Sakset/Fra hofta

Oslo kommunes befolkningsstatistikk gir en mange anledninger til å få bekreftet at Norges hovedstad er en by hvor den etniske splittelsen blir stadig skarpere. De hypoteser man gjør seg idet man ser én statistikk, er det imidlertid ikke alltid like lett å få bekreftet med andre offentliggjorte data.

Det har lenge vært allment kjent at en betydelig andel av Oslos småbarnsforeldre flytter fra byen innen barna kommer i skolepliktig alder, og statistikken bekrefter at ca. 20% av de nyfødte i et gitt årskull ikke lenger er bosatt i Oslo idet de fyller seks år. Men disse dataene er ikke brutt ned etter landbakgrunn.

I den senere tiden er det blitt en smule oppmerksomhet omkring norske småbarnsforeldre som forlater innvandrertette områder i Oslo fordi de ikke ønsker at deres barn skal frekventere en skole hvor de norske er i klart mindretall. Mon tro om dette fenomenet er av et slikt omfang at det også kan avleses, om enn indirekte, fra offisielle tall?

Noen figurer utarbeidet av Oslo kommunes utviklings- og kompetanseetat er nokså illustrerende i så måte. Om man betrakter antall barn i aldersgruppen 0-5 år fordelt etter bydeler, oppdager en at de med innvandringsbakgrunn fra Asia og Afrika utgjør en stor andel der hvor man forventer:

Barna med afrikansk/asiatisk bakgrunn utgjør altså 24,4% av aldersgruppen 0-5 år i hele byen. For de skolepliktige årene 6-15 år er deres andel derimot hele 31,3%, altså noe over en fjerdedel mer. Forskjellen er dog enda større enn dette i groruddalsbydelene Alna og Bjerke samt de østlige sentrumsbydelene Grünerløkka og Gamle Oslo, samtidig som den bare er en sjettedel i Vestre Aker. I de vestlige bydelene Ullern og Nordre Aker er andelen lavere:

At andelen 6-15-åringer med afrikansk/asiatisk bakgrunn er større enn for aldersgruppen 0-5 er ganske oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at det var langt færre innvandrere i Oslo, hvor mange av disse skolebarna ble født, med slik bakgrunn i tiden 1996-2005, enn det var i tiden 2006-2011, da førskolebarna kom til verden:

Man skulle altså tro at andelen 6-15-åringer ville være noe lavere. Med mindre aldersfordelingen hos de som kom til byen fra Afrika og Asia i disse årene var svært skjev, og gitt at fruktbarheten ikke har bråstoppet de siste årene, er den eneste forklaringen på den tallmessige uoverensstemmelsen at det er de norske småbarnsforeldrene som i store antall forlater byen (eller i mindre omfang flytter fra en østlig til en vestlig bydel) før barna begynner på skolen, mens barna av innvandrere fra Asia og Afrika blir værende.

Når andelen på ca. 20% av barna som flytter fra byen innen de er seks år, er noenlunde konstant i tid samtidig som den relative andelen asiater og afrikanere som holder seg i Oslo øker, betyr det i realiteten at andelen norske småbarnsforeldre som rømmer byen, er økende.

Det er karakteristisk for den offentlige statistikken at man må gjøre slike kompliserte resonnementer selv for å avdekke urovekkende utviklingstendenser man mener å ha sett i det multikulturelle samfunnet. De offentlige etatene tar sjelden eller aldri noe eget initiativ til å bringe ubehagelige sammenhenger av klar politisk interesse på bordet.

Fortrengningen av et betydelig antall norske barnefamilier skjer altså uten at noen i forvaltningen tar seg bryet med å belyse det ordentlig, og uten at det avføder den politiske debatten det fortjener. Et trist stykke historie blir knapt skrevet, hverken av byråkrater eller forfattere. Situasjonen roper på en skald, men inntil videre må vi nøye oss med de enkle, personlige vitnesbyrdene.