Sakset/Fra hofta

Byrådet i Oslo vedtok den 23. august å offentliggjøre planstrategien i forbindelse med Kommuneplan 2013. Et vedlegg til strategien, en rapport kalt Oslotrender 2011, beskriver en rekke utviklingstrekk ved landets hovedstad, herunder befolkningsutviklingen.

To forhold som belyses i den forbindelse, bekrefter statistisk den hyppig observerte tendensen til økende etnisk basert segregasjon i byen. Det er altså flyttemønsteret det er tale om, såvel internt i byen som inn og ut av byen.

Om man betrakter flytting til og fra byen, viser offentlig statistikk gjengitt i den nevnte rapporten en stor utflytting fra Oslo blant barnefamilier i tiden 2005-2010. Det gjelder særlig aldersgruppene 0-5 år og 30-39 år, dvs. i stor grad familier med barn i førskolealder, men i mindre grad også 6-15 år og 40-49 år, som altså omfatter den skolepliktige aldersgruppen. Samtidig er det utenlandsk nettoinnflytting i alle aldersgrupper frem til 60 år (foruten en netto innenlands tilflytting til Oslo av innvandrere).

Når det gjelder flyttingen internt i Oslo, viser det seg at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen har et helt annet flyttemønster enn den opprinnelige befolkningen. Tallene over tilflytting til de fem hoveddelene av byen i 2009 viser at ikke-vestlige flytter til ytre by øst, dvs. Groruddalen, i nesten eksakt samme tempo som den opprinnelige befolkningen flytter vekk derfra (samme mønster er også observert i Søndre Nordstrand, som er en del av ytre by syd):

Noen stor overraskelse er det derfor ikke at disse tendensene til konsentrasjon av innvandrerbefolkningen og samtidig norsk utflytting, lar seg avlese statistisk over tid i segregasjonsindekser for en rekke grupper.

En ofte brukt indeks er enkelt fortalt definert ved det antall prosent i en bestemt gruppe som måtte flytte for at fordelingen mellom den aktuelle gruppen og resten av befolkningen på et nærmere bestemt territorium skulle være jevn. Når denne overstiger 60 taler man om høy grad av segregasjon. Tallverdien for svarte i USA har gjerne ligget over 80 prosent, nokså uavhengig av inntektsnivå.

Dithen er vi ikke kommet i Oslo, hvor segregasjonen i øyeblikket kan betegnes som moderat. For pakistanere har indeksen ifølge rapporten økt fra 49,3 til 55,8 i tiden 1998-2010, for tyrkere fra 48,7 til 53,0. Marokko og Irak har en svak økning midt på 40-tallet, mens Somalia går ned fra 47 til 43. Sri Lanka topper segregasjonslisten med en indeks på 64,9. For polakker er indeksen i øyeblikket 18,7.

Men jevnt over er segregasjonen samtidig stigende, for noens vedkommende i retning høyt nivå. Det er ikke lett å se noen ende på den trenden.