må ta oss sammen hvis vi skal holde oss i front, sier von der Leyen.

Von der Leyen slo fast at investeringene i det grønne skiftet globalt var rundt 1 billion dollar i fjor. (Ja, du leste riktig: Ti tusen milliarder kroner) Investeringene i det globale markedet for grønn teknologi ligger antagelig rundt det tredobbelte innen 2030, ifølge kommisjonspresidenten, og her er det en rekke kortslutninger som er viktig å påpeke og dokumentere for ettertiden når oppgjøret kommer:

• Det man forsøker å gjøre – erstatte all fossil energi med sol- og vindenergi – er ikke teknisk, fysisk, matematisk eller økonomisk mulig. Løsningene virker ikke. Om vi er truet av klimakatastrofe eller ikke, er dette regnestykket helt uvedkommende.

• Det foreligger ingen krav om at disse “investeringene” skal lønne seg uten subsidier, kaste av seg og føre pengene tilbake til skattebetalerne over tid. Den omtalte lønnsomheten i fremtiden er bare løse påstander, derfor er det villedende å kalle det “investeringer”.

• Det foreligger ingen krav om at klimaprosjektene skal virkeliggjøres, selv om offentlige subsidier er grunnlaget for aksjeverdien. De private aktørene kan når som helst selge seg ut, og når som helst legge ned hele virksomheten uten grunn, som med alle private initiativ.

• Det foreligger ingen krav om at “klimatiltakene” faktisk skal fungere og senke utslippene av CO2. Selv hvis tiltakene feiler fullstendig, er det du som tar regningen, mens private kapitalkrefter vinner milliarder.

• Det finnes ingen empiri for å hevde at man må være først ute med en ny type industri for å kunne konkurrere industrielt. Toyota var langt fra først ute med bilproduksjon. De kopierte hemningsløst, og ble likevel verdensledende – slik Kina gjør i dag.

• Det finnes ingen tegn til at andre land utenfor Vesten har planer om å bruke like mye penger på å finne opp grønn industri eller implementere det. Men det finnes klar dokumentasjon for at de mener at vestlige skattebetalere skal betale for det også.

• Så langt har alle grønne “investeringer” vært katastrofale både økonomisk og effektmessig. Det vil vedvare, ettersom politikerne skaper produkter det aldri har vært behov for, som ingen etterspør, og/eller som ikke kan konkurrere med andre og bedre eksisterende løsninger.

• Det finnes ingen risikovurderinger eller forpliktende økonomiske kalkyler rundt disse nye lovforslagene. Hvilket innebærer at når det går galt, kan de ansvarlige politikerne enkelt hevde at de umulig kunne forstå risikoen initiativet innebar. Politikerne kan enkelt henvise til tonnevis av “forskningsrapporter” de selv har bestilt for å dekke ryggen sin.

En atombombe under vestlig økonomi, og du blir sittende med regningen 

De siste ti årene har overføringene av offentlige penger til private klimaaktører eksplodert. Et fellestrekk ved disse parasittene er at de 1: De får aldri nok av denne “risikoavlastningen”. 2: De bruker statlige garantier til å jekke opp aksjekursene. Og 3: Produktene de utvikler, er enten massivt ulønnsomme eller rene luftslott i fremtiden. Dette opplegget har ingenting med kapitalisme å gjøre. Det er en blanding av casino, gambling, Ponzi-svindel og historiens største bobleøkonomi. Og den vil sprekke.

Men slik grønne politikere ser det, har de ikke noe valg: De gi bort offentlige penger til kapitalkrefter som utvikler “klimaløsninger”, ellers når man ikke “klimamålene”, og da går jorden under. Ifølge de private klima-parasittens gigantiske PR-maskineri er resultatene av klimatiltakene proporsjonale med subsidiene: Jo større subsidier, desto større, raskere og mer effektive “klimakutt”. Dette er ren utpressing, som igjen utløser en konkurranse mellom EU og USA om hvem som kan gi bort offentlige penger fort nok.

Ingenting kan gå galt i denne pengemølla, alle riskovurderinger er fjernet fra offentligheten, og ingen kritikere blir noensinne invitert til debatter i media. Systemet er gjennomkorrupt, vanntett og autonomt, for ingen medier skriver et eneste kritisk ord om galskapen. Tvert om synes media dette er helt strålende, sånn som E24 skriver under artikkelen “Slik svarer EU-kommisjonen på USAs grønne milliardpakke: – Kappløpet er i gang”

– EU-kommisjonens plan for å kontre USA og Kina i konkurransen om den grønne industrien, inkluderer spesifikke mål for produksjon av ren teknologi og kritiske råmaterialer på europeisk jord. Flere har ventet spent på hvordan EU vil svare på USAs offensive milliardskattepakke «Inflation Reduction Act» (IRA). Pakken, som vil gi snaue 4.000 milliarder norske kroner til grønn industri i USA over en tiårsperiode, har skapt bekymring i Europa. Flere har fryktet at grønn industri vil flykte Europa til fordel for USA.

Skattebetalerne er altså sjanseløse når både politikere, miljøvernere og media står sammen på private profitørers side, og myndighetene innfører lover som gjør svindelen lovpålagt. Men sammenbruddet og regningen kommer. Om det ikke allerede har startet.

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok eller som e-bok!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.