Kommentar

Bilde: Aksel Waldemar Johannesen Arbeidere

Min bestefar røkte ikke og han var måteholden med alkohol, men hver 17. mai sto han tidlig opp, kledde på seg findressen og gikk ut på den vesle balkongen i fjerde etasje i blokka der han og bestemor bodde på Tonsenhagen. Ute på balkongen tente han opp en sigar og helte noe sterkt i glasset og nøt sin frihet. Bestefar ble født i 1917 under vanskelige forhold på Kampen i Oslo. Som så mange andre familier bodde de trangt og dårlig i en ettromsleilighet der familien så seg nødt til å leie ut kjøkkenet for å få det til å gå rundt. Bestefar var 23 år da krigen brøt ut, og 28 da frigjøringen kom. Så fulgte den sosialdemokratiske æra med enhet, samling, velstandsøkning og arbeid mot felles mål. Da den sosialdemokratiske æraen begynte å slå sprekker på 70-tallet, var min bestefar på vei mot de 60. Han hadde gjennomlevd nød og bitre klassemotsetninger, krig og okkupasjon og så gjenreisning og det økonomiske mirakelet.

Under hele etterkrigsperioden frem til murens fall levde vi med en ytre fiende som var klart definert – Sovjetunionen. Våre politikere forklarte befolkningen i klare og nøkterne ordlag hvordan situasjonen var og hva vi kunne vente oss hvis det verste skulle skje. Samfunnet var preget av enhet og samhold og en forståelse av at alle måtte gjøre sin plikt. Det var selvsagt krefter som var i opposisjon til det rådende regime – som det liberalistiske Libertas – men de ønsket seg en annen økonomisk politikk, ikke et helt annet samfunn. De første som virkelig ønsket seg et annet samfunn var de venstreradikale som vokste frem på 70-tallet. De slo en kile inn i det vestlige samfunn, og den kilen skulle med tiden vokse seg til en enorm sprekk som truer med å rive hele byggverket i fillebiter.

Da jeg selv var ung på 90-tallet var ikke 17. mai en dag jeg hadde noe veldig bevisst forhold til, men jeg tok nå på meg dressen og dro ned til byen. Etter hvert som vi kom opp i tenårene ble det mer og mer vanlig at mine jevnaldrende ikke feiret 17. mai, tvert i mot så var det ganske mange som bevisst unnlot å feire. De tok på seg joggebukse og hettegenser og benket seg foran playstation i mørke kjellerstuer. De mest avanserte dro til Grünerløkka for å feire alternativ og flerkulturell 17.mai. Uten at jeg helt klarte å artikulere hvorfor var det noe provoserende over at mine kamerater ikke bare unnlot å feire, men direkte hånet nasjonaldagen. Hvor kom det fra? De som feiret alternativ 17.mai gjorde det med en brodd mot den nasjonale og det de oppfattet som en ekskluderende feiring. Det kan det vanskelig sies å være noe hold i. Den norske 17.mai feiringen er sannsynligvis en av verdens mest inkluderende nasjonaldagsfeiringer. Den er åpen for alle som vil. De som trakk ned i mørke kjellerleiligheter begrunnet det ikke med noe som helst. Det var en slags nihilistisk avvisning.

For noen var 90-tallet en svært optimistisk tid. En tid da verden åpnet seg. Den kalde krigen var slutt. Det ble lettere å reise. Man fikk Erasmus-programmet som gjorde at norske studenter kunne studere ved europeiske universiteter. For andre var 90-tallet en mørk tid. Det gjaldt særlig for barn av arbeiderklassen. Normoppløsning, økende kriminalitet, narkotikamisbruk, rotløshet. Det som forente dem var at den nasjonale ethosen som var så selvsagt for min bestefar og hans generasjon var borte. Hos øvre middelklasse som en positiv avvisning, et frigjøringsprosjekt, vekk med den trange nasjonale trøye. Hos arbeiderklassen først som en nihilistisk avvisning av det etablerte, senere en følelse av tap og selvforakt. Hvor ble det av den nasjonale ethosen? Det er ikke slik at tiden bleker alle ting. 4.juli er av eldre dato enn 17.mai og er svært viktig og høyst levende for amerikanerne. 17.mai feires selvsagt stort her til lands, men har på mange måter forfalt til et tomt ritual. Det som begynte som en drøm om det klasseløse samfunn på 70-tallet fortsatte videre som en drøm om det grenseløse, multikulturelle samfunn på 90-tallet. Det nasjonale ble i beste fall noe latterlig og provinsielt, i verste fall noe farlig som det måtte slås ned på.

Da arbeiderklassen et par tiår senere oppdaget at de var blitt ”lurt”, at det var de som fikk jobbene sine konkurranseutsatt av billig arbeidskraft, at det var de som måtte stå i frontlinjen i det nye flerkulturelle eksperimentet, at kulturen deres ble sett ned på og hånet, kom reaksjonen. Og der står vi i dag. På hver vår side av en kløft som vokser seg større for hver dag. Futurister og arkaister – etter den britiske historikeren Arnold Toynbee. Futuristene ser lengselsfullt mot et paradis der fremme et sted. Det gjelder bare å fortsette med mer av det samme, mer globalisering, mer innvandring og å overkomme fordommer og rasisme hos de som stritter i mot. Arkaistene ser like lengselsfullt bakover i tid. Mot en tapt gullalder. Den gang Norge var Norge, og Sverige var Sverige – et like umulig og håpløst prosjekt. To prosjekter som gjensidig utelukker hverandre. Derfor skriker de vestlige samfunnene etter politiske ledere som kan formulere nye visjoner, som langsomt kan lege det skismaet som har oppstått i vårt samfunnslegeme. Jeg vet ikke hva det skal være, men jeg er overbevist om at det må ha noe med en nytenkning av det nasjonale å gjøre.