Kommentar

A hydrogen dispensing pump is seen at the 2016 Toyota fuel cell Mirai display at the press day for the Washington Auto Show in Washington January 22, 2015. REUTERS/Gary Cameron 

 Idéen om at en hydrogen-økonomi kan erstatte vår hydrokarbon-baserte økonomi, stammer fra en teknisk rapport fra 1970, av Lawrence W. Jones ved University of Michigan. Forslaget har vært ren kattemynte for dagens klimafrelste aktivister, men dessverre også for kynisk blåruss som har luktet en mulighet for å melke ut millioner fra det offentlige. Kombinerer du de to faktorene med politikere som er teknologiske analfabeter, men disponerer endeløst med andres penger, så har du ei kostbar, korrupt røre. Read all about it! 

Enorme ambisjoner – liten teknologisk innsikt

På papiret ser hydrogenbiler genialt ut: Hydrogenbiler er i realiteten elektriske biler, men i stedet for 300 kilo med batteri som gir rekkeviddeangst, ladeangst og ladekø-slagsmål, kan hydrogenbiler tankes omtrent på vanlig måte med hydrogen til en brenselscelle. Den omsetter hydrogenet til strøm, ut kommer bare vanndamp, og vips så kan man kjøre i vei. Kostbart, men kjapt, rent og enkelt. Det sier i hvert fall den glansede brosjyren, og glansbildet sørget for at uteknologiske politikere omfavnet denne fremtiden, akkurat som de omfavnet vindkraft de heller ikke kunne noe som helst om. Dermed var pengesirkuset i gang:

Det er Vi Menn som har tittet «hydrogeneventyret» nærmere etter i kortene. Her rauset det nemlig på med rause offentlige støtteordninger, profileringshjelp fra statsråder, og kongelige pluss prominente personligheter som drahjelp. Og hele sirkuset hadde som vanlig ambisiøse klimamålsettinger og konkurrerte om å selge «fremtiden» med løfter om en grønnere verden, slik de alltid gjør, uten fnugg av innsikt i hva de snakker om. Gjennom dette skulle hydrogenbiler bli et slagkraftig alternativ til elbiler på veien mot et nullutslippssamfunn. Prosjektet «Hydrogenveien» skulle gjøre det mulig å kjøre på hydrogen fra Oslo til Stavanger innen 2009, takket være fyllestasjoner hele veien. Her skulle det satses … i stedet for å bruke et kvarter med en billig regnemaskin.

Når selveste Statoil gikk inn for denne drømmen i 2005, da virket det som hydrogensamfunnet var i boks. Den ettertraktede «Hydrogenprisen» ble naturligvis opprettet, for det vanker alltid finne-på-priser og stas når politikere setter seg fore å reformere samfunnet (som gjerne ender som en pris for offentlig sløsing). Men så var det denne fordømte «virkeligheten», da – den som glansede brosjyrer og bestillingsartikler i pressen later som ikke eksisterer, fordi hele prosjektet tross alt er salgsreklame fra en PR-avdeling, ikke fakta.

Allerede høsten 2010 trengte denne virkeligheten seg på, og de som satte stopp for drømmen, var Statoil selv: I fem år hadde selskapet jobbet med hydrogen som alternativ for nullutslippsbiler, men problemene var mangfoldige og kostbare, så «Hydrogenveien» ble aldri til virkelighet. Og i 2010 hadde nemlig ikke ærverdige, fornuftige Statoil forandret navn til «Norsk Hest» (Equinor), og var ikke ledet av folk med seriøs CO2-forgiftning i hodet. Der var det realister med kalkulator, og det er ganske vanskelig å diskutere med matematikk. Matte har liksom ikke så mange nyanser, dessverre.

«Det er ikke penger å tjene på hydrogendrivstoff. Sånn som Statoil ser det, vil ikke hydrogen på kort eller mellomlang sikt være et kommersielt produkt», sa informasjonssjef Morten Eek til media høsten 2011. Ulf Hafseld ble satt til å avvikle Statoils hydrogensatsing, og den avviklingen passet ekstremt dårlig for klimakåte fylkespolitikere i Akershus. Samferdsel er nemlig et av fylkeskommunens få ansvarsområder, og lo and behold: Også disse politikerne var ivrige etter å etablere Akershus som en «foregangsregion», og du vet hva dét alltid innebærer?

Jepp: De ville gjøre Akershus til «en av de ledende i verden for utprøving og tidlig bruk av hydrogen til transport». For lille Pottit-Norge skal ALLTID bli best i verden på alt mulig rart når politikere (uten fnugg av peiling på hva de snakker om) får los på ære og berømmelse for ettertiden. Dette var nøyaktig det samme som skjedde da Jens Stoltenberg (som absolutt ikke er ingeniør) lanserte sin «månelanding»: Norge skulle bli best i verden på utskilling og lagring av CO2 (CCS). Det kostet skattebetalerne åtte milliarder kroner å bevise at CCS ikke fungerer (noe ekte ingeniører advarte om). Men dyrkjøpt erfaring forhindrer ikke dumme politikere fra å prøve igjen.

