Kommentar

Når journalister skal si noe riktig fint om seg selv og sin rolle i samfunnet, fremheves ofte at de avdekker skjulte maktsammenhenger, særlig at de avslører viktige ting som ikke passer inn i de styrendes selvbilde. Iblant skjer dette; da stemmer virkeligheten overens med det fine idéalet som holdes opp for avislesere, radiolyttere og TV-tittere, og alt er såre vel. Andre ganger får man imidlertid mistanke om at det er et helt annet spill som foregår, et som er vesentlig mindre flatterende, og som dessuten gjenspeiler en skjev systematikk innen mediebransjen med betydelige og villete politiske konsekvenser. Dessverre er det den sistnevnte situasjonen som dominerer samfunnsgranskningen slik mange av oss tolker virkeligheten. Jeg vil gjerne komme med noen eksempler fra pågående valgkamp på at norske journalister ikke gjør som de burde gjøre – de graver ikke slik de var ment å grave – men i stedet behandler noen politiske bevegelser og partier bedre enn andre. Enkelte samfunnstopper hakker man stadig på mens andre beskyttes, noen idéologier støttes aktivt – iblant åpenlyst, men som regel skjult – mens andre latterliggjøres og bekjempes.

La oss begynne med et «sorgens budskap» som NRK var nødt til å formidle tirsdag 15. august: resultatet av institusjonens egenbestilte politiske meningsmåling ved innledningen til valgkampen forut for stortingsvalget 11. september. Man kunne formelig merke den småugne stemningen, for Arbeiderpartiet hadde gått tilbake hele 5,9 % mens både Høyre og FrP gikk frem Da også oppslutningen om Sp var markant redusert, viste målingen for første gang på meget lenge et borgerlig flertall på Stortinget, og det til tross for av Venstre på også denne målingen lå under sperregrensen.

Det var definitivt ikke slik man hadde sett for seg innledningen på Aps gjenkomst inn i maktens øverste sirkler, det kunne merkes, men man innkalte da Jonas Gahr Støre til intervju for å forklare hva som hadde skjedd. Hvilke forklaringer fantes, hva var det velgerne «ikke hadde forstått»? Dette gjorde partilederen greit rede for som drevne politikere typisk gjør i slike situasjoner; man hadde ikke «fått budskapet klart nok frem» ennå, visse «misforståelser» forelå, formodentlig av kommunikatorisk natur, men for øvrig var han sikker på at valgresultatet ville bli mye bedre for nå skulle Aps mange dyktige valgkampmedarbeidere «sette aille kluter tel» og så videre og videre. Påfallende var NRK-journalistens ytterst forstående, nærmest imøtekommende holdning til (bort)forklaringene av et av de mest signifikante, altså statistisk sikre, popularitetsfallene jeg kan huske for et ledende parti like forut for et valg: ingen pirking i såret fant sted, ingen skarpe og for intervjuobjektet forstyrrende spørsmål ble spurt. Man var akkurat så ærbødig som Marienlyst-tradisjonen tilsier når en Ap-topp kommer i studio.

I Kveldsnytt samme dag fulgte man opp med en ny vri på de smått sensasjonelle målingsresultatene. Visst fortalte man fremdeles om Arbeiderpartiets store tilbakegang, det var ikke til å unngå, men tyngden i innslaget ble viet … fremgangen for MDG! Selvsagt kan også slikt forsvares, i alle fall om det ikke hadde vært del av et større mønster, all den stund minipartiet faktisk hadde gått frem imponerende 1,8 prosentpoeng til 4,6 % og nå var over sperregrensen. Men var det ikke minst like bemerkelsesverdig at FrP på samme måting gikk opp til 16,7 %, frem 2,7 og til et nivå over resultatet ved forrige valg, en fremgang som vel ikke akkurat var forventet i NRK-kretser?

