Kommentar

Iblant gjør omstendighetene rundt en hendelse at man reagerer særlig lett på det som oppleves. På beslektet måte kan forventninger og vane noen ganger være så forhåndsinnstilt i en bestemt retning at man reagerer skarpt på fravær av det man hadde regnet med skulle komme. Poenget illustreres av historien om mannen som bodde like ved jernbanelinjen, men som én bestemt natt da 0515-toget av en eller annen merkelig grunn uteble og følgelig ingen lyd flerret nattestillheten, på slaget kvart over fem reiste seg skremt og yrvåken opp i sengen og utbrøt: «Hva var det?»

Norges nasjonaldag eller Grunnlovsdagen har en slik forventningsstatus i min verden. Visse ting bare regner man med den 17. mai – tradisjonene er mange og tunge – andre ikke. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at mye har tilkommet mens annet har forsvunnet opp gjennom årene; også konservative er oppmerksomme på slike endringer. Det er langs det sistnevnte sporet jeg vil snuse i det som følger.

Sammen med voksne barn tilbringer jeg alltid Grunnlovsdagens første del på den årvisse tilstelningen arrangert av fjerdeklasseforeldrene ved deres gamle skole. Milstolpene i arrangementet er hvert år de samme gamle – formodentlig ikke minst til hvert nye foreldrekulls glede; man vil jo helst slippe unna med ikke alt for mye ekstra ståk, i hvert fall ønsker man ikke å gjenoppfinne hjulet – og selv de faste talene bruker å ligne på hverandre til forveksling. Skjønt akkurat hva dette siste angår skjer innimellom «mutasjoner» når de aktuelle talerne (rektor, elevene i 7. klasse, formann i organisasjonskomitéen) formulerer i ord det de mener er passende til dagens temaer. Ofte skjer da forandringene i tidstypisk retning, de er med andre ord ikke like tilfeldige eller uforutsigbare som biologiens genetiske mutasjoner er det. Noe slikt var det vi opplevde i år.

En åtte-ti sjuendeklassinger fremførte i talestafett et budskap det ble påstått at de hadde laget helt selv; det ble noen få setninger per hode. En ung dame benyttet sine «15 seconds of fame» til å fortelle at arbeidet i elevrådet var veldig viktig, for slik fikk barna erfart hva demokrati er; kanskje hun en vakker dag blir politiker. En annen ung dame som særlig utmerket seg ved å bære hijab, bidro med følgende tre setninger: «På Eidsvold skrev de under Grunnloven. Det var kult. Men nå legger vi det bak oss.»

Vi så på hverandre, «barna» og gamlefar, og tenkte vårt. For det var neppe hverken utypisk eller spesielt dårlig det de bød på av åndelig føde, noen av sjuendeklassingene. De gjenspeilet sin samtid, trolig også i betydelig grad sin undervisning og de uuttalte forventningene til dem: Man foretok rett nok et kort pliktstopp ved Eidsvold og Grunnloven, men deretter «la de det bak seg,» for det er jo ikke annet å gjøre med slike fortidsminner, er det vel?

De unge elevene konsentrerte seg isteden om det de tror er viktig i samtiden, og de var sannelig ikke alene om tilnærmingen. Også rektors ord til de fremmøtte bar preg av samme holdning. Intet ble sagt i hans tale om nasjonen Norge og fint lite om Grunnloven; antagelig skulle det aldri falt mannen inn å løfte frem forandringene sistnevnte har gjennomgått i nyere tid, for eksempel, jeg tror knapt han kjenner til at så har skjedd, og han ser bestemt ikke utviklingen som problematisk. Derimot fikk vi høre mye om menneskerettighetene som skulle det være til deres ære at 17. mai feires, samt en hel del om at demokratiet vårt er svært viktig, for det gjør Norge til det beste landet å bo i der vi alle er glade i og tar hånd om hverandre. Det hele var samtidig både uventet og forventet, for stort sett er det nettopp slik de offentlige talene på Grunnlovsdagen er blitt.

