Gjesteskribent

Folk venter på å krysse en gate i Tokyo den 25. mai 2020. Foto: Kim Kyung-Hoon / Reuters / Scanpix.

Japan, et land med 126 millioner innbyggere, verdens tredje største økonomi, en av verdens eldste befolkninger og en av verdens tettest befolkede megabyer som hovedstad, har per 23. mai bare 809 døde av covid-19! Det er 0,6 per 100.000 innbyggere. Til sammenligning har USA 28,8, Storbritannia 53,2 og Norge 4,3 døde per 100.000 ifølge Worldometers. Japan ligger nær episenteret Kina, og fikk sitt første tilfelle av covid-19 allerede i januar. I tillegg fikk de utbruddet i februar på Diamond Princess, cruiseskipet som lå til havn i Yokohama. Dette utbruddet var da den største opphopningen av smitte utenfor Kina.

Likevel ble ikke samfunnet stengt noe særlig. Statsminister Abe anbefalte i slutten av februar at skolene skulle stenges, men i gatene myldret fortsatt folk, og togene var som vanlig stappfulle. Ikke mange hadde hjemmekontor, noe som også viste seg vanskelig i starten, da mange verken hadde bredbånd eller de andre fasilitetene som skulle til. Japanerne var vant til å klare seg med smarttelefonen hjemme. Men dette skulle forandre seg.

I slutten av mars blomstret kirsebærtrærne i Tokyo, og folk bare måtte ut og nyte synet og ha piknik under trærne. Smittetallene steg.

Først 7. april kunngjorde Abe unntakstilstand i sju av landets 47 prefekturer, deriblant Tokyo, og de regionale lederne kunne oppfordre folk til å holde seg innendørs. Noen arbeidsplasser ble bedt om å stenge. Dette var en mye svakere form for nedstengning enn i mange andre land, og det var ingen straff for å bryte oppfordringen. Men folk tok ansvar og fulgte den likevel. Og utviklingen av hjemmekontor tok kvantesprang framover; det som ville ha tatt år å utvikle, skjedde nå på uker.

«En bølge av koronavirus-drevne arbeidsplassreformer feide over landet, et land som er kjent for en gammeldags arbeidskultur som verdsetter lange dager på jobben og møter ansikt til ansikt», skrev The Japan Times lørdag. Hjemmekontor var ikke lenger umulig.

Men det var bare sju prefekturer som var delvis nedstengt, i resten av landet gikk arbeidslivet stort sett sin vante gang. Japan fulgte heller ikke oppskrifta med å teste mye, slik som Sør-Korea, som med rette får skryt internasjonalt for sin eksemplariske takling av korona-utbruddet i landet og sine gode resultater.

Mens sjefen for WHO, Tedros Adhanom Ghebreyesus, i mars gikk ut med det enkle budskapet «test, test, test», sier professor ved Hokkaido universitet, Kazuto Suzuki, at «test, test, test» ikke er den japanske strategien. Det holder med å finne opphopninger av smitte og bare teste folk med akutte symptomer, sier han. Men han tilføyer: Blir det eksponentiell vekst igjen, må vi ha mer testing.

Så det lå an til at Japan virkelig skulle få de store tallene av korona-smittede og -døde. Tokyo kunne bli «det neste New York».

Men nå, nesten fem måneder etterpå, har det altså ikke gått slik, selv om mange mener det er for tidlig å konkludere med noe som helst ennå. Man bør vente til pandemien har ebbet ut. Lite testing kan også bety at man ikke har fått det fulle bildet.

Likevel er tallenes tale klar: Japan har få registrerte smittede og få døde i forhold til folketallet og i forhold til sammenlignbare land i Vesten. Mange klør seg i hodet og lurer på hvorfor.

Svaret, mener man, er kulturen, som i denne sammenheng er det den tillærte måten å leve på.

Japanerne tar ikke hverandre i handa når de hilser; de bukker og står et godt stykke fra hverandre. Folk berører sjelden hverandre. Man kan stå tettpakket som sild i tønne på et tog i Tokyo i rushtida og likevel ikke berøre hverandre. Til og med her klarer de å holde noen millimeters avstand.

I tillegg har de lang tradisjon med å bruke munnbind, og nå i koronatida brukes det av opp mot 100 %. Det brukes like mye for å beskytte andre som for å beskytte seg selv. Det er flaut å være den som utsetter andre for smitte. Individet føler ansvar for kollektivet. Nå bærer de munnbind selv om de er friske, for de vil ikke utsette seg selv for smitte og slik belaste andre med sin sykdom.

Den generelle rensligheten er også et kulturelt trekk. Kommer man til et privat hjem, men også til templer, sykehjem og enkelte restauranter, museer, hoteller o.l., må man sette fra seg skoene før man går inn, og man får servietter for å tørke av hendene. Ofte blir man tilbudt tøfler. Er rommet dekt av tatamimatter, kan man ikke gå med tøfler engang. På badet er det forventet at man går med tøfler.

Japanerne har et sunt kosthold med mye fisk og grønnsaker, de er i god form, og det er lite fedme blant befolkningen.

Det er nå flere som har fått øynene opp for betydningen av disse kulturelle faktorene og skriver om det i media – som her, her og her. Til den ene av disse artiklene er det leserkommentarer, som vanlig kommer det på slike steder både ris og ros. Her er et eksempel på det siste:

Jeg syns Japan og folket som lever her bør roses for å ha holdt tallene så lave så langt. Selv om ikke alt skyldes oppførsel, er det ikke til å komme forbi at godt innøvd bruk av munnbind, sosial avstand, generell renslighet, liten fysisk kontakt, skikk og bruk, sunt kosthold, god form, manglende fedme og lydighet mot korona-rådene, har en stor del av æren.

Statsminister Abe har fått mye kritikk for sin håndtering av korona-krisen. Kritikken går på at han har vært uklar, og at det ser ut som om han har hatt dårlige rådgivere. Da han bestemte at det skulle utdeles to munnbind til hver husholdning i hele landet, ble han til og med utsatt for hån og morsomheter. På folkemunne ble prosjektet kalt «Abenomasks». Bedre ble det ikke da hele prosjektet ble rådyrt, munnbindene kom fra Kina med italiensk tekst, og noen var tilgriset med hår!

Han får likevel ros av en leser:

Resultatene taler for seg selv. Bra gjort, mr. Abe. Ingen kjølebiler pakket full med døde mennesker i Tokyo.

 

Forhåndsbestill «Islamismen i Sverige» her!