Vi er med det ovenstående eksempelet inne på et langt mer interessant og viktig fenomen enn «fake news» som det prates så frikostig om i samtiden, nemlig hvordan man fra mediehold vinkler og vektlegger informasjon i den stadige strømmen av hendelser man enten registrerer eller ikke, enten plukker opp og gjør et nummer av eller lar være. Av spesiell interesse innen tematikken er NRKs holdning til Fremskrittspartiet og ganske særlig til den politikeren som trolig oppfattes som farligst for det eksisterende meningshierarkiet, Sylvi Listhaug. Jeg velger å trekke frem som illustrerende en i utgangspunktet temmelig likegyldig retorisk episode, og så får hver enkelt leser vurdere om min omtale er overdreven eller ikke. Den språklig pikante hendelsen jeg har i tankene, kan sammenfattes i ett ord, men et jeg inntil helt nylig ikke visste eksisterte: imamsleiking.

Akkurat når retoriske konflikter begynner, er ikke alltid like lett å si, som også skapelsesprosessene bak nye ord kan være forbausende ullne, men et steg på veien var nok Listhaugs deltagelse på et stevne for norsk-pakistanere feirende Pakistans nasjonaldag. En i de kretser kjent og angivelig tolerant pakistansk imam var hovedgjest og hovedtaler på møtet, og fru Listhaug tok seg da den frihet å spørre den religiøse lederen om det virkelig var sant at han tok avstand fra dødsstraff for frafalne og andre forøverne av meningsforbrytelser innen islam. Intet svar kom. I etterkant ble ministeren fra mange hold beskyldt for å ha vært frekk mot den fine gjesten. MDGs Shoaib Sultan  mente til og med at hun ved sin oppførsel hadde gjort seg til talsmann for «unorske verdier,» intet mindre. Men det var i et etterfølgende ordskifte med KrFs Hareide at bålet virkelig tok fyr. En noe alterert Listhaug beskyldte Den Gode Mannen for å være blant de mange innen norsk offentlighet som unnfallende og full av misforstått høflighet og hensynsfullhet «sleiket imamene oppetter ryggen.»

Imamsleiking bør absolutt være en kandidat til «årets nyord» selv om utrykket «å sleike noen oppetter ryggen» alt er velkjent fra norsk dagligtale. Kraftfullt sunnmørske Sylvi taler et klarere språk enn vanlig er blant polikere, det skal hun ha, så det var neppe tilfeldig at akkurat hun formulerte seg på denne måten. Hareide gikk uansett i taket over beskyldingens innhold så vel som form og søkte umiddelbart hjelp og trøst hos storesøster Erna, hvilket han fikk, skjønt akkurat dét er ikke poenget i sammenhengen. Mer interessant i vårt valgte perspektiv er hvordan NRKs journalister siden fulgte opp saken.

Det har vært en helsikes kvekking og kvining for å si som sant er; man har gravd, gnuret og gnidd. Nesten daglig har en eller annen journalist villet ha den stridbare damen til å unnskylde seg overfor krenkede herr Hareide, for det var da virkelig langt over streken hun hadde gått, og hadde ikke til og med selveste Statsministeren gitt henne refs for ufin ordbruk? Ville hun ikke nå innrømme at hun hadde brukt et språk som skadet da hun sa sin hjertens mening om mangelen på mannsmot blant kollegene, nå når hun hadde fått tid til å tenke seg om?

Nei, sa Sylvi, det hadde rett nok gått «en kule varmt», men noen unnskyldning kom ikke på tale. Dette nei stoppet imidlertid ikke journalistene: Nye spørsmål fulgte gamle om akkurat det samme, om og om igjen og ikke alltid med ens språklig variasjon fra forsøk til forsøk. Det hele har vært et besynderlig skue reflekterende en syntese mellom anti-FrP-ismen som er så inngrodd på Marienlyst, og den alminnelige retoriske nymoralismen som nå rår grunnen; ingen formuleringer kan tillates dersom noen krenkes, med mindre da denne «noen» tilhører høyresiden. Da er det til gjengjeld fritt frem for enhver språklig eller billedmessig perfiditet, jamfør VGs gjentatte illustratoriske «morsomheter» overfor statsminister Solberg  og president Trump. Hva denne typen persevererende forfølgelse angår er forskjellen mellom Akersgata og Marienlyst bare kvantitativ; hoveretningen – høyresiden skal stigmatiseres – er definitivt den samme.

Kan det i unnskyldende retning anføres at NRK muligens ikke har tid og ressurser nok til å oppføre seg alminnelig anstendig overfor sine politiske motstandere, altså de som ikke tilhører den moteriktige venstresiden, inklusive de mange som ikke begeistres over de massive forsøkene på å gjennomføre en forvandling av det norske samfunnet i flerkulturell retning? Neppe, for andre samfunnslag og politiske retninger tilgodeses på den mest ømskinnete måte.

