Kommentar

Rembrandt van Rijn (1606–1669), «Belsassars fest» (ca. 1635–38). Olje på lerret, 167,6 x 209,2 cm, National Gallery, London.

Uttrykket i tittelen kjennes trolig igjen av flertallet Document-lesere, men la meg likevel minne om både opphav og betydning. Som så mangt i vår intellektuelle historie, stammer det fra Bibelen, nærmere bestemt Det gamle testamente der det i Daniels bok, femte kapitel, fortelles at overnaturlige fingre skrev ordene Mene, mene, tekel ufarsin på veggen under et gjestebud Kong Belsassar gav i Babylon. Meningen var uforståelig for alle andre enn selvsamme Daniel som oversatte den guddommelig-kryptiske meldingen på følgende vis: «Du og ditt er veiet og funnet for lett. Riket er delt og vil bli gitt til mederne og perserne.» Samme natt ble kongen drept og landet tatt av den mektige Dareios som nåtidens europeere helst kjenner som persernes konge under første del av krigene mot grekerne, inklusive slaget ved Marathon i år 490 før Kristus.

I moderne tid er ordene kommet til å bety et allment varsel om nært forestående undergang. Det er i ferd med å bli for sent, innser den forstandige leseren av «skriften på veggen», lukten av uhygge og nederlag sprer seg allerede selv om det farefulle i situasjonen kanskje ennå bare skjønnes av noen få, de mest klarsynte.

I det følgende vil jeg henge meg på denne moderne tolkningen av gammeltestamentlig innsikt ved å minne om og leke med noen samtidsaktuelle tolkninger av «skrift på veggen»-begrepet. Det blir jo ofte mest moro, i alle fall mest interessant, når man veksler mellom det konkrete og det abstrakte, det bokstavelige og det billedlige. Ikke minst ved midtsommertider bør man ha lov til slik balansegang selv når særs alvorlige temaer behandles.

I min ungdom på universitetet fantes det en uendelighet av «skrifter på veggen» å lese for den som orket, nemlig veggaviser som datidens venstreradikale hengte opp overalt for å overbevise seg selv og oss andre om at det var de, sosialistene og kommunistene, som hadde forstått verden – historien, samtiden og fremtiden – riktig. Nesten aldri gjorde jeg mer enn kaste et blikk på alt gråpapiret – allerede da hadde jeg fått mer enn metta mi av propaganda og løgnaktighet -, men ingen kunne unngå å registrere avisenes eksistens. Masseeffekten av fenomenet var betydelig også for dem som prøvde å ignorere det som slik ble publisert: De mest verbalt aktive studentene bekjente seg til marxismen-leninismen, Mao Zedongs lære og kjempet hardt og utrettelig for å skape et kommunistisk Norge. Første del av 70-tallet var en ubehagelig tid innen akademiske miljøer, mettet med nærgående politisk agitasjon i de fleste sammenhenger og følgelig alt annet enn trivelig for en uerfaren student som stundom tok til motmæle mot den radikale konsensus. Unge mennesker i dag skal ikke innbille seg at politisk korrekthet er noen ny oppfinnelse i intellektuelle kretser, begrepet har bare fått et modifisert innhold sammenlignet med for femti år siden.

Under min etterfølgende tid i militæret ble jeg kjent med en helt annen veggskrift, nemlig Plakaten på veggen som hang lett synlig på offisersmessa og nesten alle kontorer. Plakaten sammenfattet vesentlig lærdom fra Norges forvirrede opptreden i tiden før, under og etter 9. april 1940 og trakk dessuten linjen fremover: Norske stridsmenn skulle kjempe mot enhver fiende som forsøkte å ta landet vårt, og dét med alle midler som stod til rådighet. Ethvert forsøk på å overtale Forsvarets befalingsmenn eller øvrige personell til ikke å sette seg til motverge, var å anse som forræderisk og fiendepropaganda. Hovedbudskapet var således glassklart: Alt skulle gjøres for å bevare Norges frihet ved et eventuelt angrep; tafattheten fra 9. april skulle aldri mer få prege oss om ufred igjen truet landet. Ingen norsk stridsmann skulle fremtidig kunne si at han ikke visste hva som ble forlangt av ham, om det verste skjedde.

Tradisjonen i Forsvaret med at «Plakaten på veggen» hang midt i audsyna på alle militære kontorer, var uskreven etter det jeg har kunnet bringe på det rene, men ikke desto mindre meget effektiv. Alvorsordene var allestedsnærværende både fysisk og i internalisert form. Det utvetydige i budskapet fortjener å gjentas: Ethvert angrep mot oss skulle bekjempes, vi skulle slåss mot enhver inntrenger som best vi evnet. Mitt ubehagelige inntrykk er at tilsvarende eksplisitte klarhet og ditto innstilling i dag mangler innen både den militære og sivile delen av vårt samfunn.

Forsvaret vil blant annet ikke lenger bruke penger (!) på å trykke og distribuere «Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved væpnet angrep på Norge», som Plakatens offisielle navn lød. «Det finnes ingen sentral ordning for trykking og distribusjon av «Plakaten på veggen», det er [derfor] opp til den enkelte ansatte eller leder å henge en fysisk plakat på veggen om ønskelig», lyder beskjeden fra Forsvarets fellestjenester. Dessuten får vi vite at «etterspørselen etter Plakaten har vært lav», så da så.

