Sakset/Fra hofta

17. mai feirer nordmennene sin nasjon og sin grunnlov, to ting som ikke står spesielt høyt i kurs hos store deler av den politiske og kulturelle eliten.

Til tross for at de vellykkede nasjonalstatene er de beste stedene å bo på planeten, har nasjoner i de bablende klasser en tendens til å bli oppfattet som noen farlige greier som knapt kan vente med å effektuere neste industrielle folkemord, og må som sådan svekkes gjennom suverenitetsavståelser og etnisk utvanning samt overnasjonal lov og rett, hvilket også kommer til uttrykk ved kampen folk som Thorbjørn Jagland har igangsatt mot Grunnloven.

For mange med dragning mot det ideologiske, hefter det noe ved nasjoner. De fleste av dem drar grunnet sin fødsel på en eller annen form for arvesynd, som en historie bestående av blodige uavhengighetskriger eller diskriminering av minoriteter. Vold og rasisme. Amerikanerne henviste indianerne til reservater, Israel fordrev arabere (og vice versa), nordmennene drev brutal fornorsking av samene.

Utdeling av helte- og skurkeroller avhenger langt på vei av nasjoners vellykkethet og gjenstridighet og ens holdninger til disse. Israel blir skurk fordi landet insisterer på å være en jødisk stat. Berlusconi blir skurk fordi han avviser multikulturalismen og sier at hans visjon for Italia ikke er en multietnisk stat, samt at den vestlige sivilisasjonen er overlegen.

For Norges vedkommende hefter det også noe ved vår konstitusjons historie: Jøder og jesuitter hadde ikke adgang til riket. Sett i et moderne antidiskrimineringsperspektiv er dette ting som gjør hele dokumentet til et verdiløst stykke papir det er all grunn til å skamme seg over. Barnet var vansiret ved fødselen, og de plastiske operasjonene etterpå har ikke gjort det til noen skjønnhetsdronning. Så vekk med det: Løsningen burde ha vært abort, men siden det ikke gikk, og henrettelse ikke vil få folkets samtykke, så får en ta til takke med langsom eutanasi.

De fleste alminnelige mennesker har ingen slik ideologisk dragning. De aksepterer sin historie på godt og ondt, og vedkjenner seg den. De vet at perfeksjonen er uoppnåelig, og betrakter enhver streben etter den med dyp skepsis. De ser pragmatisk på nasjonen og konkluderer med at den nok ikke er perfekt, men den er det beste vi har. Og det er vi som har den, og det er vi glade for, for en dag kan det hende vi får bruk for den. Fedrelandskjærligheten er å sammenligne med de varme følelser en nærer overfor egne familiemedlemmer. De har alltids sine feil, men vi liker dem for det, og de stiller opp når ting går på tverke i livet.

Nasjonen blir på en måte en forlengelse av ens familie. Rettssikkerheten gitt ved demokratiet har sitt opphav i et demos: Uten et folk har man heller ikke noe demokrati, og uten et folk kan man ikke kjempe side om side for å bevare det. Hvis man atomiseres inn i en rent individuell tilværelse, er det ikke lenger plass til denslags.

Det litt paradoksale med 17. mai er at en rekke medlemmer av den politiske og kulturelle eliten som forakter nasjonen og grunnloven, har fremtredende seremonielle roller i feiringen av dagen. Og resultatet er industrielle kvanta med dustete og pinlige taler hvor det er alt annet enn stolthet over Norge som legges for dagen. Kanskje betoner man at vi er så heldige å leve i et fritt land, at vi må dele denne friheten med alle andre som måtte finne veien til vårt territorium, som om denne friheten var en slags konstant og uendelig ressurs det bare er å øse av, og som hverken trenger forsvar eller vedlikehold.

Men den som kjenner historien, vet at det ikke forholder seg slik. Og nordmennene lar seg derfor neppe lure, for de har i de senere årene vist en sterkt økende interesse for sin egen historie. Det settes f.eks. hver eneste sommer opp et høyt antall historiske skuespill. Hva er det som får tusenvis av trondhjemmere og andre til å kjøre den lange turen til Steinvikholmen for å sitte ukomfortabelt utendørs midt på en kjølig, trøndersk sensommernatt og se en opera om Olav Engelbrektsson? Med all respekt for Henning Sommerro tror jeg ikke det først og fremst er musikken. Det er snarere behovet for i fellesskap å gjenoppdage en liten bit av historien. Hvilket er det samme som å gjenoppdage seg selv, for et folks identitet er gitt ved dets historie.

Når 17. mai er den norske identitetens folkefest fremfor noen, henger det nok sterkt sammen med den andre verdenskrig. Nasjonaldagen i 1945 kom til å bli en kjempemessig feiring av seieren over tyskerne, og med kong Olavs nærvær i lang tid etterpå kom dagen til å bli en årlig påminnelse om at verden ikke er et ufarlig sted, at en fiende kan dukke opp og at det kan bli nødvendig å ofre livet for å forsvare friheten. Tjue år etter kong Olavs død er det lett å glemme hvilken enorm respekt han nøt i befolkningen. Noen utenlandske bekjente som hadde merket med hvilken ærbødighet publikum reiste seg for kongen da han tok plass blant tilskuerne rett før konserten Luciano Pavarotti holdt i Den norske opera i 1988, sa at de aldri hadde vært borti noe lignende.

Tronskiftet og multikulturen har tilsammen vært et hardt slag for den spesielle rollen 17. mai har hatt. Men dagen lever videre hos de brede lag av befolkningen, som fortsatt ønsker å tilhøre et suverent folk. De vil nok også denne gang vite å gjøre gode miner til slette taler, forhåpentligvis med en fornyet erkjennelse av at det de feirer ikke lenger er noen selvfølge, noe islamiseringen som følge av masseinnvandringen har gjort stadig mer tydelig. For en nasjonal gjenoppvåkning kan bli en motgift mot frykten som tar bolig i de individuelle sinn pga. denne utviklingen.

Les også

-
-
-
-