Som eksempel på sistnevnte vil jeg trekke frem den nye satsningen «Faten tar valget» som skal slippes løs på det norske folk om kort tid, og som formodentlig særlig skal bevege unge muslimer til å gå til valgurnene. Visstnok vil dette bli første gang at en programleder på NRK Fjernsynet bærer hijab, og man er tydelig fornøyd med seg selv derstedes over å kunne flytte enda en grense i arbeidet for å skape Det Nye Norge. Jo da, vi kan trygt gå ut fra at den nye heltinnen «finner sitt parti» som forhåndsomtalen beskriver det. Tør vi antyde at det neppe blir hos FrP Faten lander i sin søken etter ung politisk visdom? Det tør vi, og jeg antyder i samme slengen at dette neppe skaper sjelekvaler for NRK. Der er de nok i stedet såre fornøyd med både å ha vist seg fremadlenende i «inkluderingen» av mennesker som bekjenner seg til den hurtigstvoksende religionen i vårt land, over å ha logret for fremmedkulturell ungdom i sin alminnelighet og samtidig over å ha kunnet gi enda et lite skinnleggspark til norsk høyreside uten å kunne bli tatt for åpenbar partiskhet. Slikt gir glede, vil jeg tro, så konspiratorisk anlagt er jeg. At seerne alt i forkant er i harnisk over NRKs foretaksomhet, uroer dem ikke. Man er vant til å trekke på skuldrene over klager i de kretser, og man får lov til å ture frem.

Men la oss vende tilbake til begynnelsen om ikke til åstedet, altså til gravejournalistikken nevnt i overskriften. Jeg innrømmer villig at NRK og andre hovedleverandører til journalistisk venstreparti aktivt bedriver slik virksomhet, dog på andre måter – minst to i tallet – enn det de selv forestiller seg.

Dels utviser de betydelig evne og vilje til å undergrave fundamentet som den norske nasjon er bygget på, ved ikke å vedlikeholde den klassiske norske folkedannelsen (små eksempler blant mange: programmer omhandlende norsk historie og litteratur, inklusive det gamle Ønskediktet, er det blitt færre av, og andakter med spesifikt kristent innhold uten inter-religiøs eller humanistisk vinkling er nærmest fullstendig fjernet), dels florerer det med programmer som hyller den pågående samfunnsomdanningen. Man vinkler som man vil, og viljen er tydelig: Det nye og flerkulturelle Norge er det fine, det som skal løftes frem og males i gild kulør, nesten regnbuefarger til tross for at syntesen mellom «seksuell frigjøring» og islam må fortone seg usannsynlig for alle andre enn lallende optimister, mens andre oppfatninger skal latterliggjøres.

Den andre typen gravevirksomhet som har gode tider innen norske medier, med NRK som dominerende institusjon, fødselshjelper og retningsgiver for Det Nye Vi, er at de graver sin egen grav. Ved å forskjellsbehandle konkurrentene i den pågående norske samfunnsstriden så mye som de gjør, trolig omtrent svarende til overvekten av venstresympatier hos journalistene, så bringer de selve den demokratiske prosessen i vanry. De bidrar vesentlig til å øke politikerforakten som brenner på høyresiden, hos folk som ser hvordan innvandringsskepsis og klimarealisme latterliggjøres her hjemme nesten like mye som hån og hat mot president Trump dominerer i vurderinger av internasjonal politikk.

Hvis journalistene og deres faste ekspertkorps av meningsfeller tror at den synkende tiltroen til media vil bli kompensert med økt støtte fra såkalte «nye nordmenn», altså de formodete seerskarer til Fatens program og lignende som stelles i stand, så kan det være at de gjør regning uten vert. Dersom det demokratiske systemet slites i stykker i landet, hvilket jeg frykter holder på å skje, så kommer det ikke til å være muslimer som trår til som dets ivrigste forsvarere. Ei heller vil det være de som kommer til å gå i bresjen for journalisters rett til å forhåne alt og alle etter forgodtbefinnende. Også i så måte merkes mer enn et snev av selvdestruktiv tilbøyelighet i NRKs oppførsel.