Kommentar

Svein_Blindheim

17. mars i år døde Svein Blindheim, 96 år gammel. Han var en norsk helt. Jeg vil hedre ham som best jeg kan, ved å skrive noen ord om hans livsløp og meninger.

Blindheim gjennomførte befalsskolen 1937/1938 og var 9. april 1940 sersjant i Hæren. Han prøvde å melde seg for sin oppsettende avdeling, men ble avvist. Han tok seg da til Askim der han ble med i en improvisert avdeling på i alt 129 mann som var villige til å kjempe. Det norske felttoget i Østfold var stort sett en militær katastrofe, som for øvrig hele felttoget på Østlandet var det, men med islett av harde strider enkelte steder der nordmennene gjorde effektiv motstand. Blindheim ledet en tropp av styrken i kampene ved Fossum bro 12.-13. april.  Det ble blodig: 15 nordmenn falt i trefningen og enda flere ble såret.

Til sist rømte de norske styrkene over til Sverige. Interneringen der varte fram til sommeren 1940 da kapitulasjonen i Norge var et faktum. Blindheim og de fleste andre i samme kategori ble sendt tilbake til det okkuperte Norge, men tidlig i 1941 valgte han å gjenoppsøke krigen for å fortsette kampen mot Nazi-Tyskland. Han la ut på en særdeles lang og komplisert reise via Sverige, Moskva, Odessa (han befant seg på toget dit ved tidspunktet for Tysklands angrep på Sovjetunionen, 22. juni 1941), Baku, Iran, India, Afrika, Canada og, endelig, Storbritannia.

Vel fremkommet ble han rekruttert av Martin Linge til Norwegian Independent Company  No 1, en britisk spesialstyrke i ettertid bedre kjent i Norge som Kompani Linge. Etter trening ble han våren 1943 sluppet ned i fallskjerm nord for Drammen for å organisere den militære motstandsvirksomheten i Stor-Oslo (operasjon Puffin). Han ble i november overrasket av tyskerne, men klarte å skyte seg ut og rømme til Sverige. Derfra returnerte Blindheim til Norge i januar 1944 og fortsatte arbeidet med organiseringen av Milorg i hovedstadsområdet. I januar 1945 ble han beordret til London før han i april samme år for siste gang vendte tilbake til et Norge i krig.

Blindheim ble høyt dekorert for sin innsats under krigen. Han fikk krigsmedaljen for å ha reddet en såret soldat ved Fossum bro, med stor fare for eget liv. For innsatsen under første del av Puffin fikk han enda en krigsmedalje, mens han for innsatsen under siste del av samme operasjon ble tildelt Krigskorset med sverd.

Etter krigen ble Blindheim Linge-klubbens første formann. Han gjennomførte Krigsskolen (1945-1946), tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden og ble fra 1949 av aktiv i Forsvarets Etterretningstjeneste. Etter alle solemerker å dømme var han etlet til en strålende fremtid i Forsvaret. Men det skulle bli annerledes, for mindre og mindre likte han det han så og var med på. Han organiserte Stay behind-grupper i Norge og deltok aktivt i norsk spionasje mot Sovjetunionen fra finsk territorium ved hjelp av innleide finske veteraner. Samtidig ble han ikke bare NATO-motstander etter hvert, men fremfor alt en sterk og prinsipiell motstander av atomvåpen; ingen av delene karrieremessige sjakktrekk, akkurat. Etter hvert sa han også mer og mer fra om det han var uenig i, også i norsk offentlighet, og da ble forholdet riktig surt. Det endte med at Blindheim i 1966 søkte om og fikk innvilget avskjed i nåde. Han var blitt ”majoren som ikke var til å stole på,” han var nærmest for en folkefiende å regne.

