Nytt

Den nylige fremlagte rapporten om rasisme og antisemittisme i Oslo-skolen viser tydelig at forestillingen om den harmoniske, flerkulturelle sameksistens er langt fra virkeligheten for hovedstadens ungdomsskoleelever.

Rapportens side 39 — PDF-ens side 40 — inneholder en svært illustrerende figur i så måte. Den viser i hvilken grad elevene blir utsatt for negative hendelser (vold, trusler, dytting, utfrysning, stygge kommentarer) på grunn av sin nasjonale bakgrunn etter foreldrenes landbakgrunn og andelen fremmedspråklige på skolen.

Og om noen fortsatt lurer på hvorfor norske foreldre flytter fra innvandrertette bydeler, er kanskje noe av forklaringen denne: 19,7% av barna med norske foreldre som går på skoler med en høy andel fremmedspråklige, oppgir at de er blitt utsatt noe av det ovennevnte, mot bare 3,4% på skoler hvor denne andelen er lav, dvs. en risiko som bare er en sjettedel så stor.

Hvem ønsker å utsette egne barn for seks ganger større risiko?

Bildet er slett ikke noe bedre om man ser det den andre veien, tvertimot: På skoler med lav andel fremmedspråklige blir 32% av barna med ikke-vestlige foreldre gjenstand for noen av de ovennevnte hendelser, hvilket er nesten dobbelt så ofte som på skoler hvor denne andelen er høy. Men man er ikke i nærheten av det lave antall hendelser som ved norskdominerte skoler, sannsynligvis fordi de andre skolene ofte i større grad er nasjonale lappetepper.

Det ser altså ut som om større segregasjon og etnisk homogene skoler gir færre konflikter, og Oslos småbarnsforeldre etterstreber selv denne tilstanden fordi den gir de beste resultatene. Når folk til tross for de fagre politiske visjonene innretter seg slik at de blir omgitt av sine egne, og de er mest fornøyd med det, er det bare å konstatere at multikulturen har spilt fallitt, om noen fortsatt skulle være i tvil.