Sakset/Fra hofta

Noe av det mest bemerkelsesverdige ved revolusjonen i Europa er at det høyst reelle dramaet som pågår i vår verdensdel, ledsages av et parallelt, iscenesatt skuespill, hvor rolleskikkelsene utveksler sine replikker uten referanse til virkeligheten som de fleste kjenner. Det viktigste blir aldri sagt.

NRK Østlandssendingen mandag:

Barnevernet i Asker har fått rekordmange meldinger om vold mot barn og unge i år. 86 bekymringsmeldinger er sendt inn første halvår i år, mot 69 på samme tid i fjor. 26 barn i Asker er hittil i år hasteplassert i beredskapshjem, skriver Budstikka.

Den som leser teksten i Budstikka samme dag, får den anonymiserte historien til et av barna det dreier seg om. En representant for barnevernet snakker om økt fokus på problemet og etterlyser større satsning for å hanskes med det. Rus og psykiatri gir overrepresentasjon.

Det er først mot slutten på en sak over to sider at det gis et lite hint om det alle våkne personer har tenkt mens de har drevet den evinnelige lesningen mellom linjene: Det har vært en økning i antall bekymringsmeldinger som vedrører barn og unge med minoritetsbakgrunn.

Kanskje skyldes det bare at Asker kommune har fått flere innbyggere med opphav fra kulturer hvor voldsbruk er en del av oppdragelsen?

Den som gakker hen til tabell 09817 i SSBs statistikkbank, kan enkelt observere utviklingen:

Økningen de senere årene skyldes et godt stykke på vei flere barn og unge med foreldre fra Øst-Afrika. Det skulle naturligvis ha vært uhyre interessant å se denne grafen i sammenheng med utviklingen i antall bekymringsmeldinger for Asker delt inn etter majoritets- og minoritetsbakgrunn.

Da vi for en tid tilbake undersøkte familievoldssaker fra Oslo tingrett gjennom et helt år, fant vi at to tredjedeler av barna som var blitt mishandlet i saker hvor det ble gitt fellende dom, hadde ikke-vestlig bakgrunn. Det er neppe noen dristig hypotese at økningen i barnevernssakene som Budstikka rapporterer om (og samfunnets utgifter som følge av dette), i hovedsak skyldes innvandringen.

Slike opplysninger burde komme på bordet, for klarhet i saken ville gi noen vesentlige innsikter. Etterhvert som andelen mindreårige med minoritetsbakgrunn kommer opp i samme størrelsesorden som andelen med majoritetsbakgrunn, er det usannsynlig at det vil finnes store nok ressurser til å gripe inn i alle sakene som dukker opp.

Det er allerede slik at den norske standarden for nulltoleranse for vold mot barn og ikke blir fulgt i minoritetsmiljøer. Vi har i praksis et dobbeltspor på familierettens område som allerede er godt innarbeidet, og som vil forsterkes i fremtiden.

I det lange løp får vi separate barnekulturer i Norge. Noen vil ha vokst opp med at man snakker sammen i stedet for å bruke vold, at man løser problemer med ord, og at det er sivilisatoriske prinsipper som alle individers likeverd som gjelder snarere enn trusler, klantilhørighet, flokkmentalitet og patriarkalsk tyranni – andre ikke.

Men det aller viktigste er altså å la være å snakke om det.