«Man oppnår lite hvis man ikke setter seg hårete mål», sa venstrepolitikeren Solveig Schytz til lokalavisen Budstikka. Heller ikke hun er ingeniør, men jammen kan hun bruke skattepenger. Det eneste man oppnår med hårete mål uten fnugg av fundament, er nemlig å sløse bort pengene du er satt til å forvalte. Her er den elleville fortsettelsen:

Hvem vil ta den råtne stafettpinnen?

Statoils Ulf Hafseld var slett ikke fornøyd med å legge ned hydrogenprosjektet. Her var det penger å hente. På Romerike fant han Kjeller Invovasjon, et offentlig/privat samarbeid som skulle forsøke å gjøre butikk ut av forskningsresultater. Sammen fant de ut at de skulle overta prosjektet som skulle skape hydrogensamfunnet, og jammen fant de støtte i lokale politikere med CO2-feber. Det lille, nyetablerte firmaet Hyop på Romerike, med 100.000 i aksjekapital, skulle klare det gigantiske Statoil ga opp, og «suksessen» lot ikke vente på seg:  I 2012, allerede før Hyop var kommet skikkelig i gang, ble Ulf Hafseld tildelt den gilde Hydrogrenprisen. Blant de tre i juryen var Solveig Schytz, venstrepolitikeren med de hårete hydrogenmålene, og juryen skrev:

«Ulf (viste) risikovilje og evne til å finne nye organisatoriske løsninger når de store norske industriselskapene la ned sin satsing på området».

Hvor juryen fikk «risikovilje» fra, er litt uklart, for risikoen var i virkeligheten minimal. Den lå hos myndighetene – altså skattebetalerne, akkurat slik den gjør for de gigantiske vindfarmene som spretter opp i norsk natur, uten at noen i styre og stell får stoppet det. Når det kommer til klima og det fiktive «grønne skiftet», er det nemlig alltid skattebetalerne som tar risikoen og regningen … det er jo nettopp derfor blåruss kaster seg over klimahysteriet: Det er milliarder å tjene, med null risiko, og business blir bare ikke bedre enn dét.

Finansiert av offentlige midler, som det meste i klimahysteriet

Ifølge Vi Menn, som har gravd dypt i saken, fikk nystartede Hyop overta tre fyllestasjoner fra Statoil: én i Lier, én i Porsgrunn og én på Økern i Oslo. Og prisen var på hyggelige én krone. Med på kjøpet fikk Hyop 3,4 millioner kroner til kostnader ved fjerning av stasjonene og 900.000 kroner til tomteleie. En fjerde fyllestasjon på Gaustad ble kjøpt, som statlige Transnova ga 2,5 millioner kroner i investeringstilskudd til. Resten ble finansiert med et lån fra Akershus fylkeskommune.

Også Oslo kommune og EU har vært bidragsytere, naturligvis. Alle ville jo være med på å bli «best i verden», og det er jo en gjev pris å vinne også. Fylkesrevisjonen for Oslo og Akershus har imidlertid en kalkulator som virker, og konstaterte tørt i 2018 at: «Selskapet er så langt tilnærmet 100 prosent finansiert med offentlig støtte».

Få hydrogenbiler

I 2012 anslo Akershus fylkeskommune ut fra «forskning» (også kjent som synsing) at 200 hydrogenbiler ville være realistisk i 2015. I fylkespolitikernes hydrogenstrategi fra våren 2014 var forventningen at 350 biler skulle rulle rundt bare i Oslo og Akershus ved utgangen av 2018. Og i 2020 skulle minst 1300 hydrogenbiler være på norske veier, mente Hyop. Vel: I april 2017 var bare 54 hydrogendrevne biler registrert i Norge, og frem til januar 2019 har 162 hydrogenbiler blitt registrert i Norge. Det skortet på fremgang, men ikke på høye lønninger:

Mens nye fyllestasjoner lot vente på seg og byråkratiet kvernet, bevilget Hyop millionlønninger til sine ansatte. I årene 2013–2017 tok Ulf Hafseld ut 5,8 millioner kroner i lønn og andre godtgjørelser, men det forklarer han sånn:

«Det har gått en del til lønnsutgifter. Hyop skulle ikke bare drive, men også utvikle virksomheten. Da er det vesentlig å ha kompetente personer. Det var krevende jobber som man ikke kan sette hvem som helst til. Jeg tror ikke Hyop hadde klart å leve uten disse personene.»