Dermed begynte en helt ny fase av Blindheims liv. Den nå 50 år gamle mannen begynte å studere filologi og historie, et studium han avsluttet i 1974. I det hele tatt ble Blindheims 70-tall alt annet enn typisk for en offiser av hans generasjon. Sin hovedoppgave, om nordmenn som meldte seg frivillig til Østfronten, fikk han utgitt under tittelen ”Nordmenn under Hitlers fane.” Den skapte en hel del oppstyr ettersom Blindheim hadde ”frekkheten” å konkludere med at frontkjemperne statistisk og stort sett var som nordmenn flest, altså hverken evneveike eller kriminelle, men tvert imot langs enkelte parameterakser noe bedre enn gjennomsnittet. Boken kan ennå, om man smører seg med tålmodighet, skaffes via antikvariater der den selges for rundt 400 kroner; den er interessant lesning og anbefales herved.

Riktig ståk om Blindheim ble det imidlertid da han i 1976 i mediene fortalte om den norske spionasjevirksomheten fra Finland på 50-tallet. Han ble nå rammet midtskips og med full kraft av maktmidlene til den norske fortielses- og forstillelseskulturen som etter krigen har satt seg fast i alle sprekker og gliper av landet: Først fornekter man og later som ingenting, og når dette ikke er mulig lenger, så straffer man den som hadde uforskammetheten av å si som sant var. Blindheim hadde jo selv vært med på å organisere både Stay behind og utenlandsspionasjen (om begge deler kan det herske ulike meninger og personlig er jeg ikke enig i at virksomheten var forkastelig, og at Blindheim følgelig hadde rett i sin avstandstagen, men dét er ikke poenget her), så etter hvert ble det uholdbart og nærmest komisk å blånekte. Det hele minnet litt om en annen berømt episode fra den kalde krigens tid, U2-affæren. Spionflyet U2 fløy høyt, høyt oppe mellom Bodø og Tyrkia og tok bilder av militært interessante områder i Sovjetunionen. Det skulle være usårlig, men til sist ble det skutt ned over Sverdlovsk. Også da nektet man først, iallfall for at flyet fløy fra Norge, og når det ikke nyttet, så sa man at man ikke hadde visst noe. Det blir i lengden slitsomt å nekte for at et gjenkjennelig flyvrak og en tilfangetatt pilot ikke finnes.

Blindheim ble til sist dømt til 75 dagers betinget fengsel for brudd på taushetsplikten og ”avsløring av militære hemmeligheter,” og da altså ”hemmeligheter” som mange kjente til og som i Finland var omtalt i flere bøker. Han godtok aldri dommen og forsøkte å få tatt saken opp igjen ved flere anledninger, men det lyktes ikke. Det offisielle Norge hadde stemplet krigshelten.

Kanskje var dette, selvsagt ved siden av hovedfagsarbeidet, medvirkende til at den nyslåtte lektoren mot slutten av livet gjorde en innsats for å modifisere bildet av dem som hadde havnet på den andre siden under krigens tid, på feil side, altså de som etter krigen var blitt dømt som landssvikere. Da Blindheim var 90 år, i 2006, gav han ut boken ”Den lange reisen. Et oppgjør med krigen” og han var hovedpersonen i dokumentarprogrammet ”Krigshelt i utakt” som ble sendt på NRK samme år. I både boken og programmet tok den tidligere krigshelten og majoren et generaloppgjør med norsk fortielseskultur og mytepreget historieoppfatning, kort sagt med hvordan vi de siste 70 år har behandlet annerledestenkende.

Blindheim påpekte at det var vår egen regjering Nygaardsvold som hadde hovedansvaret for at Norge var blitt angrepet i 1940 og, ikke minst, at forsvaret av fedrelandet hadde vært så elendig. Hadde man sørget for et bare så noenlunde anstendig militært forsvar og hadde man ivaretatt sine forpliktelser som nøytral overfor alle parter, også Storbritannia, i samsvar med Folkerettens krav, så er det svært usannsynlig at Tyskland ville angrepet. Operasjon Weserübung hadde vært et nærmest hasardiøst foretagende og i utgangspunktet ikke i tyskernes interesse.