Inntrykket ble bekreftet på mest mulig autoritativ måte gjennom NRK-TVs høydepunktprogram ut på kvelden der reprisene fra dagens sendinger ble formidlet i konsentrert form. Igjen hørte man det samme omkvedet: Demokratiet og «at vi alle har det så fint her i landet» ble fremhevet. Noen gjester minnet om kong Haralds etterhånden berømte utsagn for litt siden der han fremholdt at nordmenn kan være så mange og så mangt; det spiller ingen rolle om vi stammer fra Afghanistan, Danmark, Somalia eller hvorfra som helst, bare vi nå omfavner de norske verdiene, altså menneskerettighetsfilosofien, og holder oss med en retorikk og et tankesett sentrert rundt betydningen av likhet og det at vi synes godt om hverandre her i landet. Kongens enkle ord utgjorde et skjellsettende moment i vår samtid, fikk vi høre, utsagnet hadde legemliggjort Det Nye Norge. At busser stod oppstilt som terrorhindrende koranklosser ved innkjøringene til Karl Johans gate og at strategisk utplasserte skarpskyttere passet på de feirende, påvirket ikke de offentlige solskinnsfortellingene. NRK-sendingens hovedfokus lå entydig på det allmenndemokratisk liberale og ble ikke forstyrret av referanser til betydningen av nasjonal frihet og uavhengighet.

Slik var det ikke før i vårt land, men noe har endret seg, og endringen er i betydelig grad tilsiktet, vil jeg mistenke. Man har fulgt i alle suksessrike ideologiers spor hva gjelder holdningen til forutgående, konkurrerende tankesystemer og tilranet seg deres symboler og merkedager som man så har gitt nytt innhold i den egne saks tjeneste. For jeg gjentar: Det er faktisk ikke menneskerettighetene eller demokratiet i sin noe så nær moderne form som var ment å utgjøre kjernen i 17. mai-markeringen, noe man ikke minst ser ved å legge merke til hvordan dagen er blitt feiret gjennom nærmere 200 år, men grunnloven og vår nasjonale identitet og uavhengighet. Det er intellektuelt uredelig å snikinnføre et nytt innhold i feiringen, eventuelt late som at noe ér som faktisk ikke er det. I klartekst: Det er falskt å fare frem på denne måten.

Når jeg sier ovenfor at «man» har fulgt i andre ideologiers spor, er det da en konspirasjonsteori jeg fører i pennen, en påstand om at skumle kulturmarxister med kringkastingssjefen, kronprinsen og til og med sjølvaste Kongen i spissen har satt seg fore å ødelegge dette landet som tidligere generasjoner har bygd opp? Selvsagt ikke, men jeg registrerer med bestyrtelse hvor sterkt også kongehuset er merket av tidsånden, og det samme gjelder i enda større grad våre massemedier, utdanningsinstitusjoner, kunstnere og øvrige representanter for en selvbevisst og snatrende overklasse. Rektorer vet hva som forventes av dem, og det samme gjelder gjestende skuespillere innhentet av NRK og TV2 for å bidra sitt til å kaste glans over feiringen. Både kongelige og sjuendeklassinger – representert ved Johnny fra Stovner så vel som hijabjenten vest i Bærum, helt sikkert utvalgt for riktig å gni det inn i tilhørernes bevissthet enda en gang at «our diversity is our strength» – skjønner hva som skal sies for å få tommel opp-tegn fra omgivelsene, selv om de naturligvis formulerer budskapet på litt ulikt vis.

