Kommentar

Carl I. Hagen kalte i sin tid NRK for ARK. Det nye NRK er på mange måter langt mer radikalt enn det gamle. Nå er ideologien transnasjonal og ingen ser NRK-journalistene i kortene. Kritikken i Kringskastingsrådet gjelder enkeltprogrammer. Det finnes ingen overordnet kritikk av NRK som med sine 1.700 journalister og seks milliarder kroner dominerer mediebildet. De ulike medieorganisasjonser abonnerer i det store og hele på den samme postnasjonale ideologi. Når båndene til Marienlyst rives over vil NRK stå enda «friere». Foto: Erik Johansen/Scanpix

Den direkte foranledningen til at jeg enda en gang velger å bruke tid på spørsmålet overskriften stiller, er at Jan Erik Grindheim skrev et omfattende og opplysende Civita-notat om temaet for ikke lenge siden, en artikkel som ble fulgt opp av Anders Lie Brenna i Journalisten. Einar Hammer har også dekket saken på Resett.no ganske nylig.

Tittelen på Grindheims gjennomgang viser hva det dreier seg om: «Norske journalister går stadig mer til venstre – hva betyr det for den politiske journalistikken?» Spørsmålet kan med fordel utvides til å gjelde journalistikk overhodet, altså ikke bare den politiske. At statsviter Grindheim i Civita ikke selv valgte å anlegge dette videre perspektivet, er interessant, men ikke noe som skal gjøres et særlig poeng av ved denne korsvei.

Først tallenes tale fra Medieundersøkelsen (2019), hitført fra Grindheims og Brennas artikler. På spørsmålet «Dersom det var Stortingsvalg i morgen, hvilket parti ville du stemme på?» svarte 12,0% R, 21,1% SV, 22,3% Ap, 7,1% Sp, 13,3% MDG, 2,5% KrF, 5,7% V, 13,3% H og 1,8% Frp. 0,7% gav sin støtte til andre. Alle disse preferansene kan naturligvis grupperes på ulikt vis eller rubriseres under blokknavn som enten ytterligere belyser eller mørklegger de politiske realitetene, for eksempel slik: 46% av journalistene ville stemt på Ytre venstre (Rødt, SV eller MDG); 55% ville stemt på Sosialistene (Rødt, SV eller Ap); 29% ville stemt på Sentrum (Sp, MDG, KrF eller V); mens kun 15% ville stemt på De blå (H eller FrP). Holder man seg til de hederskronte, men stadig mindre brukelige, politiske merkelappene høyresiden og venstresiden og regner inn i sistnevnte de grønne kommunistene tilhørende MDG, så ser man at Journalistisk venstreparti har styrket seg ytterligere på høyresidens bekostning sammenlignet med tidligere års mediemålinger. Det smått sensasjonelle øyeblikksbildet viser ikke bare at ekstremvenstre nå støttes av nesten halvparten av landets journalister, men at de såkalte miljøpartiene (R, SV, MDG, V, KrF) støttes av enda flere (52%).

Det blir ikke brudulje i norske medier av disse sifrene, for der i gården er man travelt opptatt med andre ting. Uansett er det norske folk nå godt og grundig tilvendt at «slik erre bare»; venstrelenende journalister er en del naturens naturlige orden og dessuten: De som sitter med makten, forteller oss at «det gjøkke så farlig». Nei vel? Vi skal altså tro at en markant politisk skjevfordeling blant dem som styrer det demokratiske ordskiftet i nasjonen, ikke betyr noe? Spiller den virkelig overhodet ingen rolle for først hvilke saker som løftes frem, deretter hvordan disse vektes og omtales? Nettopp, slik er det, får vi vite av medietoppene, fra NRKs Thor Gjermund Eriksen og nedover. Men hvor sannsynlig er det at de har rett, at vi bør tro på de involvertes forsikringer om at de kun er uskyldsrene, balanserte og objektivt skjelnende fagfolk som ikke lar egen mening farge yrkesutøvelsen?

Vi lever siden flere tiår tilbake i en tid da postmoderne idéer dominerer innen humaniora så vel som samfunnsdebatten generelt: Objektive sannheter er ikke bare vanskelige å finne, de eksisterer ikke. Alle forklaringer og vurderinger er redusert til «ulike fortellinger på et marked», en relativistisk hurlumhei der ståsted og synspunkt avgjør hvordan virkeligheten oppfattes, og der ingen – ingen – innrømmes et opphøyet fugleperspektiv uflekket av egne erfaringer og sosiale posisjon. Alt utenom selve maktkampen flyter i den postmoderne verden. Situasjonsrapporten ovenfor er krass, men ikke krassere enn fortjent.

