MdG-politikere med klimapanikk fra Høyre og Arbeiderpartiet har ført Norge inn i samme energifelle som resten av EU har løpt inn i frivillig: Et gigantisk eksperiment for å omstille samfunnet fra fossile hydrokarboner til «fornybare» kilder, basert på ingen småskalaforsøk, ingen suksesser og ingen empiri. Et av disse utallige fornybart-tiltakene er biogass fra organisk avfall fra husholdninger, bønder og matindustri. Men som med alle andre «klimatiltak» er virkeligheten ikke helt som drømmeslottet.

Som resultat av Norges «klimamål» har har det vokst frem en gigantisk ny industrisektor som presenterer seg som «innovativ» og løsningen på klimakrisen. Denne «grønne industrien» melker offentlige subsidier, og bruker milliarder på å spre reklame, PR og lobbyisme for diverse «klimatiltak» (som egentlig er ganske lite innovative og velkjente produkter som batteri, hydrogen, vindkraft, solkraft og biogass) for å opprettholde både klimapanikken og pengestrømmen fra det offentlige.

Resultatene står imidlertid aldri i stil med det som blir lovet, for industrien trenger alltid mer statlig støtte. Likevel er løsningen på klimakrisen at Norge alltid kjøper mer av «løsningene».  Det blir aldri nok eller for mye. Norge vil alltid trenge flere vindturbiner, solpaneler og biogassanlegg, ad infinitum. Kjøp-kjøp!

Biogass ut av rekka går

Biogass er en av disse geniale «klimaløsningene» hvor avfall blir omdannet til drivstoff for kjøretøy og båter – og naturligvis virker det: Siden oppstartet av biogass-satsingen i Norge i 2009 har Enova støttet 31 biogassanlegg med hele 1,03 milliarder skattekroner. Derfor ser du stadig busser og renovasjonsbiler med teksten «Jeg går på biogass». Problemet er at kostnadene ikke er i samsvar med prisene på produktet, og produksjonen er for lav på grunn av tekniske vansker. Norges 56 biogassanlegg klarte bare levere 739 GWh energi av 1,2 TWh planlagt i 2022 i følge Biogassbransjen.no

Nå har flere av disse offentlig subsidierte selskapene gått nedenom: Nylig gikk Liholmen Biogass i Båtsfjord konkurs før den noensinne kom i gang, selv med 10,7 millioner i Enova-støtte. Et annet er Gasnor på Stord som fikk 49,6 millioner kroner av Enova til oppstart for å produsere biogass til kollektivtransport. Enova gikk også inn med 130 millioner skattekroner til biokraft på Skogn i Trøndelag, men Hurtigruten som skulle kjøpe gassen fra «fisk og gammel kvist» bestemte seg for å bruke batterier og biodiesel i stedet på skipene sine.

Grønn industri det stinker mer enn fiasko av

Mange biogassanlegg består, men regnskapstallene stinker like mye som produksjonen, og det er ikke bare penger det står på: Mange oppgir tekniske problemer som en av hovedårsakene til problemene. Det er nemlig VELDIG lang vei fra grønne innfall i hodet til kunnskapsløse politikere, til å få noe til å fungere i kommersiell skala. Alt skal bli grønt og gromt, men i stedet for å foreta konsekvensanalyser og risikovurderinger før man setter i gang, kaster politikerne offentlige penger på private entreprenører, beordrer oppstart med snorklipping og hornmusikk, og forlanger at grisen skal fly.

Dette fenomenet ble tydelig i 2006 da en høyst uteknisk Jens Stoltenberg fikk innfallet at lagring av CO2-utslipp fra Mongstad skulle bli «Norges månelanding». Sju år og åtte milliarder skattekroner etterpå, var krasjlandingen et faktum, akkurat slik ingeniører hadde advart om fra starten. Utrolig nok er slik «karbonfangst og lagring» fortsatt et viktig faktor for å nå «klimamålene»: Erna Solberg startet et enda større CCS prosjekt til 26 milliarder kroner rundt en liten sementfabrikk i Brevik, og i hodet hennes (som heller ikke kan noe om teknologi) skal «Langskip» bli den nye oljen. Det mener visst Støre også, som pøser penger inn i prosjektet. Nå seiler også  hydrogen opp som den nye grønne motebølgen fordi hydrogenselgerne sier det er lurt. Vi vil alltid trenge mer av det også. Det vil aldri bli nok. Kjøp-kjøp!

Ingen tvil om at «grønt skifte» vil lykkes, basert på ingen empiri

Trass de store problemene med biogass har Enova klokkertro på «løsningen». De får nemlig lønn for å tro på både det og det kommende «lavutslippssamfunnet», som bare eksisterer i fantasien. Regjeringen har satt av hele 15 milliarder kroner for å gjennomføre sitt «Grønt Industriløft 2.0» som utelukkende handler om å «leve av å redde klimaet» ved å gjøre «mer av alt – raskere» uten hensyn til farer, kostnader og konsekvenser, basert på Edward Freemans teorier om «Stakeholder Capitalism» fra 1984, som World Economic Forum går i bresjen for.

