OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Aftenpostens Andreas Slettholm har avlagt både Merete Hodne og Document.no og rights.no et besøk. Han levner ingen av oss mye ære. Saken er ifølge ham selv krystallklar.

Slettholm er oppgitt over sosiale medier som fortegner og forenkler og overlater den seriøse jobben til Aftenposten.

Men hvor seriøs er Slettholm når han utelater vesentlig informasjon, som at Document på lederplass skrev at Merete Hodne måtte forvente å bli dømt, og at vi ikke kan ha et system hvor folk avviser hverandre på personlige kriterier. Hodne kunne valgt en gyldig grunn, men valgte en politisk. Nå er det de som hevder at dette faller innen for loven og ikke er diskriminering. Da er loven mer nyansert enn vi forestilte oss.

Men det er ikke lovanvendelsen. Den er stacked against en nordmann som våger å reise hodet mot islamiseringen. Typisk nok avviser dommeren at hijaben er uttrykk for politikk og sier den er et religiøst symbol. Ergo…. Dette er ikke bare en tilsnikelse, det er en underkastelse under islam, under dekke av å være antidiskrimineringsvern. Hvis dommeren hadde våget å erkjenne det alle vet – at hijaben er et politisk-religiøst symbol – ville avsigelsen trolig vært mer utfordrende for dommeren. Han valgte en snarvei, men dermed gjorde han vold på fakta. Det bør ikke en dommer.

Slettholm ser ikke noe av dette, slik heller ingen andre medier gjør.

Vi tok et prinsipielt standpunkt. Deretter forsøkte vi å gjøre det pressen skal gjøre: Nyansere. Vi fant ut at Malika Bayan slett ikke var den kvinnen med slør fra et land i Midtøsten, som hun forsøkte å utgi seg for, men en norsk konvertitt som tidligere het Charlotte Antonsen Sunde. Hun inntar en rolle. Var det også det hun gjorde da hun gikk inn i salongen til Merete Hodne? Ett vitne sier han hørte en gruppe planla å oppsøke Hodne. Blant dem var en eldre mann. Tjen Folket er nevnt.

ANNONSE

Stikkord er “rolle”: Det kom nylig en studie fra PST som påpeker at konvertitter ofte er mer nidkjære enn andre. Andersen har hatt en trøblete bakgrunn. Deler av familien tar avstand fra henne. Nå fikk hun en ny rolle og en oppgave. Å kjempe på vegne av norske muslimer, deres plass i samfunnet.

Den rollen inntar også Aftenposten. Hvis avisen kan forsvare muslimer i offerrollen gjør de det. For å caste dem i rollen pynter de på virkeligheten.

Dette utløser raseri hos leserne. De vet godt at muslimer ofte er alt annet enn ofre. De tar seg til rette. Det norske lovverket er på vikende front og velger å se bort fra forstyrrende fakta slik at de kan dømme til fordel for muslimer der de er i konflikt med nordmenn eller andre ikke-muslimer. Dette er potensielt til skade for rettsfølelsen her i landet.

For Slettholm er saken enkel:

Jeg har ingen problemer med motstandere av hijab, islam eller islamisme. Det er interessante debatter jeg gjerne tar. Men Hodne-saken handler ikke om disse temaene. Det handler om diskrimineringsparagrafen, og alt annet er støy og avledninger.

Vi får være glad Slettholm ikke er dommer. Men kanskje han heller ikke burde vært journalist?

Journalistikk handler om opplysning og beslysning. Hvis leserne blir sinte på dekningen, kan det ha noe å gjøre med at de ser at avisen tilbakeholder opplysninger?

Selvfølgelig har saken noe med hijab å gjøre. Vi snakker ikke om et fromt bedehusmenneske, men et menneske med en broket fortid som har funnet en ny aktivistrolle. Vi fant ut at Hodne lever med en kvinne, det var også en relevant informasjon som er med å utfylle bildet av de involverte.

Det er mulig at dommeren vil skjære gjennom og si at dette likevel handler om diskriminering. Men da må han sannsynliggjøre det ut fra rimelighetsbetraktninger. Det gjør han ikke ved å si at hijab kun handler om religion.

Det er det som er tricky med islam. Det er en stor, komplisert og gjenstridig utfordring.

I det multikulturelle samfunnet er ikke ting enkle og ting er ofte ikke det de utgir seg for. Hvis ikke det har gått opp for Slettholm beveger han seg bakover, ikke fremover i sitt samfunnssyn.

Vi synes å merke at norske medier drar opp stigen etter seg. Der publikum ser flere og flere sider ved det nye samfunnet, vil mediene helst se enkle løsninger med klare rollefordelinger: good guys and bad guys, og vi har forstått hvem de gjerne ser i hvilke roller. En frisør fra Bryne har dårlige odds hvis hun havner i klammeri med en konvertitt.

Slettholm kommer med noen hjertesukk:

De nevnte nettstedene er stadig på listen over de mest delte sakene i Norge. Det skulle ikke forundre meg om en rekke av leserne nå er overbevist om at Norge har tatt enda et skritt i retning islamisering.

Nettstedene løfter ikke en finger for å oppklare slike misforståelser. Vi er på vei mot en offentlighet der kravene til saklighet er i ferd med å forsvinne.

Dette er gammelmannsbetraktninger. Alt var bedre før.

Aftenpostens journalister fikk torsdag en brutal beskjed: 40 av dem mister jobben. Kan være er det denne følelsen som sitter i Slettholms fingre. Men tror han virkelig at han vinner lesere med en slik innstilling?

Sosiale medier er hovedårsaken til denne utviklingen. I sin natur skaper de ekkokamre der det man liker er det man ser. Engasjement er rådende kriterium for distribusjon på Facebook, i motsetning til redaktørstyrte medier som også må forholde seg til om det de skriver er sant, relevant og i tråd med Vær varsom-plakaten.

Slettholm forstår ikke at det er Aftenpostens egne lesere han omtaler. Eller tror han at Documents lesere er en annen kategori? Document figurerer på den samme statistikken som de store nettavisene. Kan det forholde seg stikk motsatt av det Slettholm tror: At det er fordi de etablerte mediene trekker opp stigen etter seg at folk leser alternative medier som Document?

Det er alarmerende at en ung journalist har et så gammelmodig syn på offentligheten, samtidig som inntektene raser.

Slettholm trekker seg resignert tilbake.

Det er lite annet å gjøre enn å argumentere mot usakligheter og desinformasjon, og håpe det hjelper. Ser man hva som skjer i USA, der en presidentkandidats politiske reise for alvor startet ved å betvile Obamas fødselsattest, er det ikke grunn til å være veldig optimistisk.

Hvis Aftenposten hadde fulgt egne råd ville ikke Aftenpostens situasjon vært så deprimerende. Sviktende inntjening skyldes sviktende innhold.

I USA går mediene bananas over Trump. De klarer ikke forholde seg journalistisk til mannen, men driver politikk. De blander rollene og går seg helt vill i skogen. Publikum blir irriterte. De vil ha opplysning, ikke bli belært.

Journalister må tørre å gå tilbake til håndverket og stille seg spørsmålet. Hva er det som foregår? Hvis de ikke forstår det må de rapportere fakta. Ikke produsere dem.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/Frisorsaken-Usaklighetens-martyr–Andreas-Slettholm-604636b.html

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629