Kommentar

Månen, 20. juli 1969. Romskipet «Apollo 11»s medbrakte månelandingsfartøy «Eagle» har landet på månen og Edwin E. Aldrin Jr. klatrer ned stigen. Like bra gikk det ikke med Jens Stoltenbergs «månelanding» fra 2007. Nå er Arbeiderpartiet klare med en ny månelanding, et nytt eksperiment. Hvorfor kan vi ikke prøve å produsere noe verden vil ha, fremfor å lage noe ingen vil ha? Arkivfoto: Scanpix Sverige

I en surrealistisk klima-pardans omtalte Aftenposten i går Arbeiderpartiets ferske «Nordsjøplan», uten et eneste kritisk spørsmål, naturligvis. Planen fra Støre, Tajik og Barth Eide avslører imidlertid ikke bare en total mangel på innsikt i teknologi, realfag, matematikk, økonomi, logikk og virkeligheten – samt de grimme realitetene rundt «grønne løsninger» i andre land. Den avslører også at privat næringsliv skal avvikles. Yep, nå blir det ny «månelanding». La oss se kritisk på dette, siden ingen andre gjør det.

«Månelanding» er kanskje litt urettferdig: Stoltenbergs kolossale karbonlagrings-mageplask til 9,6 milliarder skattekroner mellom 2007 og 2013 blir som en lite plask i vannet å regne når Støre og hans kompani av globalister skal bruke skattepenger på å skape utopisk liksom-industri i Nordsjøen. Her snakker vi Pluto-landing, basert på klimahysteri, Mikke Mus-økonomi, synsing og manglende virkelighetssans. Men du verden så tidsriktig det er.

Norge og Europa er på vei inn i fornybar-sammenbruddet

«Nordsjøplanen» er et 28 siders dokument som omfatter både tradisjonelle næringer som olje, fiske, havbruk og skipsfart, samt havvind, hydrogenproduksjon av naturgass og utvinning av havbunnmineraler. Det var Støre, Tajik og energi- og miljøpolitisk talsperson Espen Barth Eide som lanserte planen, og Ap-lederen har store vyer:

Nordsjøen har vært en testarena for det Norge har klart å levere de siste 50 årene. Når Norge og Europa nå for alvor går inn i fornybar-alderen, skal Nordsjøen bli springbrettet for et nytt industrieventyr som ikke minst blir viktig etter koronakrisen. (Aftenposten)

Problemet med det utsagnet er at Norge og Europa er ikke på vei inn i fornybar-alderen. Det vi er på vei inn i, er fornybar-sammenbruddet – noe vindkraft-kollapsen i Tyskland og Moores film «Planet of the Humans» så nådeløst avslører. Årsaken til sammenbruddet er at «løsningene» fornybar-alderen er basert på, ikke fungerer. De er basert på kunnskapsløshet, vrangforestillinger, selvbedrag og regnefeil.

Det nettopp derfor det fiktive «grønne skiftet» bare foregår i Eruopa – som bruker billioner av kroner på å bekjempe naturens klimaendringer for å skape bedre vær i fremtiden. Realpolitikere i Kina, India, Afrika, Russland og USA ikke er med. De følger ikke tvangstankene i Parisavtalen, og derfor blir det heller aldri noen globale klimakutt. I stedet er de opptatt av viktige samfunnsoppgaver som å skape verdier.

Fremtiden er ulønnsomhet

«Nordsjøplanen» trekker frem hydrogen-produksjon, CO2-lagring, havvind og gruvedrift på havbunnen som fremtidens industrieventyr, og sånn sett er planen nyttig: Den avslører hvor mange lysår dagens Ap-ledelse er unna Arbeiderpartiets industrielle røtter, knowhow og nøysomhet.

Den avslører også hvor teknologisk kunnskapsløse Ap-ledelsen er, samt hvor lite opptatt den er av samfunnsøkonomi og lønnsomhet. Det er som om alt som heter «profitt» har forsvunnet fra hodet på disse «lederne», og det er kanskje ikke så rart, siden de hele sitt yrkesaktive liv har blitt forsørget av andre, uten å oppleve hvordan det er å ha en skikkelig jobb eller produsere noe av verdi.