Også vårt bilde av hvordan det norske folk hadde opptrådt under okkupasjonårene var selvforherligende feilaktig, hevdet han, holdningen dengang hadde slett ikke vært preget av systematisk motstand mot okkupanten, men derimot av betydelig villighet til å kompromisse og innordne seg overalt der dette var mulig. Det meste hadde på begge sider gått i ulike sjatteringer av grått, det hadde ikke vært svart-hvitt. Aktiv motstand fra alle andre enn kommunistene var et sent og sporadisk fenomen som slo inn først etter at krigen i realiteten var vunnet på andre fronter, særlig på østfronten.

I 2007 skrev journalisten Arvid Bryne boken ”Vi sloss for Norge” som er en slags parallellfortelling om livsløpene til Blindheim og Bjørn Østring (kjent NS-mann og frontkjemper; han døde i november i fjor) og med samtaler de to gamle mennene imellom. Blindheim og Østring møttes første gang i 1972 (trolig under Blindheims arbeid med hovedoppgaven i historie), ble venner og siden naboer. Det særpregete er at de to også ble forsonte, trass i aktivismen på hver sin side under krigen, og at dette kunne skje selv om de fremdeles var uenige om mye av det som hadde skjedd den gang.

Det er noe grunnleggende unorsk ved at slik forsoning kan skje uten at den ene parten tar all skyld på seg, uten at man stønner fram et ”mea culpa” og legger seg med potene i været i håp om den annens tilgivelse. Det kom da også flere syrlige anmeldelser av Brynes bok. Men forsoning er noe annet enn overgivelse og også tilgivelse, noe langt mindre moraliserende enn sistnevnte, noe mer vidsynt. Det er neppe tilfeldig at de som virkelig har kjempet for det de trodde på, som Blindheim og Østring, har lettere for å forsone seg med sine tidligere fiender enn de som har gjemt seg unna. Veteraner er gjerne litt rause når det kommer til slikt. I norsk politisk tradisjon er forsoning noe vi mener andre folk skal drive med seg imellom mens vi gjerne ”samordner” og ”legger forholdene til rette,” hva nå dette måtte bety, men Herren forby at vi skulle måtte inngå kompromisser om forståelsen av våre egne nære historiske konflikter. Da kvesses igjen knivene og frontene blir steile.

Jeg har funnet bare ett klipp på YouTube med Svein Blindheim, nemlig dette. Den gamle mannen ser tilbake på hvordan hans syn på rettsoppgjøret måtte forbli hemmelig i mange år etter krigen, på hvordan han i offisersmesser i flere land og gjennom mange år måtte holde tann for tunge med det han egentlig mente. ”Jeg hadde ikke motet som skulle til, for å si det jeg mente,” humrer Blindheim, nærmest litt flau og overrasket over erkjennelsen, virker det som.

Selv blir jeg en smule ”satt ut” som det nå heter, av en slik selvvurdering fra akkurat denne mannen. Man kan være enig eller uenig med både hans gjerninger og meninger, og selv er jeg begge deler, men var det noe Blindheim viste gjennom hele sitt liv, så var det mot, både av det militære og sivile slaget.

Vi som aldri er blitt presset ens tilnærmet like mye, kan bare ta av oss hatten i ærbødighet og takknemlighet. Samtidig skal vi gjemme i hjertet erkjennelsen av hvordan mannen følte han ble behandlet av de maktfulle i samfunnet. Selv en motets mann som Blindheim opplevde konformitetstrykket etter krigen som mer veldig enn den krigsmakt han kjempet mot i unge år. Slikt gir grunn til ettertanke.

Les også

Langeland og heltene -
Kyrkja og islamismen -
Kongelige og folkelige nei -
Aldri mer? -
Koht i historien -