Nytt

72 prosent av de 354 barna fra politidistriktene Oslo, Søndre Buskerud, Nordre Buskerud, Asker og Bærum, Follo og Østfold som hittil i år er blitt avhørt om vold i nære relasjoner ved Statens barnehus i Oslo, har utenlandske foreldre, kan NRK opplyse i et solid stykke journalistikk. Åtte års anmeldelser for brudd på straffelovens § 219 er gjennomgått, og økningen i antall saker er eksplosiv.

Tallene fra Barnehuset vedrører de alvorligste sakene:

– De sakene som kommer inn her er ikke saker som handler om at man har fått et klaps. Dette er saker hvor barn systematisk blir utsatt for psykisk og fysisk vold, sier daglig leder ved Barnehuset, Astrid Johanne Pettersen.

– Det kan være skremsel, det at de blir truet med å bli tatt livet av. Det er også slag med flat hånd, knyttet hånd og bruk av gjenstander. Barna blir utsatt for torturlignende metoder, det at de blir stående på knærne over tid, med hendene opp, og at de står og venter på at det skal falle slag.

Fagspesialist Tone Davik i Kripos fremhever kjensgjerninger som står stikk i strid med den dogmatiske ideologiske forestillingen om at alle kulturer er like bra (det sitter nok langt inne for de fleste):

– Når vi går inn i de familiene, så er det ikke uvanlig å høre at dette er den måten de har vært vant til å oppdra barn på. Det var måten de ble oppdratt på, det var måten besteforeldrene oppdro foreldrene på, så det er den tradisjonen de har med seg fra det landet de kommer fra. De kan godt vite at det ikke er lov å slå barn i Norge, men når de ikke har noen alternative måter å være tydelig på, så er det det de tyr til, sier Davik.

Statskanalen siterer en norsk undersøkelse hvor det går frem at 12-17 % av barna med utenlandske foreldre har opplevd grov vold. Den tilsvarende andelen for etnisk norske barn er 4 %. Hyppigheten er altså tre-fire ganger høyere, hvilket er en stor overrepresentasjon.

De nærmest rituelle, liturgiske forsøkene på bortforklaring med fattigdom og traumer mangler ikke denne gangen heller. Ei heller troen på at det vil nytte med samtale og opplysning.

Men saken er dessverre den at det ikke er lett å tenke seg hvordan den norske kulturen for barneoppdragelse kan gjøre seg universelt gjeldende i en befolkning hvor hver sjette nyfødte har to innvandrerforeldre – en andel som forøvrig øker jevnt og trutt.

Med tanke på at det knapt er fosterfamilier med minoritetsbakgrunn, har innvandringen resultert i et mye større behov etter omsorg for minoritetsbarn, men ingen økning i tilbudet av det samme.

For storsamfunnet gjenstår dilemmaet: enten resignere ved tanken på at hver kultur kommer til å holde på med sitt, vold i barneoppdragelsen inkludert, eller bære en stor byrde ved å forhindre og reparere skadene etter de kulturelle utslagene vi ikke vil vite av – men som fortsetter å strømme til hver eneste dag.

 

Avhør i voldssaker: 7 av 10 barn ikke etnisk norske