Kommentar

Tidligere konstaterte vi at personene som er født i Norge av én norskfødt forelder og én forelder født i tredje verden, er en mye mindre gruppe enn de som er født i Norge av to foreldre født i tredje verden. Den første gruppen — som jevnt over må forventes å være langt bedre integrert — ble estimert til bare 38 % av totalen.

Dette tallet kan benyttes som en indikasjon på tilbøyeligheten 1. generasjonsinnvandrere fra tredje verden har til å få barn med norske partnere i Norge. Den tilbøyeligheten er altså forholdsvis lav, med alt det innebærer, til tross for at utvalget er større i majoritetsbefolkningen enn blant deres «egne».

Et spørsmål som da naturlig melder seg, er i hvilken grad denne lave tilbøyeligheten gjør seg gjeldende også i 2. generasjon, altså hvorvidt det er et kulturelt trekk som nedarves.

På den ene siden har de et relativt mye større utvalg av potensielle partnere blant sine egne enn foreldrene hadde, på den annen side nærer man en forestilling om at mye mer av deres mentale bagasje er norsk. Så hva blir resultatet av dragkampen mellom klanen og storsamfunnet?

Klarer vi å belyse det spørsmålet ved hjelp av de samme dataene som vi har massert i de siste dagene?

Til en viss grad, men ikke uten at det sniker seg inn en liten statistisk usikkerhet og mindre feilkilder, som mulige anakronismer og manglende inndeling etter aldersgrupper i det som er et nokså lite tallmateriale. Feilkildene er imidlertid neppe større enn at man kan lykkes i å få en brukbar pekepinn også her.

La oss avgrense diskusjonen til barna som 2. generasjonsinnvandrerne fra tredje verden — dvs. personene i kategorien 02x, i praksis nesten alltid 024 — har fått i Norge.

024-borgeren gikk altså ut i voksenlivet med eller uten en orientering mot egen etnisk gruppe ved partnervalg — mer eller mindre frivillig.

I førstnevnte tilfelle må vi legge til grunn at dersom han eller hun fikk en partner, så vil vedkommende også ha hatt større eller mindre tilknytning til tredje verden. I hvilke demografiske kategorier er det vi finner de fleste kandidatene?

Jo, det er i 124 (1. generasjonsinnvandrere), 024 (andre 2. generasjonsinnvandrere) og 012 («halvt norske»), som i 2006 tilsammen utgjorde nærmere nitti prosent av personene med nevnte tilknytning — en andel benyttet som proxy for tidspunktet for partnervalg.

Det resulterer i barn som tilhører kategoriene 014 (to og en halv-generasjonen), 004 (3. generasjon) eller 003 («kvart norske»), de aller fleste i kategorien 014 — ofte resultat av henteekteskap. Disse var tilsammen 1.794 personer i 2006, mot 920 personer i 2003.

I sistnevnte tilfelle kunne 024-borgeren fra tredje verden velge partner i en hvilken som helst annen kategori.

Det suverent største reservoaret av kandidater, nærmere nitti prosent også her, befant seg i 2006 (proxydata igjen) i gruppen 00x — tredje verden unntatt for x forskjellig fra null — hvilket resulterer i 002-barn. Av disse var det 509 i tredje verden-gruppen i 2006, mot 336 i 2003.

Barna født som resultat av tredje verdens sammenvevning med majoriteten i andre generasjon, estimeres altså til 22 prosent av alle de hadde satt til verden i 2006, mot 27 prosent i 2006.

Om man foretrekker å betrakte valg av en partner hvis opphav er halvt norsk og halvt ens eget som tegn på åpenhet mot den norske kulturen, endres estimatet for 2006 til 23 %, mot 28 % for 2006.

Her skal man naturligvis ta godt høyde for feilkildene: Kanskje man foretrakk relativt mange partnere utenfor de skisserte 90 %-gruppene, og på grunn av de begrensede dataenes anakronisme og manglende isolering av egnede aldersgrupper var de relevante prosentandelene neppe eksakt nitti noen år tidligere.

Ikke desto mindre kan man i lys av denne overslagsregningen vanskelig tro at tilbøyeligheten hos 2. generasjonsinnvandrere med opphav i tredje verden til å få barn utenfor sin egen gruppe, er større i gjennomsnitt enn den var hos 1. generasjon, altså 38 %. Kanskje er den lavere.

Konklusjonen er at lukketheten mot omverdenen sannsynligvis går i arv. Skuer man litt gatelangs ser man at den for manges vedkommende forsterkes også.

Det går seg neppe til.