nedlesset-fiat

Polakker flest drar ikke hjem, og polakkene kan fort bli Norges nye pakistanere, lyder tittelen på en kommentar av Andreas Slettholm i Aftenposten. La oss håpe overskriften er deskens, og ikke hans egen.

Uansett skriver han:

[S]elv om det er noe trangere tider blant annet i byggebransjen, er det de færreste som drar tilbake.

Det er litt rart at Slettholm poengterer dette akkurat nå som de siste migrasjonstallene for Polen for første gang viser at utvandringen er større enn innvandringen:

innvandring-utvandring-polen

Som vi ser av figuren, viser de siste åtte årenes tall for innvandringen en klart nedadgående trend, mens det for utvandringens vedkommende kan øynes en svakt stigende trend.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at den polske innvandringshistorien i Norge, som er kortere enn den pakistanske, vil få en tidsavgrenset rise-and-fall-dynamikk – ikke minst fordi Polen utmerket godt kan vinne terreng økonomisk, sammenlignet med Norge.

ANNONSE

Er det noen som tror at utvandringen til Pakistan, kanskje som følge av et økonomisk mirakel, vil bli større enn innvandringen derfra?

Slettholm er bekymret for integreringen av polakker. Det er riktignok ikke helt uten grunn:

Det foreløpige bildet er ikke entydig, men forskningsprosjektet Transfam tegner et bilde av arbeidsinnvandrende polakker som oppsiktsvekkende dårlig integrert i det norske samfunnet: De har stort sett polske venner, leser polske medier og snakker lite norsk. Tilliten til staten er gjennomgående lav, og spesielt kommer det til uttrykk gjennom misnøye med det norske skolesystemet.

Men det er tross alt ingen polske menn som tvinger familiens kvinner og jenter til å bruke slør for å demonstrere sin innbilt større ærbarhet. Og hvordan er nå egentlig situasjonen når det gjelder de beste indikatorene på integrering, altså ekteskap og bosetting?

Polakkene bor over hele landet, pakistanerne for det meste i og rundt Oslo. Hvor oppstår lettest nabolagene nordmenn rømmer fra?

Hva ekteskapene angår, viser offisiell statistikk (her og her) fra 2002 at 66 prosent av polske kvinner og 27 prosent av polske menn giftet seg med norske borgere. Den andelen er muligens gått en del ned etter hvert som den polske diasporaen er blitt stor (finnes nyere tall noe sted?), men de tilsvarende andelene for pakistanere var 3 prosent og 1 prosent. Skal tro hvor mye disse siste har endret seg?

Hva kan være den egentlige grunnen til Aftenpostens fokus på polakker?

Det er også polakker som har størst skepsis til både homofili og muslimer.

Men hva om denne polske skepsisen har noe for seg? Vi snakker vel neppe om all verdens vold hverken mot homofile eller muslimer her, men snarere om en diaspora omtrent like konservativ som nordmennene var på 1950-tallet. Man trenger ikke befinne seg mentalt på 1950-tallet for å tenke at den ideologiske hyllesten av homoseksualiteten eller den islamaopologetiske flerkulturen er noe ordentlig tøv. Det gjør en ikke til polakk, men man kan likevel finne likhetspunkter mellom polakkene og ens egne besteforeldre. Den jobben er en smule vanskeligere med pakistanere.

Artikkelforfatteren gjentar ellers dessverre en for lengst gjendrevet myte om at pakistanerne opprinnelig kom til Norge på grunn av etterspørsel etter arbeidskraft. Faktum er at de første lette febrilsk etter arbeid da de kom, og at det var den gryende pakistanske kolonien som fikk sine egne nordover i tiden etterpå. Slettholm kan finne denne historien i arkivene hvis han vil. Hvor lenge skal den egentlig forfalskes?

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629