Alt dette befinner seg  i fantasien og har ingen empiriske suksesser å vise til. Det er farlige luftslott. Det som imidlertid ER sikkert er at norske politikere har innledet et samfunnseksperiment med blankosjekk , og lilleputtlandet Norge skal vise verden hvordan ting skal gjøres. Vi skal gå foran, og bruke endeløst med penger på å klekke ut nye «grønne løsninger» til resten av verdens store jubel. Kjøp-Kjøp!

Seks faresignaler gjør «grønt skifte» til en ekstrem samfunnstrussel 

Hensynet til økonomi og borgere er derfor satt til side, for det eneste som teller er at politikerne kan skryte av at vi har oppnådd de selvpåførte «klimamålene». Det vil de imidlertid ikke klare, uansett hvor mye penger de sløser bort. Klimamålene er nemlig teknisk, matematisk og økonomisk umulige å nå i utgangspunktet når skiftet er basert på vind og sol.

Men ingen grunn til klimaangst: Ingenting skjer hvis vi ikke når klimamålene. Det eneste som skades er politikernes forfengelighet. All denne PR-propagandaen, innsatsen og pengebruken er menigsløs og forgjeves, samtidig som store svakheter og farer, vokser frem uten tegn til offentlig debatt – oppsummert i disse seks punktene:

1: Siden første kremmerlov sier «alt lønner seg bare prisen blir høy nok», er myndighetene nødt til å skru prisene på fossil energi og vannkraft himmelhøyt, så «fornybart» skal «lønne seg» til slutt. CO2-avgiftene på drivstoff og EU-priser på strøm er bare ett eksempel. Dette gjør klimahysteriet ekstremt lukrativ for aksjeryttere, men det underminerer hele samfunnet.

2: Siden det ikke er noen naturlig etterspørsel etter «grønne løsninger» må kundene lokkes og tvinges frem av myndighetene, enten folk vil eller ikke. Derfor tok de oljefyren fra deg, og tvinger deg over på batteribiler, vannfattige vaskemaskiner og pappsugerør – uten å ta hensyn til resultater eller økonomi. Markedskreftene blir tilsidesatt.

3: «Bærekraft» og «fornybart» brukes som trylleord for hurtig innføring av et fiktivt «smart» energisystem basert på sol, vind, batterier, hydrogen, biodrivstoff og lignende, som igjen skal gjøre energi billigere og renere. Problemet er at alt dette er hverken bærekraftig eller fornybart: Det er industriprodukter som krever enorme ressurser i form av råvarer, energi, områder og penger, og gjør alt dyrere, skitnere og mindre effektivt.

4: Grønn industri er ikke skapt av markedskrefter gjennom privat innovasjon. Den er skapt av politikere gjennom bestilling og ordre, også kjent som «planøkonomi». Dette skaper et prestisje-element som gjør at man ikke vil innrømme eller ta ansvar for fiaskoen når den inntreffer, og man fortsetter å kaste penger inn i prosjekter som er døde, samtidig som man produserer falske suksess-forhåpninger og tall.

5: Siden «grønn industri» må utvikles i ekspressfart uten forsiktighet eller risikovurderinger, er de private interessentene bak avhengig av «risikoavlastning» (subisidier) for å skape suksess og lønnsomhet. Dette er en åpen låvedør for korrupsjon, utpressing, aksjespekulasjon og ren svindel: Uærlige krefter kan bruke enorme summer på å overtale, lure og bestikke politikere til å gi dem alt de peker på av offentlige verdier,  i bytte for både skatteinntekter og arbeidsplasser – som det aldri er meningen å levere.

6: All bobleøkonomi er basert på grådighet og forventning om verdistigning, samt en pengekilde å hente investeringer fra. Finansboblen i 2008 var basert på forventning  om vekst i boligmarkedet, pengekilden var folks sparepenger og pensjoner, og metoden var svindel med lånepapirer. Klimaboblen er basert på statlige løfter om vekst i «grønn industri», pengekilden er offentlige penger, og metoden er svindel gjennom aksjeselskaper med bakmenn som aldri har noen intensjon om å lykkes med noe annet enn å hente ut utbytte og bonuser.

Her er det farlige: Siden staten selv fremsnakker bobleøkonmien, og pengekilden er offentlig,  nær endeløs og uten ansvarlige eiere, vil boblen bli vesentlig større og farligere enn noen andre økonomiske bobler i historien.

Mange spørsmål som ingen media vil stille

De fleste ansvarlige borgere som ikke lever av at kampen mot klimakrisen opprettholdes i all evighet, begynner nå å få alvorlige bekymringer – ikke minst fordi etter 30 år med klimahysteri begynner konsekvensene å ramme direkte. Det ene spørsmålet er hva denne gigantiske «omstillingen» egentlig skal koste. Hva blir sluttregningen i år 2050, hva vil energien koste, og hva blir driftskostnadene? De tallene finner du ingen steder i offentlige papirer.

Det andre er politikernes grandiose garantier om lønnsomhet i fremtiden. For hvis «fornybart»-satsinger er så garantert risikofrie og lønnsomme på sikt, hvorfor i alle dager trenger de alltid mer «risikoavlastning», og hvorfor går de konkurs?

Svaret på det finner du heller ingen steder. Alt papirarbeidet mangler.

Kjøp eboken av Kent Andersen her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.