Ikke at det står noe bedre til med Høyre-ledelsen, altså. Erna Solberg og rødgrønne Lene Camilla Westgaard-Halle ser begge ut til, i all sin teknologiske kunnskapsløshet, å ha kortsluttet på MDG-politikk, så det blir ingen redning å finne der for skattebetalerne. La oss kort gå gjennom fantasiforslagene Aftenposten skriver ukritisk om.

«Hydrogenproduksjon fra gass kan bli en ny industri. Ap vil ha et nytt statlig hydrogenselskap som kan føre an i dette, slik Statoil gjorde i oljealderens begynnelse.»

Hydrogenproduksjon fra naturgass er allerede en industri, og har vært det i mange tiår. Dette fordi naturgass finnes i overflod, og har man nok billig strøm og vann, kan hydrogen selges med profitt. Problemet er at hydrogen ikke er en energikilde. Det er en energibærer, og dertil en ganske ineffektiv, kostbar, komplisert og aldeles livsfarlig energibærer.

Brenselcelle-eksperten Ulf Bossel regnet ut at tar du 100 kWh strøm og putter i en elbil, kan du utnytte 69 kWh av energien. Tar du 100 kWh strøm og produserer hydrogen som du putter i en brencelcelle-elbil, får du bare utnyttet 19 til 23 kWh av energien. Det fikk Bossel til å uttale:

Hydrogen economy is a wasteful economy. Production of hydrogen depends on the availability of energy and water, both of which are increasingly rare and may become political issues, as much as oil and natural gas are today… (PhysOrg)

Det er også svært mange andre problemer forbundet med hydrogen: Hydrogen er tjue ganger mer lettantennelig enn bensin, brenner med en helt usynlig flamme og tar 3000 ganger mer plass enn samme energiekvivalent av bensin, og det gjør stål sprøtt, noe som innebærer at hele infrastrukturen må lages av svært kostbare materialer.

Ergo må et absurd sikkerhetssystem følge med på kjøpet – ellers kan det si PANG, som det gjorde mandag 10. juni 2019, da Uno-X-hydrogenstasjonen i Bærum kommune eksploderte. Les hele historien om politikernes kostbare hydrogensirkus her:

Arbeiderpartiets teknologiske ønsketenkning er ustoppelig.

«Støre minner om at fangst og lagring av CO₂ er avgjørende for å nå klimamålene, men det gir også enorme muligheter for ny virksomhet som kan gi norsk leverandørindustri store oppgaver. CO2-gassen fra blant annet industri og avfallsanlegg skal samles og fraktes i rør ut til oljefeltene, der den kan pumpes ned i reservoarene.»

Det er riktig at Equinor er i forkant av å pumpe CO2 ned i bakken. Men det er ikke for å lagre CO2. Det er for å øke trykket i oljebrønnene så man kan presse enda mer olje ut av brønnene. Dette er svært lønnsomt. Det Støre snakker om, er en konkursoppskrift fra første dag – ikke minst fordi både teknologien og rørene bare eksisterer i fantasien, akkurat som lønnsomheten.

Det Ap i praksis vil, er å gjøre CCS til en gigantisk liksom-industri basert på klimasubsidier som Norge kan eksportere til … ja, hvem er dumme nok til å kjøpe det? Dette er liksom-industri akkurat som Australias solkraft og Tysklands vindkraft. Tallene er store, og det ser imponerende ut – men det lønner seg ikke. Kollapsen i dette subsidierte korthuset kan du lese mer om her. Det bunnløse pengesluket «Grønn Planøkonomi» kan du lese om her.

«Støre minner om at fangst og lagring av CO₂ er avgjørende for å nå klimamålene, men det gir også enorme muligheter for ny virksomhet som kan gi norsk leverandørindustri store oppgaver.»

Forretningsideen «karbonlagring» er å produsere et nesten verdiløst produkt til ekstreme kostnader, men i stedet for å selge CO2-produktet og kanskje tjene inn bittelitt av tapet, skal produktet begraves i bakken, til nye astronomiske kostnader. I hodet på veldig dumme politikere er dette «fremtidens industrieventyr».

