Sakset/Fra hofta

I VG i dag har Ubah A. Aden skrevet en kronikk om minoritetsjenter og sport. Hun er bekymret over den lave deltakelsen.

Bakgrunnen er at jenter med minoritetsbakgrunn er underrepresentert i organisert idrett i Norge, mens gutter med samme bakgrunn deltar i organisert idrett omtrent som majoritetsbefolkningen.

5010623_1836303

Ubah A. Aden.

Som mor til barn som er født og oppvokst i Norge, og som innvandrerkvinne fra Somalia, mener jeg det kan være flere årsaker til at situasjonen er som den er. Forhold som økonomi, informasjonsmangel, ulike forventninger og holdninger er noe utvalget har diskutert, og som jeg tror kan være hindringer.

Etter å ha identifisert at det ikke foreligger noen hindere eller forskjeller i deltakelse for innvandrergutter i forhold til majoritetsbefolkningen, så finner Skei-utvalget altså at økonomi og informasjonmangel kan spille inn for jenter. Besynderlig. Man ville tro at dette også ville ha vært et problem for gutter, men nei.

Kanskje det ikke er der skoen trykker allikevel? Utvalget skulle se på følgende punkter:

– årsaker til lav deltakelse
– identifisere eventuelle barrierer for deltakelse
– identifisere og beskrive gode eksempler hvor idretten har lykkes med å få deltakere blant minoritetsjenter
– identifisere hvilke minoritetsgrupper som er underrepresentert i organisert idrett
– skaffe oversikt over og benytte eksisterende forskning.

Arbeidet forventes å være ferdig innen 1. april, så en rapport er forhåpentligvis underveis.

I kronikken får vi et lite innblikk fra barneidrett i Somalia:

Jeg husker idretten fra der jeg vokste opp, og ser at den er ekstremt annerledes enn den idretten ungene mine vokser opp med i Norge. Der jeg kom fra, skjedde organisert idrett i regi av utdanningsinstitusjonene. Myndighetens ansvar var kun anleggsbygging, idrettsaktiviteter var gratis, og foreldrenes bidrag var kun å komme til kampene for å heie.

Ja, dette har man forstått i hele Groruddalen hvor innvandrerforeldre verken stiller opp til dugnad, kjøring eller innbetaling av kontingenter. Disse problemene var godt kjent allerede i 2006.

Ubah A. Aden stiller det spørsmålet vi alle tenker:

Hvorfor skal det være vanskelig for foreldre med en annen kultur å sende sine døtre på en idrettsaktivitet når sønnene får lov?

Hun mener at det er foreldrene som er nøkkelen. Det er de som må på banen. De må «føle seg trygge på at også døtrene blir godt ivaretatt».

Men akkurat som for andre aktiviteter etter skoletid, gjelder forskjellige regler for innvandrergutter og -jenter. Gutta får stort sett gjøre hva de vil, mens jentene ofte lever under kontrollerte forhold hvor de blir fulgt med argusøyne slik at familiens ære ikke settes i faresonen.

På nittitallet trodde man at det var nødvendig med egne (segregerte) initiativ for å få innvandrergutter til å spille fotball. Vålerenga startet i 1996 «Fargerik Fotball», en lavterskelturnering (ikke mitt ord). Dette spredte seg ut over hele landet i regi av Norges Fotballforbund. I år er det blitt nedlagt, med unntak av i Vålerenga.

Henrik Lunde, fagansvarlig for inkludering i Norges Fotballforbund (NFF), sier til VG at det har vært en lang prosess med å legge ned prosjektet som har pågått siden 1996, da Vålerenga startet det.

– Antall arrangører gikk gradvis nedover. Prosjektet har gått så lenge at tiden har løpt fra det. Det var en del ungdommer med minoritetsbakgrunn som var lei av å være fargerike hver gang de skulle gjøre noe. Vi kommer nå til å bruke mer tid på et utvidet fair play- og respekt-arbeid, begrunner Henrik Lunde.

Lunde forteller at det var veldig lite engasjement rundt prosjektet. Også i storbyene, med unntak av i Vålerenga.

– Da bommer konseptet. Jeg tror dessuten barn i dag er mer vant til å se at en drittsekk er en drittsekk, uansett. Det handler ikke om hudfarge lenger, sier Lunde.

Så folk blir lei av å være fargerike hver gang de skal gjøre noe. Ja, det kan man godt forstå. Det er det samme som å si at «dere er ikke som oss, og trenger derfor ekstra hjelp og støtte».  Venstresidens spesialitet som gjennomsyrer hele innvandrings- og integreringspolitikken.

Selv små barn protesterer og vil «gjøre selv» når hjelpen blir påtrengende. Det ville vært rart om ikke ungdommer og voksne følte det samme.

Hvis man begynte å stille samme krav og forventninger til innvandrerforeldre som til norske foreldre, så ville mange problemer blitt løst.