Heller ikke den viktigste offentlige bidragsyteren fant grunn til å reagere på lønnsnivået, utgiftsnivået, eller mangelen på resultater. Nye millionbidrag ble bevilget, for politikere kaster alltid gode penger etter dårlige når utopiene deres vakler. Det er jo tross alt ikke deres egne penger, og alle vet at de aldri vil bli trukket til ansvar for sløseriet. Ta høsten 2016, for eksempel: Da ba Hyop om ekstra driftsstøtte på 1,7 millioner kroner ut over allerede utbetalt driftstilskudd. Hafseld skrev:

«Dersom ikke dette beløpet kan fremskaffes (…) vil Hyops styre måtte ta sitt ansvar og vedta nedstengning av driften (…) Dette vil medføre at samtlige eiere av hydrogenbiler må parkere sine biler».

Fylkeskommunen innså at de var på tynn is, og undret seg på om slike opplysninger burde holdes hemmelig for offentligheten.

«Det (er) sannsynlig at nye bilkjøpere vil vegre seg mot å inngå avtale om kjøp av biler». «Dersom den situasjonen Hyop nå er i blir kjent, skaper dette usikkerhet blant bilfabrikantene, og kan bety at det kommer færre biler til Norge, hvilket igjen medfører at inntektsgrunnlaget for Hyop reduseres».

For fylkespolitikerne var altså Hyops inntjening viktigere enn bilkjøperes kunnskap om realitetene. Eller ville politikerene bare beskytte seg selv? Søknaden ble uansett behandlet, og penger ble bevilget i hemmelighet. Slik fortsatte pengefesten, for Hyop klarte aldri å lokke til seg private investorer, slik målsettingen var. Voksne kapitalister har nemlig også regnemaskiner som fungerer, og de har ikke andres penger å gi bort, slik det offentlige har gjort: 66 millioner kroner, for å være presis.

Siste kapitlet i denne historien skjedde mandag 10. juni. Da eksploderte Uno-X-hydrogenstasjonen i Sandvika i Bærum kommune, og samtlige fyllestasjoner i Norge ble stengt midlertidig, til man finner årsaken. En viktig faktor er sannsynligvis at hydrogen er et langt mer tricky stoff å håndtere enn bensin og diesel, noe politikere uten sans for realfag neppe kan ha fått med seg, men som Document.no gjerne opplyser våre lesere om:

Hydrogen er luktløst, 20 ganger mer lettantennelig enn bensin, og brenner med usynlig flamme, noe som gjør lekkasjer superfarlige (les: Hindenburg-farlig). Som om ikke dét var nok, tar hydrogen 3000 ganger mer plass enn samme energiekvivalent av bensin, derfor må det oppbevares under svært høyt trykk, eller nedkjølt til det blir flytende. Og det stopper ikke der: Hydrogen har evnen til å gjøre metall sprøtt, og det er også en superfarlig egenskap kombinert med høyt trykk. Derfor krever hydrogen svært kostbare lagringssystemer for at ikke alt skal gå i lufta.

Hydrogensamfunnet fungerer ikke matematisk

Hydrogen er ikke drivstoff for stempelmotorer, men «energibærer» for elbiler med brenselscelle. Vanligste utvinningsmetode er elektrolyse av vann (H2O) eller dampreforming av naturgass (CH4). Elektrolysen krever rundt 50 KW/t pr. kg hydrogen, som tilsvarer ca. 70 % energieffektivitet. Komprimering krever 10–15 % av energien i hydrogenet. Hva innebærer dét?

Det innebærer at å erstatte 50 % av transportbehovet i USA gjennom hydrogen, vil kreve hele USAs nåværende energiproduksjon. Distribusjon kommer i tillegg. Det er dette som er «hydrogensamfunnet»s store problem (foruten eksplosjonsfaren): Det er massivt mindre effektivt å bruke strøm til å produsere hydrogen som så konverteres tilbake til strøm for elektriske hydrogenbiler, enn å bruke strømmen direkte i elektriske biler. Hydrogen er en tungvint, kostbar og ineffektiv omvei. Per i dag koster det 20–30 millioner kroner å bygge én stasjon, og kapasiteten har vært begrenset til noen få biler hver dag.

El-biler kan derimot bruke et godt utbygget nett av stikkontakter over hele landet. Skal Norge bli «best i verden» på hydrogensamfunnet, innebærer det at vi må bygge og vedlikeholde TRE separate infrastrukturer for transport: Fossil, strøm og hydrogen. Bare tanken er like vanvittig som kostnadene. (Ikke at noen noensinne snakker om kostnadene rundt «det grønne skiftet». Da ville luftslottet kollapset på få minutter.) Hydrogen vil kanskje kunne brukes for energilagring i fremtiden (særlig for sesongsvingninger), men kostnadene og løsningene er helt i det blå.

Moralen i denne historien er som følger: Hva med å investere en hundrelapp i en kalkulator FØR du investerer millioner av andres skattepenger i et luftslott? Eller invester i 200 kroner måneden i Document.no – avisen som publiserer fakta så du ser nye sammenhenger. Dét blir man klokere av!

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.