Når beskrivelsen av det gamle maktsystemet, det som venstreradikalerne på 60- og 70-tallet bekjempet så hardnakket og til sist fikk veltet over og ned i grøften, domineres av en slik altomfattende relativisme, hvorfor i all verden skulle vi tro at nettopp dagens norske journalister ikke preges i sin profesjonelle rolle av egen omgangskrets, egen bakgrunn og egne meninger? I en verden der de det ene øyeblikket skriver respektfullt og endog begeistret om hvordan det er umulig for oss hvite å gi en korrekt beskrivelse av de svartes og brunes verden, så forventer de å bli trodd når de like etterpå påstår seg å være fullt kapable til å balansere meningsmotstanderes innspill i samfunnsdebatten? Det får da være grenser for fjollete omgang med logisk troverdighet («alle opptrer subjektivt, bare ikke vi, tjo hei!»); så frekk og kravstor får man helt enkelt ikke være om man skal tas på alvor! Skjønt kanskje er det ikke slik i propagandaens verden. Der gjelder visst fremdeles Goebbels-regelen om «hvordan få folk til å tro på slikt som ikke står til troende»: Skal man først lyve, så kan man like godt gjøre usannheten stor og fet og hevde den med pondus, for da vil ingen autoritetstro tilhører våge å merke utspillet som løgnaktig. Og virkelig, prinsippet fungerer upåklagelig enn i dag: Så lenge alle later som om alt er såre fint, fungerer narrespillet. Først når mange nok begynner å lytte til guttens rop om at keiseren er uten klær, brister illusjonen. 

Det er ikke min hensikt her å stable oppå hverandre eksempler på at norske MSM-journalisters dekning av samtiden, eller for den saks skyld historien, er venstrevridd – slike finnes det flere av enn pride-tilhengere på Løvebakken -, men jeg vil gjerne si litt om hvordan man går frem når et gitt bilde skal tegnes og tilrettelegges for publikum. Det er nemlig slett ikke nødvendig for den drevne å ty til fakta-løgner (skjønt man kan oftest tillate seg dette også uten å bli avslørt; Faktisk.no er, ulikt Fantomet, stort sett kun hard mot små og myke mål, ikke mot de harde), det fungerer mer enn godt nok å velge ut med omhu hvilke fakta man fokuserer på, hvilke saker og temaer man løfter frem for presentasjon. Man skriver for eksempel om drapet på en farget person, ikke om et hvitt voldsoffer og så videre og videre. Følelsene rundt hendelsen må naturligvis danderes på passende vis slik at flest mulig rives med. Det sies at statistikk er den verste form for løgn (når den misbrukes), men jammen går sosialpornografisk rapportering statistikken en høy gang. «Snyftreportage» heter slikt på våre svenske granners språk; det er et fortreffelig ord.

Grindheims bekymring for hvilken rolle norske mediefolks venstrebias spiller i den politiske journalistikken, var selvsagt særdeles berettiget, men han kunne også sakesløst ha strøket ordet politisk fra bekymringsmeldingen. I et visst perspektiv – og i dette hadde min ungdoms venstreaktivister i hvert fall delvis rett – er alt politikk, i betydningen at selv uskyldige og små, tilsynelatende ubetydelige ting har politiske implikasjoner, om enn oftere indirekte enn direkte. Når Dagbla´ eller VG for ørtende gang skriver om puppene til Sophie Elise eller hvordan en eller annen kjendis leter etter kjærligheten, så sløves leserne, de fordummes og blir et enda lettere bytte for dem som tilbyr glassperler, brød og sirkus i stedet for reell informasjon og diskusjon av viktige saker.

Ting har konsekvenser, de er av betydning for hva vi forstår og ikke forstår, for hvordan vi tar eller ikke tar stilling til pågående prosesser i samfunnet. Noen manipulerer disse interaksjonene bevisst mens andre er nyttige idioter som fungerer på tannhjulsnivå i manipulasjonsprosessen, altså uten at de selv skjønner hva som foregår. Alle destruktive prosesser har sine «uskyldige» byråkrater.

Subjektivt sett kan det altså godt være at mange, kanskje til og med flertallet, av de venstrelendende norske journalistene er overbevist om at de utfører sin jobb i samsvar med alle profesjonens regler. Men dette eventuelle psykologiske faktum spiller liten rolle for oss som mottar medieproduktene. Det objektivt interessante er ikke hva journalistene føler, men at de fungerer manipulatorisk og gir folket et skjevt bilde av samtidens politikk. At de selv nekter for at så skjer, er et demokratisk problem, ikke bare en såkalt utfordring. 

Når systematisk politisk skjevhet om og om igjen påpekes, men uten at problemet erkjennes av dem som leder medie-Norge, blir det etter hvert vanskelig å tro at de involverte handler i god tro. På et eller annet tidspunkt opphører unnskyldningen «jeg visste ikke» å være troverdig.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her