Sakset/Fra hofta

Folkemøtet på Holmlia i går kveld ble et skue; en justisminister som blir buet på og knapt noen fra den nåværende majoritetsbefolkningen til stede. Hva kan situasjonen på Holmlia fortelle oss om Oslos framtid?

Søndre Nordstrand var den første bydelen i Oslo der majoritet ble minoritet. Det skjedde allerede i 2012. Det skulle man ikke tro utfra bildene fra folkemøtet på Holmlia i går kveld. Hvorfor var det så få med minoritetsbakgrunn til stede i salen? Visste de ikke at det var et folkemøte på gang? Eller er de ikke så kjent med utviklingen på Holmlia? Eller; er de redde for å vise støtte og deltakelse med Young bloods rett rundt hjørnet?

Justisministeren, byrådslederen og politimesteren; det var tunge navn som fant veien til Holmlia i går kveld. Flere innbyggere, både med majoritets- og minoritetsbakgrunn, burde ha kjent sin besøkelsestid og møtt opp for å diskutere framtiden til nærområdet sitt. Mange av de som deltok på møtet, virket å ha en ting til felles; justisminister Sylvi Listhaug er det største problemet for Holmlia.

I sin enfoldighet tenker man jo da; de kan ha det så godt. Hvorfor bruke tid på mennesker som ikke vil erkjenne utfordringene de står overfor? Gi de en fritidsklubb eller to – og gjenopprett politiposten, som antakelig uansett er en god ide.

Men det er ikke så enkelt, for Holmlia speiler jo et langt større samfunnsproblem, som myndighetene snart må ta grundig tak i. Et samfunn med for lite samhold og samvær, organisert kriminalitet i vekst og konflikter mellom grupper er dømt til å mislykkes på sikt. Et samfunn der kriminelle sprer frykt – og der en eldgammel religion, uten en eneste reform, får lov til å vokse midt blant oss uten ett kritisk ord; hvordan kan vi lykkes med de rammebetingelsene?

Det hjelper lite med fritidsklubber, dersom disse kun blir et samlingssted der monologen fra koranskolen videreføres og narkotikasalg blir avtalt. Der jenter og gutter får segregerte møtetidspunkter, som Brennpunkt dokumenterte fra Tøyen i høst.

Mange møter til første skoledag med svake norskkunnskaper, til tross for at de har gått i barnehage og er tredje generasjon i Norge. Det gir et dårlig utgangspunkt for videre skolegang og yrkesliv. Den sosiale kontrollen er sterk i mange miljøer. I stedet for å stille på dugnader og delta i bursdager, og heie fram barna sine i et velfungerende Norge, så bruker mange foreldre tid på å vende barna bort fra det norske samfunnet og holde seg til klanen.

Holmlia var et prydeksempel på god byplanlegging; variert og relativt lav bebyggelse, flott beliggenhet med sjøutsikt og store grøntarealer, svømmehall, bibliotek, godt planlagt nettverk av skoler og barnehager. Likevel har utfordringene stått i kø – også fordi det stadig kommer nye mennesker som skal integreres i et allerede relativt delt boområde. De nye områdene som nå bygges ut og fortettes i Oslo bærer preg av det stikk motsatte planene for Holmlia bar preg av; høyt, tett og mørkt, knapt noen friområder, ingen svømmehall eller bibliotek i sikte. Fritidsklubb er et fremmedord for byplanleggerne nå – om disse fortsatt finnes. Og tilflyttingen fortsetter, 200 000 nye innbyggere de siste par ti-årene, selv om det har bremset litt opp det siste året.

Oslos framtid kan fortone seg dyster.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!