Det slår meg atter en gang ved slike anledninger hvor skjødesløst man omgås med fedrelandskjærligheten, dette fantastiske lim som har vært så viktig for byggingen og utviklingen av vår nasjon. Hvis man ikke ser til å sørge for påfyll av ny nasjonalfølelse, skjønner de ikke da at samholdskraften norske mennesker imellom blir svakere etter hvert, kanskje så svak at byggverket ikke holder lenger når prøvelser kommer? Og for å ta de kongelige: Vet de ikke at det finnes et stort antall mennesker rundt omkring i landet som blir dypt og inderlig skuffet hver gang Kongen, Kronprinsen eller et annet medlem av landets fremste familie uttaler seg om migrasjonsspørsmål på en måte som de samme menneskene ikke kan oppfatte som annet enn unasjonal? Hver gang det skjer, så minsker tilliten til kongehuset og Kongen som øverste symbol på vår nasjonale enhet, og dét kan vel ikke være likegyldig hverken for den nåværende eller kommende regenter? Konservative nordmenn har til alle tider vært blant kongehusets mest trofaste støttespillere, men man begår en feil om man tror at lojaliteten forblir urokkelig uansett hvordan de kongelige holder sin del av avtalen mellom drott og folk. Dessuten, og av åpenbar viktighet: Innblanding fra monarkens side i dagsaktuelle politiske spørsmål,https://www.document.no/2015/11/06/kongelig-verdighet/ for det er intet mindre de migrasjonsvennlige uttalelsene fra Olav den femtes etterkommere innebærer, er rett og slett ikke akseptabelt innen vår statsskikk. Kongen skal stå over politikken som et symbol på vår enhet som folk, ikke blande seg inn i dagligkrangelen som preger det politiske Norge, og ganske spesielt ikke på en unasjonal måte, vil jeg tillegge. Da skader han selve statsformen, monarkiet, et forhold det er ytterst forstemmende dersom de ikke tenker over der til gards. For «Refugees welcome» er ingen nasjonssamlende parole, så pass må man skjønne selv som kongelig i Norge.

Nettopp på den éne dagen i året da vi fremfor alt skal minnes at nasjonen Norge ble til den frie og uavhengige staten Norge,https://www.document.no/2012/09/15/stat-og-nasjon/ jeg tillater meg igjen å understreke hovedpoenget, må det stå klart for alle nordmenn at historien aldri kan være noe vi «legger bak oss» selv om den for enkelte fortoner seg sidrompa og iallfall begynte lenge før man selv ble født. Intet er viktigere i en nasjons liv enn å vedlikeholde den aktive arvenhttps://www.document.no/2015/08/28/aktiv-arv/ som skaper et folk, ikke bare en befolkning. Man kan kanskje ikke forvente at alle sjuendeklassinger skjønner dette, ganske særlig ikke de av dem som bærer hijab, men for lærere, rektorer, journalister og andre meningsbærere i samfunnet, medlemmene av kongehuset inklusive, burde sammenhengene og forskjellene være selvsagte. Det som binder oss sammen, må ikke forties, men løftes frem, i særdeleshet på våre nasjonale festdager.

Dersom man ikke har frimodighet til stolt å fremheve de nasjonsskapende sidene ved vår historie, begår vi en usannhet om hva som gjorde oss til dem vi er. Slikt skal man som kjent ikke fare med uansett hvor høyt oppe i det sosiale hierarkiet man befinner seg. Feire gjerne de universelle menneskerettighetene på FNs fødselsdag og til andre tider, men lat ikke som om dette er hovedinnholdet på Grunnlovsdagen. Begå ikke historisk falskspill!

Vi ere en nasjon vi med, også vi som ikke bejubler de pågående forsøkene på nivellering av ulike folk og nasjoners særpreg. Vi kjenner oss ikke igjen i tendensene til å være flau over norsk nasjonalisme slik denne manifesterer seg i stolthet over utviklingen frem mot å bli en selvstendig nasjon og stat fulgt av kampen for bevaringen av samme. For oss blir markeringen av dager som 17. mai aldri umoderne, den trenger ikke fylles med nytt innhold. Når vi rundt oss, ikke minst fra offisielt hold, merker økende likegyldighet overfor det særpreget norske i våre liv og vår levned, blir overbevisningen bare sterkere om at nettopp disse sidene ved fedrelandskjærligheten er verdt å forsvare.