Daglige reiser med T-banen gir ikke bare billig og effektiv transport (månedskort for gæmliser er nesten skammelig billige!), men også praktisk livserfaring. Rett nok ville man ofte helst vært sistnevnte foruten mens det pågår, men samtidig inneholder den daglige tralten mangt som frister til meningsfull refleksjon over sider ved tilværelsen. I dag kan temaet sammenfattes i et lite og beskjedent spørsmål: Hva hører man, og hva skulle man ønske seg å høre, kanskje endog lytte til?

Samvær med andre, som tilfeldig sammenraskede reisende i en T-banevogn, har sine sider, blant annet at man ofte hører folk snakke høyt i telefon. Mens man selv sitter fordypet i et eller annet leselig, kanskje endog tenker over det leste i påvente av at rett stasjon skal dukke opp, sitter personen (som regel damen) vis-à-vis eller like bak hjertelig opptatt med en høylytt og personlig, endog privat, samtale jeg ikke for mitt bare liv klarer å stenge ute. Man påtvinges lyder, inklusive brokker av setninger som forbausende ofte inneholder vendingen «og jeg bare», uten å forstå sammenhengen. Og merk vel: Selv om de unge etter min erfaring er verst, så er det slett ikke få godt voksne som uten blygsel river roen i stykker med høylytt prat. Å avstå fra skravlet av hensyn til medpassasjerer ser ikke ut til å være en tanke som streifer de plaprende, iallfall ikke nok til at de legger bånd på seg. Stillevogner finnes dessverre ikke i vårt land, i hvert fall ikke på T-banen, så tar man denne type kollektivtransport, er auditiv forurensning tydeligvis noe man bare får holde ut.

Jeg vet, alt dette lyder som gammel manns klage over at folkeskikken ikke er hva den engang var, hvilket naturligvis er helt riktig konkludert. Samtidig er gremmelsen del av noe større, at vi generelt eksponeres for stadig mer av uønskede lyder, ord og tale. Sitter man og venter i telefonen på svar fra et eller annet firma, eller tar heisen på et hotell eller lignende, får man ubedt muzak på øret, en type uinvitert sansestimulering ganske mange av oss helst ville vært foruten. Det hele er ingen likegyldig irritasjon, men skadelig forstyrrelse av sjelefreden, for lyden – kall det gjerne sansesøppelet – registreres til fortrengsel for tanker man gjerne skulle balt med isteden. For å si det krast og enkelt: Man blir avstumpet i synapsene og dum i hodet av å fylle det med meningsløs lyd.

Eksempler på en annerledes, men definitivt beslektet type intellektuell forurensning «strøymer paa meg, so eg knapt kan anda», nemlig lyder (og deres skriftlige ekvivalenter) inneholdende liksominformasjon man qua observant samfunnsmenneske er tvunget til å akseptere om behovet for å forbli sånn noenlunde allmennorientert skal ivaretas. Jeg tenker på slikt man serveres i bøtter og spann via Dagsrevyen og lignende programmer, men som individer med trent hjerne, øyne og ører relativt fort erkjenner at representerer aktivist-journalistikk – les: propaganda – snarere enn balanserte nyheter/vurderinger.

I vår nylig gjennomgåtte, medie-styrte valgkamp var dirigeringen av nyhetene så vel som det offentlige politiske fokus svært tydelig. Merk vel at det ikke er politisert nyhetsdekning som sådan jeg her omtaler som forstyrrende ulyd eller støy, slikt kan jeg leve med, men den samtidige kombinasjonen av massiv forskjellsbehandling og at man later som om det journalistiske arbeidet på Marienlyst (hvori opptatt TV2 i denne sammenhengen, selv om jeg da øver geografisk vold på virkeligheten) og i Akersgata er hevet over inhabilitets- og subjektivitetsproblemer. Hadde de åpent innrømmet hva de driver med innen medie-eliten, altså kampanjejournalistikk til gagn for primært de rødgrønne kommunistene (Rødt, MDG og delvis også SV), deretter sosialdemokratiet, så hadde leserne og seerne i alle fall fått en advarsel om at nå gjelder det å være skeptisk. Isteden gjør de det motsatte, pretenderer objektivitet og profesjonalitet selv når nesten enhver, politisk fargeblinde inklusive, i hvert fall burde kunne se at Loke og Tor behandles ulikt.

Svært mye av den «lyd» vi omgis av, i ordets bokstavelige så vel som overførte betydning, er altså ikke bare nytteløs, men ubehagelig og skadelig for både vår intellektuelle og politiske helse. Det lønner seg å være oppmerksom på forholdet og minimere eksposisjonen samtidig som vi etablerer og vedlikeholder et indre forsvar mot forurensningsproblemet. Men saken har også en annen eller motsatt side, nemlig at vi selv aktivt må peile oss inn mot andre lydkilder som det faktisk er verdt å lytte til, registrere og tolke. Hva mener jeg med dette, er kanskje det uklart sagte også uklart tenkt?