Det var slik Stoltenberg svidde av åtte milliarder på sin «månelanding», og det er dét dagens høyrepolitikere vil gjøre mye mer av. Ikke fordi det lønner seg, men fordi de er sykelig opptatt av sin egen tvangsnevrose:

Oppfylle «våre» klimaforpliktelser. Uansett kostnad. Som det eneste landet i verden. Les hele historien her:

Aftenpostens utsendte burde kanskje minne Støre om at når staten gir norsk leverandørindustri store oppgaver, så er ikke dét det samme som å skape verdier. Å skape verdier innebærer aktivitet som faktisk skaper mer penger enn det forbruker. Dette kalles «lønnsomhet» eller «profitt», og er et fullstendig glemt begrep i norsk offentlighet, for grønn sosialisme har overtatt samfunnet vårt. Les mer om «Society Snatching».

«Det grønne skiftet krever en rekke metaller som det i dag er manko på. Et av forslagene som kan vekke betydelig debatt, er å utvinne metaller på havbunnen. Dette er en teknologi som ennå ikke er utviklet.»

For oss som er teknologisk orientert og har fulgt med i timen, så er heller ikke dette en ny tanke. På slutten av 70-tallet var det en stor hype om å utvinne polymetalliske-noduler på havbunnen. Noduler er små klumper av mineraler som befinner seg på store, uberørte havdyp. De varierer i størrelse fra en ert til en fotball og inneholder store mengder mangan, jern, kobber, nikkel, kobolt og jordmetaller, og kan bruke flere millioner år på å gro noen få millimeter.

Man tror disse nodulene ligger tett i tett i et område som er større enn hele USA. Tanken på å drive gruvedrift på dem førte til FNs «Convention on the Law of the Sea» (UNCLOS) i 1982, samt etableringen av International Seabed Authority (ISA), som sysler med utdeling av leteområder og gruveskjerp på havbunnen. (Ja da, det finnes faktisk noe sånt.)

Problemet er altså ikke at gruvedrift på havbunnen er en dum idé. Problemet er miljøproblemene, og ikke minst lønnsomheten: Noduler finnes nemlig ikke i Nordsjøen. (Der er det bare gjørme, og så vidt meg bekjent er den ikke drivverdig på metaller). Nodulene finnes særlig i Stillehavet – særlig på dyp mellom 6 og 8 kilometer, hvor trykket er knusende, lys er fraværende og vannet står helt, helt stille. Likevel yrer det av liv rundt nodulene, og gruvedrift vil ødelegge dette urørte miljøet, som vi vet veldig lite om.

Det er utviklet mange forslag for å utvinne mangan-noduler, og fortsatt er det flere som forsker på det, akkurat som man forsker på metoder for å utvinne edelmetaller fra sjøvann. Problemet er at det krever enorme menger energi, gigantiske investeringer, i et svært fiendtlig miljø, til enorm risiko – som til sammen gjør det ulønnsomt. Nodulene kunne like gjerne befunnet seg på månen, så kanskje er det duket for enda en ny, kostbar «månelanding» fra Støre?

Den nye mentale folkesykdommen: Staten skal gjøre alt

En rød tråd i hele den famøse «Nordsjøplanen» fra Ap er at staten skal spille en svært aktiv nøkkelrolle i denne mulige og teoretiske industriutviklingen. Ikke bare skal staten delta som eier. Staten skal også opptre som marked, og den skal bruke avgiftssystemet aktivt, så resten av samfunnet tvinges til å etterspørre produktene. Eller som AftenPravda skriver:

Partiet mener en kan skape et marked for CCS-produkter i Norge og globalt.

– Vi kan la for eksempel staten og kommunene stille krav om klimavennlige materialer. Det ville skape et hjemmemarked for sement laget på en fabrikk med CO2-rensing, understreker nestleder Hadia Tajik.

