Sakset/Fra hofta

Det er sannsynligvis godt ment av Aftenposten når de intervjuer et par småbarnsforeldre fra Oslo, som etter å ha fristet tilværelsen på Eiksmarka en tid, vendte snuten mot byen igjen av kjedsomhet. Kanskje andre i samme situasjon vil vurdere å droppe planene om å flytte ut etter å ha lest om plenklippingens tyranni og trikkestøyens sjarm?

Det går imidlertid over stokk og stein for artikkelforfatterinnen idet hun generaliserer noen enkeltpersoners fornyede lyst på byliv til en slags tendens i samfunnet:

Barnetallene for Oslo vokser. Det skyldes den høye innflyttingen av unge, og at disse venter stadig lenger med å flytte etter at de har fått barn.

Når sant skal sies vokser barnetallene for Oslo fordi det flytter inn personer fra utlandet med større fruktbarhet, som ikke flytter ut av kommunen i det hele tatt — 70 prosent av Oslos innvandrere er fra Afrika eller Asia.

Men den som leser det ovenstående, kunne kanskje tro at de brede lag av befolkningen i mindre grad enn før flytter ut av byen i den alderen da de normalt har små barn. Den faktiske utviklingen går imidlertid i stikk motsatt retning, noe enhver kan overbevise seg om ved å beskue tabell 05541 i statistikkbanken hos SSB.

Om man betrakter Oslos netto utflyttingsmønster for barn under skolepliktig alder og den aldersgruppen hvor man normalt finner deres foreldre, er det tydelig at disse jevnt over venter stadig kortere med å flytte etter at de har fått barn:

Det var faktisk nesten dobbelt så mange i småbarnsforelderalderen som forlot byen i 2010 enn i 2004. Det er forsvunnet mer enn 34.000 personer tilhørende de to betraktede aldersgruppene i det skisserte tidsrommet (samtidig som det var en stor netto innflytting av personer i de samme gruppene fra utlandet).

Men det er kanskje ikke like hyggelig å skrive om.

 

Forstadsflyktninger