Kommentar

Norske opplever seg som fremmed og fremmedgjort når omgivelsene endres og bærer preg av en helt annen kultur.  Her fra Grønland i Oslo. Foto: Bente Haarstad.

 

I alle år har den norske befolkningen blitt servert historien om det «fargerike og multikulturelle fellesskapet». I mens har Ola og Kari takket for laget på Stovner.

Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslo Met (tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus) har utarbeidet en sosiolkulturell stedsanalyse av delbydel Vestli i Stovner Bydel. «Hverdagsstedet Vestli» er den koselige tittelen på rapporten, som er på hele 126 sider. Rapporten kan lastes ned gratis her.

Rapporten i seg selv kan sikkert leses på mange måter, avhengig av bakgrunnen til de som leser – og intensjonen til de som har bestilt og skrevet rapporten er selvsagt hvordan utvikle delbydel Vestli til å bli et godt sted å bo for de som bor der. For andre vil imidlertid rapporten være dyster lesing om en utvikling i Oslo som synes vanskelig å stoppe uten radikale endringer i innvandringspolitikken. Tallmateriale viser med tydelighet det mange ser, men ikke snakker om: et område der det har bodd nordmenn i generasjoner, men der mennesker med norsk bakgrunn antakelig er mer eller mindre borte om en generasjon.

Tallenes tale er klar. I løpet av tyve små år har andelen majoritetsnorske (som er begrepet de bruker i rapporten) i delbydel Vestli blitt halvert, fra om lag 80 prosent i 1998, til 40 prosent i 2016. Hele bydel Stovner har fulgt omtrent en lignende utvikling i denne tyve-årsperioden, fra 79 prosent majoritetsnorske i 1998 til 45 prosent i 2016. Det er blant de aller eldste andelen såkalt majoritetsnorske fortsatt er i solid flertall, hele 82 prosent av befolkningen over 66 år har norsk bakgrunn.

Blant de yngre er det langt mellom de majoritetsnorske. I aldersgruppen 30–39 år er det motsatt, hele 83 prosent er såkalt minoritetsnorske. Blant de yngste på Vestli, Fossum, Rommen og Haugenstua har kun henholdsvis 9, 5, 7 og 6 prosent av barn og unge under 16 år to norskfødte foreldre (bakgrunn er da ikke oppgitt).

Forskerne innrømmer at manglende interesse for fellesskapet, det være seg alt fra dugnader i skolekorps og idrettslag, til deltakelse i barnebursdager og gatefester, indikerer manglende felles mål og interesser – noe som gjør det krevende å opprettholde brobyggende sosial kapital. Vi ser altså at i løpet av en kort generasjon, tyve år, har myndighetene, gjennom sin politikk, i stor grad bidratt til å redusere grunnlaget for et fellesskap og på sikt en bærekraftig velferdsstat.

Rapporten forteller nemlig om egne foreninger basert på etnisitet og nasjonalitet (religion er ikke nevnt, noe vi vet bidrar sterkt til egne fellesskap), og en beboer uttaler at samfunnet har blitt kaldere på Vestli, det har blitt en form for «balkanisering» av nærmiljøet. De norske flytter bort, til andre boområder der voksne og barn fortsatt kan delta i et fellesskap med barnebursdager og idrettslag.

Forskerne forsøker seg selvsagt på andre forklaringer på redusert interesse for velforeninger og dugnadsånd, som hektiske hverdager der begge foreldre arbeider fullt og manglende interesse generelt i den yngre generasjon for velforeninger og gatefester. Dette er selvsagt også en del av bildet, når man ser storsamfunnet under ett, men det er åpenbart at mange nordmenn velger å bosette seg i områder der disse aktivitetene fortsatt blomstrer for fullt.

Vestli delbydel har åpenbart mange utfordringer, andelen kommunale boliger er dobbelt så høy som for Oslo som helhet, andelen som er fattig og ikke sysselsatt er også høy. Ledelsen på Vestli barneskole, en skole med 500 elever, 52 språk og høy «turnover» i elevmassen, rapporterer om steinkasting og vold også blant førsteklassinger. Mange av beboerne har selv innvandret til Norge, 75 prosent av barn og unge under 16 år har minoritetsbakgrunn – 60 prosent av den totale befolkningen på i overkant av 6000 personer. Det dystre bakteppet er imidlertid farget av ett faktum; det er snart ikke mennesker med norsk bakgrunn igjen i Vestli delbydel, heller ikke i Stovner bydel totalt.

De neste tyve årene vil de som i dag er 66 år og eldre i stor grad være borte, og med mindre det skjer noe helt revolusjonerende vil andelen såkalt majoritetsnorske snart være ganske så fraværende i dette området av Oslo, med sin tusenårige historie. Mange vil bry seg lite om dette, og kalle de som bekymrer seg for denne utviklingen for rasister. I deres øyne er alle som bor i Norge «nordmenn» uavhengig av bakgrunn, verdier og levesett. Og de som nå bor på Vestli (og Stovner) har mange ulike typer landbakgrunn, og gifter seg i liten grad på tvers av disse – eller med majoritetsnorske. Befolkningsgrupper, der mange dyrker egne verdier og interesser, bor ved siden av hverandre.

Innvandringspolitikken i Norge har vært bygget på illusjonen om «det fargerike og multikulturelle fellesskapet» – men ble ikke helt det som enkelte håpet på. Innvandringstakten har vært altfor høy over de siste tiårene, i stor grad fra klan- og storfamiliebaserte samfunn til en moderne velferdsstat. En innvandringspolitikk som nå har ført til at vi har fått større områder i Oslo der såkalt majoritetsnorske nå utgjør et klart mindretall og hvis utviklingen fortsetter i samme takt, knapt vil være tilstede.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.