Først og fremst at man ikke må være naiv, og slett ikke bevisstløs, når det gjelder politiske nyheter/vurderinger man utsetter seg for, men av og til (gjerne ofte) ta seg bryet med selv å skaffe annen «åndelig føde» enn det som tilbys gjennom de store tv-kanalenes debatt- og nyhetssendinger, humor-orienterte programmer og lignende. Hver enkelt borger har et eget ansvar i så måte, for ingen presumptivt ansvarlige mennesker kan forlite seg på at varene som kommer i de mest publikumsvennlige forpakningene, også er de beste og mest pålitelige. Å være genuint voksen og selvstendig har en pris. Denne «investeringskostnaden» er større enn om man glir friksjonsfritt gjennom tiden overbevist om at NRK og Aftenposten representerer veien, sannheten og livet, men har man først forsikret seg om at de egne meningene ikke er blitt en pådyttet av andre, så gir innsikten en stille, indre sikkerhet.

Når dette er sagt, vet selvfølgelig også jeg at man ikke kan forlange at hvert enkelt menneske skal oppfinne verden på nytt, ikke på egen hånd og bestemt ikke hele tiden; vi må alle stundom, kanskje ofte, lene oss mot tilliten vi nærer overfor de ulike deltagerne i vekselspillet mellom taler og lytter. Hvem stoler man på, og hvem ikke?

Når du leser eller lytter, hvem gir deg inntrykk av å være etterrettelig, endog sannferdig? Tror du innerst inne på NRK når de bedyrer at «det var en tilfeldig feil» som lå til grunn for meldingen om at de røde gikk stort frem ved skolevalget? Synes du at mediebehandlingen før valget i sin alminnelighet var balansert, at røde og grønne ekstrempartier som Rødt og MDG fikk samme hardhendte omtale som opposisjonspartier på høyresiden? Hørte man forresten overhodet sistnevnte omtalt på en ikke-fordømmende måte av NRK, TV2 og de store avisene? Eller, for å gripe til et internasjonalt og større eksempel, hvordan NRK forholdt seg til kravet om upartiskhet i dekningen av Trump versus anti-Trump da Hilary Clinton tapte presidentvalget i 2016: Oppførte norske medier seg ved den anledning fair overfor politikeren/politikken de ikke orket synet av? Tvert imot, de tok massiv stilling mot Trump og alt hans vesen og var dertil mektig stolte av det. Kringkastingsrådet, ikke minst ved lederen, støttet opp om de norske journalistenes ensidighet. Nøytralitetskravet til journalistikken var underlagt det politiske oppdraget institusjonen mente seg å ha, ble det sagt, hvilket innebar «å støtte mangfoldet og demokratiet». Følgelig bestemte de seg for å «tilrettelegge» nyhetene for norske kvinner og menn slik at disse lettere kunne «forstå» hva som var sant (dvs. godt) og ikke (dvs. ondt).

Selv er jeg ikke fornøyd med å la hverken daværende leder for kringkastingsrådet, Per Edgar Kokkvold, hans etterfølger Julie Brodtkorb, kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen eller andre offentlige personer fortelle meg hvordan jeg skal vurdere det være seg internasjonale eller nasjonale nyheter og politikk. De nevnte personene har ikke min tillit, for det forekommer meg at de styres av andre motiver enn viljen til å si sannheten. Jeg finner meg helt enkelt ikke i å la mine oppfatninger formes av noe et norsk sannhetsministerium produserer, samme hvilken sentral ideologi den nevnte (enn så lenge heldigvis fiktive) institusjonen måtte være bygget rundt.

Oppfordringene til dere som er misnøyde med hovedstrømsmedienes politiske journalistikk, er to i tallet. For det første: Tenk selv over hva som ligger bak ting som skjer (grunner/årsaker), og hva konsekvensene blir. I dette ligger innbakt at man også må merke seg hva som ikke løftes frem og forunnes journalistisk behandling. For det andre: Søk deg ut noen få kilder utenom den mediale hovedstrømmen som du følger parallelt med det som hittil var din vane, og sammenlign så dekningen du finner på de to stedene.

Hva fremstår som mest troverdig? Jeg gjentar at du til syvende og sist ikke har andre å stole på enn deg selv, men slik er det å være voksen og ta ansvar for eget liv. Det kan være vondt og trist å oppdage at dem man viste tillit, ikke var den verdig. Men det er garantert enda verre å fortsette å tro på usannheter bare fordi man ikke våget eller orket å innse hvilke sammenhenger som gjelder. Sin egen samvittighet må man tross alt leve med livet ut.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