Dette er nøyaktig samme «modell» Angela Merkel bruker overfor den før så lønnsomme bilindustrien i Tyskland: Die Reichskanzlerin har bestemt at de skal produsere elektriske folkevogner, og hun og hennes regjering har bestemt seg for å innføre en politikk som tvinger folket til å kjøpe dem. Denne formen for politikerstyrt økonomi har et navn innenfor økonomifaget, og den kalles «planøkonomi» – og var grunnlaget for grandiose økonomieksperimenter som Sovjetunionen, Maos Kina, og Nord-Korea. Hvordan synes du det gikk?

At staten skal være ansvarlig for alt av utvikling, innovasjon, fremtid og økonomisk risiko, har utviklet seg til et ukontrollerbart virus med spredning til hele Olje-Norges økonomiske system. Hele næringslivet er i ferd med å kortslutte på offentlig støtte, avgifter og inngripen. Derfor vokser det offentlige helt ukontrollert i Norge.

Det startet i det små, med små lokale offentlige tiltak som Innovasjon Grenland og Innovasjon Norge på 1980–90-tallet. Det har kulminert med klima- og vindkraftindustrien, som i sin helhet lever av statlige overføringer, subsidier og tvangstiltak overfor markedet, samtidig som det offentlige tar mesteparten av den økonomiske risikoen. Det har blitt en selvfølge at staten tar regningen og risikoen, for alt.

Et lynkurs i økonomi

I normalt fungerende kapitalisme er personlig og privat risiko selve nøkkelen til suksess for samfunnet som helhet: Hvis prosjektet feiler, kan de private aktørene miste alt. Derfor foregår all innovasjon, utvikling og investering etter forretningsmessige hensyn og forretningsmessig forsiktighet.

Oppsiden er at private kan tjene penger, og en sjelden gang enormt med penger, samtidig som det offentlige får arbeidsplasser og skatteinntekter. Dette systemet fungerer, skaper verdier og velferd, og sosialister hater det … fordi det offentlige ikke kontrollerer det, og noen får mer enn andre.

I grønn planøkonomi er det staten og skattebetalerne som tar risikoen. Derfor kan innovasjon, utvikling og investering foregå helt uten forretningsmessige hensyn eller forsiktighet. Selv om prosjektet feiler, vil private aktører tjene penger, og derfor strømmer de fra Cayman Islands til Norge, og tjener enormt med penger. Oppsiden er en påstått «klimaeffekt» som ingen kan dokumentere, og nedsiden er at det offentlige betaler for alle arbeidsplassene, med null eller ubetydelige skatteinntekter. Dette systemet elsker sosialister, fordi det offentlige kontroller alt, og de rette folka får mer enn andre.

Denne giften, som undergraver offentlige inntekter og destabiliserer det private næringslivet, har nå blitt regelen i stedet for unntaket i Norge. Staten pumper ut penger til meningsløse «klimatiltak». Enhver håndverker som kasserer den fullt brukbare varebilen sin til fordel for en ny elektrisk varebil, kan få 50.000 kroner i «klimarabatt» fra Enova. Det er mesteparten av hva du betalte i skatt i fjor. Selv ungdom som skal starte sin egen bedrift, kan få penger av det offentlige, bare de skriver ordet «klima» eller «mangfold» i søknaden. Aftenposten spør Støre:

«Men dette blir dyrt?»

Svaret er like svevende og eventyraktig som sosialistiske «store sprang» og «femårsplaner» alltid er. Og det er naturligvis frakoblet alt konkret innhold.

– Det er en plan for et tiår. Da har vi ikke brutt dette ned på budsjettposter, men det handler om viljen til å samordne og satse for å nå mål for Energi-Norge, Offshore-Norge og de maritime næringene, avslutter Ap-lederen.

Arbeiderpartiets «Nordsjøplan» viser hvor forgiftet Ap-ledelsen har blitt av denne statlig oljesmurte dekadansen. Sånn går det når man svømmer risikofritt i offentlige penger og ikke kan noe om innovasjon, teknologi eller … noe annet, egentlig.

 

Ap: Nordsjøen skal bli fremtidens industriverksted for å gjenreise Norge etter koronaen (Aftenposten)

 

 

 

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: