Sakset/Fra hofta

«Oslo litt mindre delt» står det å lese på forsiden av Aftenposten mandag. En ny rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har nemlig funnet at bostedssegregasjonen i hovedstaden totalt sett er gått en smule ned, selv om segregasjonen forsterkes enkelte steder.

Aftenposten skriver (og NTB gjengir):

Fra 2005 til 2017 fikk Norge mer enn doblet antall innbyggere med innvandrerbakgrunn, men bostedssegregeringen i de største byene har i den samme perioden gått nedover.

Det blir altså flere innvandrere, men mindre segregasjon. Det uuttalte budskapet er ikke til å ta feil av: Konsekvensene av innvandringen er slett ikke så gale. Mindre segregasjon betyr vel bedre integrasjon? Slik det er fremstilt, virker det som en hyggelig overraskelse. Er det?

Man fornemmer kanskje at det snarere handler om økt invasjon. Det krever litt anstrengelse å innse det, men la oss se hvordan.

SSBs analyseverktøy i studiet av segregasjonen er den såkalte dissimilaritetsindeksen, for enkelthets skyld omtalt som D-indeksen. Den tar utgangspunkt i to demografiske grupper på et territorium, og måler hvor mange prosent i den ene gruppen som må flytte til en annen del av territoriet for at de to gruppene skal være jevnt fordelt. Segregasjon under 30 % regnes som ubetydelig, mellom 30 % og 60 % som betydelig men moderat, og over 60 % som kraftig.

D-indeksen ble i sin tid utviklet i det raseskilte USA i et forsøk på å tallfeste segregasjonen mellom svarte og hvite. I sin aller enkleste form deler den en by inn i to, og teller antall svarte og hvite i de to bydelene.

Hvis antall hvite i bydel 1 og 2 er henholdsvis w1 og w2, er det totale antallet hvite W = w1 + w2. Det totale antallet svarte er på tilsvarende måte B = b1 + b2.

Segregasjonsindeksen er da definert slik (vertikale streker symboliserer absoluttverdi, dvs. negative fortegn ignoreres, slik at f.eks. |-1| = 1):

D = 12 (|b1/B – w1/W| + |b2/B – w2/W|)

Hvis D = 0 har man null segregasjon, hvis D = 1 er det full segregasjon. Det er vanlig å gange tallet med hundre for å vise hvilken prosentandel av en gruppe som må flytte for å oppnå null segregasjon.

Et spørsmål melder seg: Er denne indeksen like anvendelig i dag som den var i USA på 1950-tallet? På den tiden hadde man i det store og hele én marginalisert gruppe, de svarte, og en stor referansebefolkning, de hvite. Innvandringen var dertil forholdsvis liten.

I dagens Norge har vi en rekke demografiske grupper, og høy innvandring. Hvordan påvirker det D-indeksen? Ikke så rent lite, viser det seg. Dersom man slår alle innvandrergrupper sammen, vil høy innvandring av østeuropeere som fordeler seg jevnt, slik vi har sett i det aktuelle tidsrommet, redusere segregasjonsindeksen for innvandrerne sett under ett, selv om de ikke-vestlige forblir like segregert som før.

SSB-rapporten serverer ingen separat D-indeks for personer tilhørende landgruppe 3 av ikke-vestlige land i Oslo, men slår alle innvandrerne sammen i en tabell på side 102, hvor man kan lese at D-indeksen har gått ned fra 30,5 % i 2005 til 29,3 % i 2017. Det tallet blir man ikke så mye klokere av.

En egen indeks for landgruppe 3 er å finne på side 39, hvor man kan lese at D-indeksen er gått ned fra 39,2 % i 2005 til 33 % i 2017. Denne indeksen er imidlertid ikke regnet ut for hovedstaden, men for 380 forskjellige boområder Norge rundt med betydelige andeler av innvandrere. Det som måles her, er hvordan innvandrere gradvis spres utover landet, ikke graden av segregasjon i Oslo. Utover dette gir rapporten en rekke forvirrende tall om hvert enkelt områdes bidrag til den samlede D-indeksen. De mest interessante tallene glimrer med sitt fravær.

Slik D-indeksen er definert må innvandrerne til området som undersøkes, bosette seg etter samme mønster som den eksisterende innvandrerbefolkningen for at indeksen skal forbli uendret.

Hvor realistisk er dette? Ikke så veldig.

Omlag tre fjerdedeler av Oslos befolkningsvekst i tiden 2005–2017 skyldes innvandringen. Hvordan skulle all denne veksten kunne skje på akkurat de stedene som har innvandrerbefolkning fra før?

Så lenge innvandringen skjer noe mer spredt enn den eksisterende innvandrerbefolkningen er bosatt, vil D-indeksen gå ned. Det kan man lett overbevise seg om ved å regne på eksempler.

Når innvandrerbefolkningen gradvis tar over stadig større deler av et territorium, og øker sin andel av den totale befolkningen, er det altså knapt til å unngå at segregasjonsindeksen går ned.

Under masseinnvandring sier altså utviklingen i D-indeksen mindre om hvilke tilbøyeligheter folk har til innenlands flytting enn den gjør i fravær av masseinnvandring. Det gjør den noe mindre egnet som analyseredskap.

Den viktigste observasjonen av Oslo er altså ikke at byen er «litt mindre delt», men at den er litt mer overtatt. D-indeksen ville gå enda mer ned dersom det ble færre nordmenn i hovedstaden.

Men fortrengningen kan altså spinnes til noe positivt: Invasjon betyr mindre segregasjon.

Hurra, liksom.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også