Ja vel, da skjønner vi bedre hvor saken står og landet ligger. Selvsagt tror jeg ikke at forsvarsviljen er direkte proporsjonal med antall fysiske plakater med et tydelig «vi skal slåss for vårt land»-innhold rundt omkring på militære vegger, vennligst ikke konstruer noen slik stråmann for fremtidig argumentasjon, men ingen skal fortelle meg at denne stille avviklingen av en 70-årig norsk forsvarstradisjon og markering av bevisst kampvilje er uten informasjonsverdi. Vi nærmer oss i dag den samme innstilling til militærvesenet som preget toneangivende deler av det norske samfunnet på slutten av 30-tallet: Det der med fysisk krig og blod og militært forsvar, det er ikke noe for oss humanister og de facto pasifister, intet vi vil vite noe om. De som er involvert i slikt, må for Guds skyld holde en lav profil; det er vårt velutviklede diplomati, vår store internasjonale innsats for fredens sak og våre rause humanitære bidrag til hjelpetrengende rundt omkring på kloden som er Norges hovedsakelige forsvar, ikke slikt som smeller og koster liv.

Noen vil sikkert synes at jeg overdriver i formuleringene ovenfor, men der er jeg uenig. Plakater har symbolkraft, som all annen skrift på veggen har det, om enn lesningen av dem og forståelsen kan falle oss vanskelig all den stund utdannelse i gammeltestamentelig, danielsk tolkning av tegn og signaler ikke akkurat er prioriterte fag ved våre læresteder. Det er som med alt annet: Årvåkenhet og forståelse må øves opp og vedlikeholdes til menneskenes og samfunnets beste, ikke minst hva gjelder potensielt ubehagelige forhold som måtte dukke opp lenger fremme. Vi forsynder oss grovt mot dette i dagens Norge, naivt blinde for farer og symbolsløve som vi er blitt i så mange sammenhenger.

Den type angrep som Plakaten på veggen advarte mot og fortalte hvordan vi skulle bemøte, var et militært overfall rettet mot vårt territorium, vår stat. Et slikt trusselscenario var naturlig og rimelig gitt erfaringene fra 9. april 1940. Nå var det angrep fra Sovjetunionen man så utgjøre en fare, og trolig var det mot angrep derfra at norske våpen måtte rettes.

Men Plakaten sa også klart fra om at «femtekolonnister» og «sabotører» inngikk i rekken av fiender mot hvem militære sjefer hadde plikt til å iverksette tiltak. Da er vi inne på glidende overganger av mer politisk natur, for det er ikke alltid så at et lands fiender har vennligheten av å bære tydelig uniform eller et rødt eller oransje armbånd som identitetsmarkør når de angriper oss.

Misforstå meg nå for all del ikke: Jeg sier ikke at prinsippene og retningslinjene fra Plakaten på veggen bør eller skal gjøres gjeldende overfor norske politiske motstandere, ei heller at militære, i bunn og grunn krigerske, forholdsregler er direkte relevante for hvordan man skal se på og behandle grupper av utlendinger som har lovlig opphold i vårt land, men som av en eller annen grunn ikke settes pris på. Vi lever i fredstid og i en rettsstat samme hvor mange sider ved dagens norske samfunn den enkelte, jeg inklusive, kan finne gebrekkelige. Det jeg skriver nå er følgelig ingen oppfordring til voldsbruk, ikke i noen form. Men samtidig ansvarlige, patriotiske norske borgere være klar over at vårt fedreland i dag utsettes for langt mer intrikate, mer mangslungne «utfordringer» enn tilfellet var i årene etter krigen. Ulike skrifter på mange forskjellige vegger forteller oss om farer som nå truer vår nasjon – dels utenfra, men bestemt også innenfra – og dét på ganske andre måter enn i form av et militært angrep mot staten Norge. For stater og nasjoner er nemlig ganske så ulike entiteter, og det er uten tvil sistnevnte, nasjonen Norge for vår del, som står under sterkest trykk slik verden er blitt. Samtidig er det nasjonen mer enn staten vi som fedrelandselskende borgere først og fremst skal arbeide for å bevare og styrke.

Det finner hvert år sted, også etter det foreløpige 2015-toppunktet, et betydelig innsig av fremmedkulturelle innvandrere/familiegjenforente/flyktninger/migranter inn i Norge, hvorav mange bekjenner seg til en suprematistisk-aggressiv religion som i 1400 år har befunnet seg i krig med europeiske verdier og nasjoner. Et stort antall av disse individene legger for dagen minimal interesse for å ta til seg et europeisk, enn si norsk, levesett. Videre finnes det blant oss godt om nordmenn som ikke bare fornekter at denne migrasjonen representerer et problem, men direkte ivrer for å øke andelen av fremmede i vårt land. Enten disse innvandringsliberalerne skjønner det selv eller ikke – personlig vil jeg tro at de fleste av dem er uten subjektiv skyldsbevissthet – så skader de sitt fedreland. Deres virksomhet må motarbeides med all den kraft vi har, men selvsagt – jeg presiserer igjen – innen de rammene som norsk lovgivning tillater.

Dette er hovedbudkapet i skriften på veggen slik dagens nasjonalsinnede nordmenn leser den. Jeg nekter imidlertid å akseptere at de rådende tendensene er uavvendelige, slik den skrevne konklusjonen var det for to og et halvt tusen år siden i Babulon, altså at ubotelig skade allerede er skjedd og at vår kultur nå er dømt til å skli utfor stupet. Menneskenes verden er helt enkelt ikke slik innrettet; alle menneskeskapte utviklinger kan snus, all tidsånd kan endres og vendes.

Jo mer vi arbeider for slike endringer, desto mer sannsynlige blir de. Skam få den som gir seg.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også