Sakset/Fra hofta

Dagbladets Esten O. Sæther har tatt en titt på idrettsjenter på henholdsvis Holmlia i Oslo og i Bamako i Mali. Men der de unge idrettsjentene i det 90 prosent muslimske Mali stiller villig opp på lagbilder for Dagbladets fotograf, er jentene på Holmlia ingen steder å se den dagen Sæther er på reportasjetur:

På Holmlia skulle vi snakke med noen unge dansejenter om hvordan det var for dem å drive idrett. Ifølge statistikken skal det være vrient for jenter med fremmedkulturell bakgrunn, men statistikk kan lyve.

Akkurat som bildet av en ganske tom sal langt inne i fjellet på Holmlia der bare de tre unge lederne for hip hop treninga hadde fått lov til å møte opp.

RESTEN av jentene var borte.

Sånt skjer av og til på barnetrening. Kanskje en skoletur, kanskje en bursdag? En for alle, alle for en. Men denne gangen var det ikke tilfeldige forfall. Det var mistro mot å stille opp jenter i treningstøy og det var fotoforbud:

– Jeg har snakket med foreldrene lenge om at dere kom for å skrive om treninga vår. De vil bare ikke vise fram jentene sine, forteller Godwin Nwankwo.

Nwankwo har jobbet med idrett på Holmlia i mer enn ti år. Her får barn delta helt ned i treårs alder, og i beste fall fortsetter de i den lokale idrettsklubben. Men denne utviklingen er ikke like selvfølgelig som i andre boligområder, skriver Sæther:

Vanlig organisert idrett i en bydel med mange nye innbyggere har sine utfordringer. Foreldre følger mindre opp langs sidelinja, liten lokal tradisjon gjør det vrient å finne stabilt arbeidende ledere og trenere, og klubbene sliter ofte økonomisk.

Og så var det jentene som skal trene og ha det moro da:

•• For er det egentlig noen selvfølge at de skal få være med på samme måte som gutta?

IKKE her på Holmlia denne kvelden.

De to salene ved siden av den slunkne hiphop-gruppa, er fullpakket med glade gutter. Ingen problem med å vise aktiviteten der. I dette nye norske miljøet har gutta alle rettigheter; også til en gang å si at døtrene deres skal dekke seg til på en spesiell måte når de skal leke, at de må spille med ankeldekkende thights under shorten, gå til svømmebassenget iført lange bukser eller som i kveld å holde seg unna om noen forsiktig søker om å få ta et koselig lagbilde:

– Hvorfor var du ikke med nede i salen, spør Godwin en tenåringsjente på vei ut fra tribunen.

– Jeg fikk ikke lov av de hjemme i dag.

– Det er greit at folkene mine bestemmer sånt, føyer hun lojalt til.

MEN hvor skal lojaliteten ligge når reglene settes opp for de lekene, treningene og konkurransene som skal få med flere jenter fra fremmedkulturelle miljøer i norsk idrett?

Hos jentene som ikke får slippe til med mindre gamle, strenge klesnormer følges, eller hos de som allerede har glidd lett inn i den moderne, norske kjønnsmønsteret?

Godwin forklarer at idrettsklubben forsøker å tenke integrering, men at de samtidig må få med seg de unge de jobber for. Det har blant annet medført at gardinene blir trukket for vinduene til svømmebassenget som ligger tett ved idrettshallen når det er tid for jentenes åpne svømmetrening. På Holmlia tolkes imidlertid «åpen» på en høyst lokal måte, skriver Sæther, for mens vestlig kultur nylig feiret bikinens pensjonsalder må ingen se huden til kvinnene som svømmer på Holmlia. Dagbladet får følgelig ingen bilder av de vanlige deltagerne i svømmehallen heller:

– Innvandrerjenters mulighet til fritt å drive med sport er et reelt problem, men det går tross alt framover, mener Rukhsana Ashraf selv om de fleste av de vanlige deltakerne er blitt borte i kveld i anledning beskjeden om at noen kommer for å se på aktiviteten deres.

DEN UNGE juristen har ledet svømmetrening på fritida i flere år og smiler litt av oppstyret som Dagbladets kvinnelige fotograf lager inne bak gardinene.

Et kamera for å vise svømming på Holmlia var nok. Ingen voksne deltakere på bildet her heller. Bare trenerne fra Storbyprosjektet som får enda en leksjon på at integrering i norsk idrett tar tid:

– Til og med de som forsikret at de skulle komme som vanlig, holdt seg borte, sukker Godwin oppgitt:

– Det er ikke nødvendigvis jentene selv som vil gjemme vekk idretten sin. De er bare redde for hva alle andre vil si om det kommer bilde av dem i svømmedrakt. Du skjønner; de må bade i drakt nå. På grunn av hygienen aksepterer ikke hallbestyreren lange klær i bassenget.

Sæther konkluderer med at det tilsynelatende er hva alle andre i innvandrermiljøet mener som fortsatt er det viktigste i en bydel i Oslo anno 2009.

I det overveiende muslimske Mali er det derimot annerledes: Der trener gutter og jenter sammen i treningstøy og forstår overhodet ikke problemstillingen fra norske Holmlia:

På Afrika-tur vel framme på flyplassen i Bamako viser kalenderen et alternativt årstall etter Mohammeds flukt til Mekka. Folk flest i Mali har altså ikke kommet så langt som oss om du tror at holdninger, vaner eller mellommenneskelige ritualer er noe som uansett utvikler seg positivt og på den måten forandrer seg til det bedre over tid.

Så enkelt er det neppe.

I et land med over 90 prosent muslimske innbyggere skjønner knapt de lokale idrettslederne problemstillingen vi tok med fra den hjemlige norske idrettshverdagen. Hvorfor skulle ikke jentene få bli med på hva som helst av idrett uten å ta spesielle forbehold?

– Vi praktiserere religionen vår, men den har jo ingen regler om slikt, forteller en gruppe Takewondo-trenere vi treffer utenfor Nasjonalstadion.

DE HAR landslagstrening på parkeringsplassen her. Guttene og jentene sparker løs på den samme godt polstrete instruktøren. Grasiøse, muskelstinne kvinnekropper i fullt strekk. Vær så god; ta så mange bilder dere bare vil. Der gardinene ble dratt for i vårt norske likestillingsparadis, er det bare å knipse i det som etter forestillingene om et islamsk kjønnsmønster skulle vært en strengt regulert sportshverdag for maliske jenter.

Kanskje er det bare bildene våre som lyver. Både det av de fremmedkulturelle som ikke gjør noe annet enn å dirigere jentene sine i alle livets forhold og det av de velmente hensynene vi er nødt til å ta for å åpne norsk idrett for alle.

Eller kanskje sender vi de fremmedkulturelle jentene hjem eller opp på tribunen bare på grunn av alle de andre?

Dagbladet: Danserne som forsvant