Demografi

Det er ikke lenger omstridt at Oslo segregeres under den pågående masseinnvandringen fra Asia og Afrika. Alle som vil kan se det med sine egne øyne, og den demografiske utviklingen i Oslos bydeler bekrefter det. Men hvordan er det med forståelsen for segregasjonens dynamikk? Eksakt hvordan foregår den?

Hvis man spør folk om dette, er svaret som regel at norske foreldre ønsker at barna skal gå på en skole hvor andelen ikke-vestlige elever ikke er altfor høy. Det lyder da også som en tilforlatelig forklaring. Men lar det seg påvise statistisk at det rent faktisk forholder seg sånn?

Man tar seg i å tenke at en sosiolog med tid, kvantitative evner og tilgang på Oslo kommunes flyttetall mellom skolekretser etter landbakgrunn, kunne påvise sammenhengen nokså enkelt. Hvor mye kan vi i påvente av noe slikt finne ut ved hjelp av tallene som er offentliggjort i Oslo kommunes statistikkbank?

Om man åpner mappen for flytting under befolkningsstatistikken, finner man ikke tall for landbakgrunn. Men mappen for landbakgrunn inneholder tall for befolkningen etter alder, landbakgrunn, bydel og delbydel. Vi skal dvele litt i detalj ved disse, men la oss først se en oversikt over hele byen:

oslo-befolkning-etter-alder-og-landbakgrunn-2015

En litt pussig observasjon er at personene med norsk bakgrunn i grunnskolealder (6-15 år) bare er omlag en sjettedel flere enn i førskolealder (0-5 år), til tross for at de er fordelt over et aldersspenn som er to tredjedeler større – altså ti år versus seks år. Hvis man legger den nokså rimelige antagelsen til grunn at fødselstallene ikke er svært forskjellige fra år til år, må det bety at ganske mange norske barnefamilier forlater hovedstaden før smårollingene begynner på skolen.

Det beskrevne misforholdet er nesten ikke til å finne igjen f.eks. i bydel Ullern, hvor det et helt annet demografisk samsvar mellom antall norske barn i grunnskolealder og førskolealder:

ullern-befolkning-etter-alder-og-landbakgrunn-2015

Og misforholdet er mye større f.eks. i bydel Gamle Oslo, hvor det er mange færre barn i grunnskolealder enn i førskolealder:

gamle-oslo-befolkning-etter-alder-og-landbakgrunn-2015

Tatt i betraktning at bydel Ullern har en lavere andel ikke-vestlige i grunnskolealder enn gjennomsnittet for byen, og bydel Gamle Oslo en høyere andel, kan det virke som om forslaget til forklaring har mye for seg: Norske småbarnsforeldre vil helst flytte fra stedene hvor de ikke-vestliges andel av skolebarna er høy.

For å se litt nøyere på bydel Gamle Oslo, virker det som om denne tendensen også gjør seg gjeldende på delbydelsnivå. En oversikt over befolkningen i delbydel Nedre Tøyen viser at tendensen sågar er sterkere:

nedre-tøyen-befolkning-etter-alder-og-landbakgrunn-2015

Forklaringen kan vanskelig være noen annen enn at norske småbarnsfamilier rømmer stedet.

Tendensen lokalt i en bydel med mange ikke-vestlige kan også være motsatt. I delbydelen Høybråten i bydel Stovner i Groruddalen, er det en liten økning i andelen norske fra førskole- til grunnskolealder:

høybråten-befolkning-etter-alder-og-landbakgrunn-2015

For å undersøke om vi har å gjøre med en sosiologisk lovmessighet som vedvarer år for år, burde vi ideelt sett ha betraktet fødselstallene årskull for årskull femten år tilbake i tid, samt flytte- og innvandringstallene etter landbakgrunn hvert år for samme periode – et nokså omfattende utredningsarbeid som ikke kan gjøres kun med offentlige tall.

Hvis vi slakker litt på ambisjonene, kan vi gå ut fra at fødselshyppigheten hos norske familier ikke er svært forskjellig år for år, vel vitende om at det er en liten feilkilde. Og vi kan gå ut fra at forskjellen i andelen norske barn i de to yngste aldersklassene i hovedsak skyldes flytting, vel vitende om at det er en liten feilkilde ikke å ta hensyn til innvandringen.

Ved å betrakte forholdet mellom andelen norske barn i alderen 0-5 år og den tilsvarende andelen i alderen 6-15, kan vi beregne et prosentanslag for norske småbarnsfamiliers tilbøyelighet til å bli boende på stedet fra fødsel til skolestart. Trekker man denne størrelsen fra ett hundre, finner man et estimat av tilbøyeligheten til å flytte fra stedet i samme periode (et negativt tall ville være ensbetydende med at stedet øver tiltrekningskraft).

Denne estimerte flyttetilbøyeligheten er altså en størrelse heftet med noen statistiske skjevheter, men den kan ikke desto mindre brukes til å identifisere mulige lovmessigheter. Hvis man beregner den for samtlige delbydeler i Oslo, og plotter den som funksjon av andelen ikke-vestlige i skolealder, fremtrer det et klart samsvar:

flyttetilbøyelighet-vs-ikke-vestlige

Hvert punkt i figuren representerer altså en delbydel, og det fremtrer en nokså klar lineær sammenheng mellom de to størrelsene. Den lineære korrelasjonen er på hele 83 %, hvilket synes å gi en nokså klar bekreftelse på at de norske småbarnsfamiliene har større tilbøyelighet til å flytte jo høyere andel ikke-vestlige som går på skolen.

Det gis ingen premie for å gjette at bydelene i skyen nederst til venstre, hvor det altså er negativ tilbøyelighet til fraflytting, i hovedsak ligger i de vestlige bydelene Frogner, Ullern, Nordre og Vestre Aker – samt Nordstrand. Så lenge den ikke-vestlige andelen i skolealder er under 10 %, ser den ikke ut til å spille noen avgjørende rolle for folks flytteplaner.

Det kan ikke være skygge av tvil om at sammenhengen ville ha fremstått enda klarere med tall for skolekretser som ikke var heftet med feilkilder. Det vi har identifisert virker som en sosiologisk jernlov: Integreringsløpet er kjørt idet den ikke-vestlige andelen i skolen går over en viss terskel. Det kan ta kortere eller lengre tid før den større eller mindre tilbøyeligheten til å flytte gjør seg gjeldende, men nordmenns overveiende tendens til å foretrekke å være omgitt av sine egne, kan ikke motvirkes med noe som helst demokratisk politisk tiltak.

Gjort er gjort, og spist er spist. Og endel mer vil uunngåelig bli spist. Men det meste kan fortsatt forbli uspist hvis landet skaffer seg noe som er i nærheten av å kunne kalles en innvandringspolitikk.