Sakset/Fra hofta

Det er ett bud man for all del må følge for å dempe Hege Storhaugs skadevirkninger på den offentlige kosen: Unngå for all del å innrømme at det foreligger noen som helst trussel fra islam, og fremstill Storhaug som den reelle samfunnstrusselen.

Siste par ut i denne øvelsen hos Aftenposten er prost Trond Bakkevig (bildet) og seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter Ingvill Thorson Plesner.

trond-bakkevig
Opptatt med religion og fred og verden og sånn.

Det Storhaug holder på med i sin kamp mot islamismen, mener artikkelforfatterne er

å uthule de verdier vårt demokrati og vår frihet bygger på.

Storhaug er angivelig en trussel mot vår fremtidige frihet, med andre ord. Vi risikerer å miste friheten på grunn av sånne som Storhaug.

Det streifer tilsynelatende hverken Bakkevig eller Plesner at Hege Storhaug og andre allerede har mistet noe av sin frihet. Storhaug og flere andre i Norge og Europa lever på hemmelig adresse av hensyn til sin egen sikkerhet, fordi de har brukt sin ytringsfrihet til å sette problemer på dagsordenen. Enda verre: I Paris fratok radikal islam i november 2015 over hundre mennesker friheten til simpelthen å leve.

Hva er det de ikke eier, er det hukommelse eller skam? Eller mangler de begge?

Den reelle innskrenkningen av friheten som islam allerede har besørget, er altså ikke noe å henge seg opp i, selv om den her og nå blant annet får jøder til å forlate et Europa hvor den islamske antisemittismen brer om seg.

Det artikkelforfatterne derimot poengterer, er at Storhaugs tanker om matlover kan tenkes å ramme jødiske medborgere.

Dermed unngår de det vesentligste: Det er ingen jøder som forlater Europa fordi de er redde for Hege Storhaug, men det er mange jøder som forlater Europa fordi de er redde for den islamske antisemittismen. Disse kinkige utfordringene ville ikke bli mindre om man så deporterte Hege Storhaug til en av Saturns måner.

De unngår også det nest vesentligste (og det tredje vesentligste og det fjerde vesentligste – alt annet enn uvesentlighetene som passer deres egen agenda): Hege Storhaug har ikke skremt tretti tusen asylsøkere, hvorav de fleste er muslimer, fra å søke seg til Norge i 2015. Ei heller over en million, hvorav de fleste er muslimer, fra å søke seg til Europa i samme tidsrom.

Hvor i all verden har Bakkevig et al. vært de siste årene? Har de helt og holdent sluttet å observere virkeligheten? Hvor var de under massakren i det jødiske supermarkedet i Paris for litt over et år siden? På golfbanen?

Og hvorfor setter Aftenposten disse utslagene av politisk hukommelsestap på trykk?

Det går slag i slag for underkastelsens innbilte menneskerettsforsvarere. Storhaug er visstnok porten til det totalitære samfunn:

Å spre fordommer og piske opp frykt for mennesker som tror eller tenker annerledes enn seg selv, er egnet til å skape hat og vold og er første skritt i retning av det totalitære samfunn. Hege Storhaug inviterer oss til å ta dette skrittet. Den invitasjonen må vi ikke ta imot!

Er ikke denne inntrengende bønnen litt anakronistisk nå som Storhaug har solgt titusenvis av bøker? Litt som å stenge igjen stalldøra etter at hesten er rømt? Invitasjonen er altså mottatt allerede. Norge blir formodentlig totalitært hvert øyeblikk nå.

Mens folk går og gruer seg til neste angrep fra nazi-islam og lurer på hvor mange fiender – eller «annerledestenkende», som parhestene kaller dem – vi har i vår midte, er det altså den som ikke kapitulerer som er den store skurken.

Det er Storhaug som er i klasse med nazistene, hevdes det. Hun er i alle fall snublende nær å være rasist, og hun undergraver andres fundamentale rettigheter. Men når parhestene skal sette ord på dette, stokker det seg litt for dem:

Annen verdenskrig var bakteppet for Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948.

Fremveksten av nazismen og krigen hadde vist at vern om slike rettigheter kan føre til at et flertall i det som engang var et tysk demokrati, kunne begå grufulle krenkelser, overgrep og forfølgelse på grunnlag av blant annet etnisitet og religion.

De får ikke orden på syntaksen, og de fremmer den oppsiktsvekkende påstanden at flertallet av tyskerne var grufulle.

Det går en linje fra Knut Hamsuns kritikk av utdelingen av Nobels fredspris til Carl von Ossietzky til dette makkverket av Bakkevig og Plesner, men Hamsun kunne i det minste skrive. Hamsun hadde en blind intellektuell flekk av dimensjoner. Hos Bakkevig og Plesner har flekken spredd seg til hele synsfeltet.

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten