Man kan mislike NRK sterkt og av gode grunner, men samtidig er det ikke til å komme fra at dette er verdens eneste norske allmenne rikskringkaster, hvilket uvegerlig innebærer at institusjonens programtilbud inneholder mye av spesiell interesse for nettopp nordmenn. Dessuten har NRK til enhver tid tilgjengelig mange flotte programmer i sitt arkiv, stoff som bare er noen tastetrykk unna for den som er villig til å lete og finne. En slik fin, faktisk riktig verdifull, seeropplevelse hadde jeg nylig med dokumentaren «Evig heder».

Det dreier seg om en TV-serie laget og sendt første gang på midten av 90-tallet. I seks programmer, hvert av rundt 50 minutters varighet, gikk man gjennom norsk nyere sjøfartshistorie, altså under 1900-tallet, men med særlig vekt på krigsseilernes opplevelser under andre verdenskrig (man tok også noen forbilledlige tilbakeblikk på hva sjøfolk gjennomled under den forutgående storkrigen da Norge lyktes med å holde seg nøytralt) og i etterkrigstiden. Rett nok kjenner jeg dette stoffet forholdsvis godt, men det ble likevel et rystende gjensyn med et underkommunisert avsnitt av nær norsk historie. Jeg vil gjerne gjøre mitt for å hedre disse menneskene ved å gjenfortelle deler av hva de opplevde. Da vil det også bli klart hva andre halvdel av overskriften viser til.

Da krigen kom til Norge våren 1940, fikk norske uteseilende skip ordre om å gå til alliert havn, hvilket de nesten uten unntak gjorde. Det dreiet seg om en betydelig handelsflåte som derved ble gjort disponibel for Hitler-Tysklands motstandere, verdens fjerde største (etter USA, Storbritannia og Japan; 7 % av totaltonnasjen i 1938) og dessuten den klart mest moderne hva særlig tankerflåten angikk, flinke som nordmennene var blitt til å omfavne ny skipsfartsteknologi etter at vi omsider innså at motoren for godt hadde erstattet seilet som viktigste fremdriftsmiddel til havs.

Med meget runde tall var det omtrent 30 000 mann som seilte de 1 000 norske skipene som fra våren 1940 av hjalp til å holde liv i Storbritannia, og etter 22. juni 1941 også Sovjetunionen, med ulike forsyninger fra i hovedsak USA. 40 % av britenes drivstofforsyning ble fraktet på norsk kjøl; dette var helt avgjørende for UKs evne til å føre krig. Tyskerne var like klare som alle andre over at kontroll med skipstrafikken over Atlanteren var av enorm strategisk betydning, og de startet derfor en massiv ubåtkrig mot fraktskipene. Lenge så kampen ut til å bikke i tyskernes favør; torpederingene var mange og i alt mistet nærmere 3 000 norske sjøfolk livet før konvoyorganisering og andre bedre vernetiltak fikk sånn noenlunde kontroll med situasjonen. Likevel var det så at «Hver tiende mann måtte dø» slik tittelen ble da Per Hansson på 60-tallet skrev sin berømte bok om de norske sjøfolkenes krigshelvete. Det er hevet over tvil at ikke bare var den norske handelsflåten overordentlig viktig for den samlede allierte krigsinnsatsen, men sjømennenes innsats var Norges eneste virkelig betydningsfulle bidrag til at Hitler-Tyskland og nazismen ble knust.

Kort tid etter at Norges eksilregjering i London sommeren 1940 valgte å fortsette kampen etter at krigen på norsk mark var tapt, ble handelsflåten ut fra situasjonens strenge logikk rekvirert og omorganisert; privatkapitalismen opphører fort under slike ekstreme kriser. Fra å ha tilhørt en rekke ulike rederier eiet av hodesterke personligheter ble skipene nå bestemt over og drevet av et sentralt, regjeringsoppnevnt rederi, Northraship, hvis aktivitet ble tett samordnet med britenes skipsfart. Sjøfolkene fikk arbeidsplikt og verneplikt på sine skip, og et aktivt samarbeid med Storbritannias og USAs politi og rettsvesen sørget for at enhver slinger i valsen ble slått ned på. Du kunne ikke som norsk sjømann under krigen slutte bare fordi du ikke likte tjenesten lenger, den tid var forbi. Arbeidsvegring ble ikke tålt.

De norske sjøfolkene skulle etter hyreavtalene motta et relativt betydelig krigsrisikotillegg som var klart større enn tilsvarende for deres britiske kolleger. Slike ulikheter kunne bane vei for misunnelse og uro på arbeidsplassen, naturligvis, og britene tilbød seg derfor å betale inn mellomlegget på et fond, siden kjent som Northraships hemmelige fond, slik at de norske krigsseilerne, eventuelt deres etterlatte, kunne få pengene utbetalt når krigen vel var over. Eksistensen av fondet var vel kjent blant sjøfolkene som mange ganger fikk høre norske så vel som allierte ledere prise deres innsats for frihetens og landets sak under svært vanskelige forhold. Det manglet ikke på løfter fra toppfolkene om at én vakker dag, når bare alt det vonde endelig var over, da skulle de som hadde bidradd mest, krigsseilerne, få både anerkjennelse og materiell kompensasjon for sitt offer. Og litt hjalp godordene helt sikkert, selv om intet kunne fjerne den kroniske dødsangsten som åt opp innenfra dem som overlevde konvoi etter konvoi, eventuelt etter å ha blitt torpedert og nestendødd under overfarten.

Hva skjedde etter krigen? Rederne fikk tilbake sine skip og kunne ta opp igjen konkurransen og krangelen seg imellom i et transportmarked som skapte stadig nye formuer. Rederinæringen var enormt viktig som kilde til fremmed valuta under disse årene, helt ut mot slutten av 60-tallet. For sjøfolkene, hvis krig kanskje sluttet først med Japans kapitulasjon høsten 1945, ble freden imidlertid noe helt annet enn de hadde forventet seg. Ingen hornorkestre ventet dem på kaien, intet ble lagt til rette for at disse som hadde vært ute og seilt i fem-seks år mens landet var hærtatt, skulle kunne reinkluderes i fellesskapet på en mest mulig sømløs måte. Noen ble møtt av gamle restskattkrav eller måtte betale ekstra fordi de hadde fått kost og losji under sitt krigsarbeide, andre fikk fratrekk i ansiennitet for tid de hadde sittet i krigsfangenskap, og alle måtte stille bakerst i de mange køene som oppstod sommeren 1945 fordi alt manglet i landet. Det var en vanskelig tid, men den plutselige likegyldigheten fra offentlighetens side overfor sjøfolkene og det de hadde bidratt med, gjorde det hele enda mye verre. Mange var de som bitre forlot landet igjen, inn i margen skuffet over at krigstidens fine ord betydde så lite nå når freden endelig hadde kommet.

Viktig i sammenhengen var selvsagt at så mange krigsseilere var blitt helseløse av alt de hadde vært gjennom. I dag ville vi sagt at de led av posttraumatisk stresssyndrom de aller fleste av dem, men slike diagnoser fantes ikke den gang. De hadde «problemer med nervene», sa man typisk om de tilbakevendte sjøfolka, og slikt skulle man ikke ha. Ingen synlige krigsskader betydde at ingen fantes, så enkelt var det med den saken. At svært mange tok til flaska som eneste trøst når angsten i svette netter hogg tak i den søvnløse, var ytterst rimelig. Men få eller ingen spurte hvorfor Jeppe drakk; det moralske Norge hadde nok med å fordømme dem som «vant krigen, men tapte freden» enten de forsøkte å få litt hvile og glemsel under en presenning på Filipstadkaia eller ble satt til tørk og straff på Opstad Tvangsarbeidshus.

Hva så med det tilbakeholdte krigsrisikotillegget, det betydde vel et ordentlig økonomisk håndslag for dem som kom hjem? Rett nok hadde Londonregjeringen brukt opp 100 av de rundt 140 mill kroner som britene hadde betalt inn til Northrashipfondet i løpet av krigen, uvisst med hvilken rett, men de resterende 40 mill var jo også en betydelig sum penger gitt datidens kroneverdi. Det var hva disse fondsmidlene angikk at den norske stat viste seg på sitt aller mest nedrige.

Da pengene ikke ble utbetalt uten videre etter krigens slutt, oppstod mye støy som til sist medførte stortingsbehandling av saken. Saksordføreren ga uttrykk for salens rådende oppfatning: Det er bedre for samfunnsfellesskapet, inklusive krigsseilerne, at Staten tar hånd om pengene og bestemmer hvordan de skal brukes til alles beste, enn at sjøfolkene får overført slike store summer! Kun 10 representanter for NKP og fire anstendige friånder fra Høire stemte for at krigsseilerne skulle få pengene de selv hadde tjent. Et mer skammelig vedtak tror jeg ikke Det norske storting noen gang har fattet, og gudene skal vite at det finnes et og annet å sammenligne med.

Siden kommunistene, enkeltindivider så vel som kommunistisk ledete fagforeninger, stod i spissen for kampen for å gi krigsseilerne det som deres var i årene etter krigen, ble uenigheten sauset inn i den altovergripende øst-mot-vest konflikten som preget de neste tiårene så sterkt: Kommunistene drev saken, derfor var den betent og de måtte ikke få gjennomslag. Først under regjeringen Borten etter 1965 begynte man fra toppolitisk hold å innse og innrømme hva alminnelig rettferdighetssans tilsa, at en alvorlig urett var blitt begått og måtte rettes opp. Borten selv spilte etter alt å dømme en betydelig rolle i dette skiftet, mens derimot daværende handelsminister Willoch var særdeles nølende til å ta opp igjen en slik sak som «allerede har vært behandlet mange ganger». I 1972 fulgte omsider det man mente var en romslig etterbetaling til de få gjenværende og noen etterlatte; rausheten av oppgjøret kan diskuteres, men en slags opprettelse og innrømmelse var det i hvert fall i og med at man erkjente at denne gruppen krigsdeltagere ikke var blitt behandlet etter fortjeneste. Det samme kan sies om alle diplomene og medaljene av ulikt slag som etter hvert dryppet ned i postkassene til gamle sjøfolk. Også dette kunne vært gjort med betydelig større aktelse når man først skulle markere innsatsen, og slett ikke alle brydde seg stort om dingeldangelet som kom. Men sett mot bakgrunn av alt som hadde skjedd og ikke skjedd, var den forsinkede anerkjennelsen og bekreftelsen iallfall noe.

Mange ganger har jeg spurt meg selv om vi nordmenn – først og fremst staten, selvfølgelig, men faktisk også i noen grad samfunnet for øvrig – er helt særlig kjipe overfor de få, ekte heltene vi har, mot dem som i større grad enn det med rimelighet kan forventes, har bidratt med innsats for Norges sak. For når en nasjonal prøvelse, og en krig er alltid dét, først er over, så rister vi typisk pelsen så snart som mulig og «går videre». Da vil man liksom ikke minnes lenger alt det vonde og onde, det ubehagelige og krevende. Om noen derved skulle bli urettferdig behandlet, enten ved at de urettmessig tillegges skyld eller at de ikke får velfortjent heder, det bryr det store flertallet, som selv nesten alltid har sittet musestille i båten og ventet, seg fint lite om.

Antagelig er ikke vi nordmenn verre enn andre, heller ikke hva dette angår, det er vel bare jeg som er særlig oppmerksom på akkurat våre ynkeligheter, mens andres tilsvarende synder blir mindre påaktet. Men den skjærende skamfølelsen man gripes av når man igjen blir påmint om vanskjebner som krigsseilernes, blir ikke mindre av den grunn. Vår holdning til veteraner – enten de var i uniform eller ikke da de tjenestegjorde spiller liten rolle – er preget av at krig, det er noe vi i Norge helst vil glemme fortest mulig. Vi ønsker ikke å se blant oss krigsskadde som i all sin kroniske elendighet slett ikke alltid tegner noe glansbilde.

Helst vil vi følge den gamle norske tradisjonen med å håpe på flaksen når det gjelder å sikre oss mot andre lands og grupperingers eventuelle fiendtlighet. Vi tjener gjerne penger på andres krig og strekker oss langt i forhandlinger dersom så er nødvendig for å komme oss unna det verste. Lykkes ikke dét, snur vi kvikt om og ber patriotene gjøre en innsats samme hvor mye disse risikerer, samme hvor dårlig trent og utstyrt de måtte være eller hvor suboptimalt krigs- eller krisehåndteringen er planlagt eller gjennomført. Etterpå glemmer vi dem igjen så fort som mulig, for hyggen skal ikke forstyrres.

Det hefter kronisk skam ved slik adferd. Hadde vi som folk og stat enda lært av fortidens feil, så hadde man kunnet tilgi, for i våre innlærte ryggmargsreflekser finnes alltid rom for tilgivelse av den oppriktig angrende. Viljen til slik læring ser imidlertid ut til å være ubetydelig til ikke-eksisterende. Om fremtidens unge nordmenn vil vise like stor samfunnsånd som krigsseilerne i sin tid gjorde, har våre myndigheter vesentlig mer hell enn de fortjener.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her